Folkeparken i Harstad
Da Folkeparken i Harstad ble formelt opprettet ved vedtak i bystyret 26. oktober 1947, hadde «en komité» arbeidet med saken i mer enn to år. Denne komiteen så for seg et område sentrert omkring Grunnvannet, som kunne danne utgangspunktet for en folkepark i Harstad. 24. juni 1947 ble parkområdet høytidelig overlevert til Harstads innbyggere, på en festlig tilstelning der St. Hans også ble feiret.
For å få et tilfredsstillende område til formålet, var det nødvendig å erverve noe areal på nordsiden av Grunnvannet. Einar Henriksen og Kristine Hansen solgte sine parseller for 10.000 kroner, mens Aage Rønning forærte sin parsell uten vederlag.
Ideen
I mellomkrigstida reiste Harstad-folk hytter i nærområdet, i hovedsak i områdene sør for byen – rundt Storvann nord, men også i Harstadskaret og det vi seinere kjenner som Folkeparken med tilliggende områder. Verftseier og aktet andretenor i Harstad Mandskor, Sigvart Bach og kona Gyda bygde sitt Soria Moria, som de døpte «Årvak» i Skaret. Sigvart Bach hadde overtatt Mathiassens Mek. Verksted sammen med sangerkollega Oscar J. Mathiassen i 1916. I 1927 gikk han ut av det kompaniskapet og ervervet Tangens Mek. Verksted i Tordenskjolds gate, som han ga navnet Bachs Verksted i 1929. Han var en ihuga friluftsmann som visste å sette pris på «Guds frie natur». Bach hadde gått svanger med ideen til en folkepark i Harstad i noen tid, før han sommeren 1945 besluttet å få den satt ut i livet. Han sammenkalte en gruppe mennesker som han mente kunne ha sammenfallende tanker omkring et slikt prosjekt, og ba dem møte på Årvak mandag den 13. august.
Starten
Sigvart Bach ønsket 16 gjester velkommen til møtet i hytta der han og kona var verter. Han ga en nærmere orientering om sin store idé før hele selskapet gikk inn i terrenget for å iaktta det påtenkte området. Vel tilbake i hytta ble de enige om omfanget av arealet som burde inngå i parken. Harstad kommune burde få omdefinert det området av den tidligere Giæver-eiendommen; fra utmarksgjerdet, begrenset i øst av veien til Harstadvannet. Dessuten så man for seg at det areal som på utskiftningskart av 1926 er begrenset av kote 105 og grensen mot øvre og nedre Sama, som var henholdsvis Theodor og Mikkel Henriksens eiendom og John Rønnings eiendom.
Grunneier Einar Henriksen erklærte at han, som på det tidspunktet var disposisjonsberettiget til området over Th. og M. Henriksens eiendom sammen med frk. Kristine Hansen, ville stille seg velvillig til en slik avståelse. Han ville ta dette opp med frk. Hansen, for på et seinere tidspunkt å komme med forslag til kjøpesum om også hun stilte seg positiv.
Til sist måtte man også søke å få en avtale med Aage Rønning, som da hadde fått overdratt eiendomsretten til sin far John L. Rønnings grunn. Til å forhandle med Aage ble Sigvart Bach valgt.
Høyesterettsadvokat Sigurd Saue ble pålagt å forelegge saken for Harstad kommune med det for øye å få samtykke til at den kommunale eiendom innenfor det avgrensete området kunne bli disponert til parkområde.
Agit-prop
Møtet ville ikke starte agitasjonen for å vekke allmenn interesse for prosjektet før grunneiernes tilsagn var sikret, men da måtte det gjøres henvendelser til pressa, og dessuten søke å få igangsatt høvelige arrangementer i det som nå var planlagt til parkområde. Videre planla man innsamlingsaksjoner for å skaffe den nødvendige kapital til de nødvendige grunnervervelser. Man tenkte ikke en gang tanken på å be kommunen om disse pengene, her var målsettingen klar; «ved egne krefter» skulle landet bygges.
Arbeidsutvalg
Sigvart Bach ble (selvsagt) valgt til arbeidsutvalgets formann, dertil valgtes Peder Moen og Finn Owren, og Aud Bergersen sa seg villig til å tiltre som utvalgets sekretær. Utvalget ba om, og fikk tilsagn om, å kunne forlange den bistand som måtte finnes ønskelig fra de øvrige tilstedeværende.
Møteprotokollens første signaturer
Disse 17 signerte protokollen fra møtet i «Årvak» mandag 13. august 1945 som Aud Bergersen skrev ned:
- B(enjamin) Munkebye
- F(inn) Owren
- Einar Rønning
- Ralf Jørgensen
- Edvin Thorbergsen
- Peder Moen
- Einar Henriksen
- Alfhild Steingrimsen
- Ingrid Moen
- Gyda Bach
- Sigv(art) Bach
- Solveig Budahl
- Sigurd Saue
- Harald Schjelderup
- M(ads) Haugen
- Søren Bothner
- Nils Schjelderup
Innsamlingsaksjon
Allerede 15. august holdt arbeidsutvalget sitt første møte; heime hos bakermester Peder Moen. Som første sak ble vedtatt å søke politimesteren om tillatelse til å legge ut bidragslister. I sak 2 refererte Sigvart Bach til sin konferanse med Aage Rønning, som stilte seg «helt velvillig» til grunnavståelse for den tiltenkte folkeparken. Under den protokollen signerte både Ingrid og Peder Moen samt Sigv. Bach og F. Owren.
På neste utvalgsmøte; torsdag 23. august, også det heime hos Moen, kunne formannen referere tillatelsen fra politiet til å legge ut innsamlingslister, og sammen med tilsagnet fulgte også 10 innsamlingslister – godkjent med politimesterens stempel. Arbeidsutvalget tildelte seg hver sin liste, og de øvrige ble vedtatt utlagt i byens banker, forretninger og avisredaksjoner.
Tyskerbrakka
Dessverre finnes det ingen opptegnelser over resultatet av innsamlingene, men at den ikke gikk helt etter forutsetningen, kan vi lese oss til gjennom referatene i Harstad Mandskor sine protokoller. Mannskoret hadde kjøpt ei av tyskerbrakkene som sto på Trondenes i et håp om å få satt den opp på tomta der korets eiendom, Sangens hus stod i Strandgata 36 før huset brant ned i 1943. Da dette prosjektet, som også var ledet av Sigvart Bach, Finn Owren og Peder Moen, ikke lyktes, vedtok koret å selge brakka til Folkeparken. Men oppgjør lot vente på seg; ikke før i 1951 fikk Harstad Mandskor de 5.000,- kroner fra styret i Folkeparken.
I 1956 overtok ekteparet Gudrun og Leon Leonardsen brakka. Den hadde da vært en enkel kafé der folk kunne kjøpe seg is, kaffe, vafler eller pølser i sommerhalvåret. Brakka ble pusset opp innvendig av de nye innehaverne, og den daværende unggutten og hobbymaleren, Karl Erik Harr, fikk frie tøyler til å dekorere veggene med ulike motiver. Med til inventaret hørte også garn og kulørte lykter i taket. En severdighet var en utstoppet bjørn som tidligere hadde gått i en innhegning i Folkeparken.
Etter at Leonardsens overtok, ble stedet fort populært. Her var det få naboer å forstyrre, og når godværet kom, åpnet danseplatten ute. Det ble ikke satt opp noen jukeboks. I stedet ga både soldater og sivilister bygningen musikalsk liv. Tilbudet var imidlertid sesongbetont der det lå et stykke fra sentrum. Men fordi det slo så godt an, bestemte ekteparet seg for å etablere noe tilsvarende inne i byen.
De kom i kontakt med Johan Rønbeck. Han hadde en «fot» innenfor i «samfunnshusprosjektet», og dette ble opptakten til ungdomsresturanten Corner.
50 år senere stod fremdeles brakka i Folkeparken tom og ble til slutt brent ned av brannvesenet.
Styre og vedtekter
Fra en relativt hurtig og effektiv behandling skulle det nå gå hele 10 måneder til neste protokollerte møte, som arbeidsutvalget holdt i hytta til familien Bach i Harstad-Skaret den 6. juni 1946. Her satte man først opp forslag til et «endelig styre» for Harstad Folkepark:
- Harstad kommune: 2 representanter
- Harstad Mandskor: 1 representant
- Harstad Handelsstands Forening: 1 representant
- Harstad Håndverkerforening: 1 representant
- Harstad faglige samorganisasjon: 1 representant.
Under sak 2 ble man enige om å innkalle alle bidragsyterne til parkens grunnfond og Harstad kommunes representanter i tillegg til grunneierne for i fellesskap å sette opp vedtektene for Folkeparken. På dette møtet var det Odly Ravn Owren som var sekretær og signerte sammen med Sigv. Bach, Peder Moen og Finn Owren.
Fra det tillyste vedtektsmøtet foreligger intet protokollert, men 26. oktober 1945 gjorde bystyret det nødvendige vedtaket som ga initiativtagerne muligheten for å kunne gå videre med saken, idet et bestemt areal eid av kommunen da ble båndlagt til «folkepark-område».
Første styremøte
11. september 1946 var styret konstituert og til det innkalte styremøtet i Bachs hytte møtte følgende: Sigurd Saue, Sigvart Bach, Peder Moen, Leif Roger Johansen, Finn Owren og Ralf Jørgensen. Formann Sigvart Bach redegjorde for det som til da var gjort – og for midlene som var kommet inn. Deretter ga Saue en utredning om det juridiske arbeidet forbundet med ervervelsen av den del av parkområdet som var i privat eie. Protokollen ble signert av Sigv. Bach, Peder Moen, Ralf Jørgensen og F. Owren.
Kjøp og åpning
30. april 1947 ble styremøtet avviklet hos Ralf Jørgensen med følgende til stede: S. Bach, R. Jørgensen, P. Moen, Leif Johansen, F. Owren og verten, Ralf Jørgensen. Formann Bach opplyste at det var oppnådd enighet om kjøp av den skylddelte tomt som var eid av Einar Henriksen og Kristine Hansen, samt Aage Rønning. For eiendommen tilhørende de to første var man enige om en pris av kr. 10.000,-. Likeså hadde Aage Rønning foreløpig stilt 2 mål til disposisjon for parken – uten vederlag.
Som sak 2 behandlet møtet den offisielle åpningen av parken. Det framkom forslag om å legge åpninga til sankhansaften. Forskjellige typer av arrangement ble drøftet. Alle var enige om å anmode «samtlige byens foreninger og korporasjoner» om å delta. Det endelige program ville bli utarbeidet til neste styremøte. Signert: Sigv. Bach, Peder Moen, Ralf Jørgensen og F. Owren.
Åpningsprogram
7. mai 1947 ble styremøtet avviklet heime hos Leif Roger Johansen med følgende til stede: Bach, Moen, Johansen, Jørgensen og Owren i tillegg til Johansen. Offisielt program
- Fremmøte St. Hans-aften kl. 18 på Idrettsplassen, hvor de forskjellige foreninger stiller opp under sine faner for oppmarsj til Folkeparken. Formannen S. Bach ønsker velkommen og gir en kort redegjørelse for parkens tilblivelse samt overdrar parken til publikum.
- Deretter følger sang og musikk av de enkelte korporasjoner, St. Hans-bålet tendes av formannen, senere dans og lek.
- Signert av Sigv. Bach, Peder Moen, Ralf Jørgensen og F. Owren.
Statutter og skylddeling
12. mai 1947 ble det holdt møte i arbeidsutvalget heime hos Sigvart Bach der disse møtte: Peder Moen, Leif R. Johansen, Ralf Jørgensen, Sigurd Saue og Finn Owren. Forslag til statutter for Harstad Folkepark ble utarbeidet, og vedtatt oversendt formannskapet til godkjenning.
Seinere møtte Kristine Hansen og Einar Henriksen, men Aage Rønning hadde meldt forfall til møtet for å foreta skylddelingsforretning over gnr. 60 bnr 28; Folkeparken. Skylddelingsforretningen ble referert. Deretter ble skjøte på Folkeparken referert før det ble underskrevet av Kristine Hansen og Einar Henriksen, som i neste omgang fikk seg overlevert den samlete kjøpesummen på 10.000 kroner kontant og «ga en særskilt kvittering for samme». Denne protokollen ble undertegnet av Peder Moen, Sigv. Bach, Ralf Jørgensen og F. Owren. Aage Rønning skrev seinere samme dag under på skjøtet – men ville ikke ha noe for arealet han hadde fradelt eiendommen sin.
Folkepark til evig tid
Givere og mottakere var seg sitt meget spesielle ansvar bevisst da de formulerte skjøteteksten: «Det er fra vår side (selgerne) en uttrykkelig betingelse for salget at parsellen skal utlegges til folkepark og at den sammen med det tilstøtende areal av Harstad kommunes eiendom som ved Harstad bystyres beslutning av 26/10 1945 er avstått til folkeparken, alltid skal benyttes til dette formål».
Skjøtet, som også beskriver hvilke parter som var blitt utskilt og at både Henriksen og Hansen ville selge mer av de delene av deres eiendommer som i nord og vest ligger mellom parsellen og Sama, men da slik at dette skulle utnyttes til utvidelse av parkområdet.
I tillegg til eierne skrev også Bergljot Henriksen og Haldis Rønning – som selgernes hustruer at de samtykket i overdragelsen. Peder Moen og Sigv. Bach bekreftet riktigheten av underskriftene.
Dugnad
I pakt med de beste norske tradisjoner, inviterte styre og arbeidsutvalg til en omfattende dugnadsinnsats i forkant av åpningen som altså skulle skje 24. juni 1947. Saken ble gitt god presse i Harstad Tidende lørdag 11. juni. Der ble folk oppfordret til å ta med jernrive, men komiteen hadde sørget for å ha nok hakker og spader, og i pakt med tidsånden lød parolen «alle mann til folkeparken». Kaffe og kaker ville det òg bli en råd med, ble det gitt lovnad om. – Ja avisa regnet også med at selve åpningsseremonien ville bli kringkastet, om ikke direkte, så ville den nok bli «tatt opp på lydbånd og kringkastet over riksnettet ved en senere anledning».
Om parole, lovnader og lokkemidler virket, vet vi faktisk lite om i dag, men åpning ble det, og det til gangs.
Offisiell åpning
Begge byens aviser; Høyre-avisa Harstad Tidende og Ap-avisa Folkeviljen gjorde sitt til at tilstrømmingen av organisasjoner og folk skulle bli størst mulig til en godt organisert og vel planlagt St. Hans-feiring i det som skulle bli Harstad Folkepark i 1947.
Det ble da også et ikke ubetydelig antall faner og flagg med sangkor, speidere, musikk-korps og andre som banet seg veg fra det man seinere kjenner som Harstad Stadion langs St. Olavs gate og opp Skarvegen, til de kom fram ved danseplatten og tyskerbrakkene ved inngangen til parken der de ble ønsket velkommen av flerfoldige voksne og barn, der flere hadde slått opp telt og alle var samlet for å lytte til – og gledes over siste tilvekst til byens fornøyelsesliv og samlende fritidsarena på godt og vel 100 mål. Som seg hør og bør; en prolog ble først lest – av Finn Owren som også hadde skrevet den. Deretter spilte Divisjonsmusikken Griegs Norsk dans nr. 2. Sigvart Bach, som hadde fått det hele i gang, ønsket alle velkommen på vegne av det avisene kalte «den selvbestaltede parkkomite». Han ga en kort orientering om formålet og forarbeidet med å få tiltaket opp å stå, som var gjort i ren og skjær kjærlighet til byen og dens innbyggere. Byen har fortjent en folkepark, sa Bach avslutningsvis, og overleverte den til Harstads innbyggere ved fungerende ordfører Hans Fredrik Giæver (NKP). I sin takketale poengterte Giæver byens unge alder; «knapt konfirmasjonsalder», men han viste også til den rivende utvikling samfunnet gjennomgikk, og de mange grønne lunger som derved var gått tapt – hvorfor folkepark-tiltaket kom som bestilt. Han utropte så et leve og 3x3 hurra for komiteens samfunnsengasjement og for byen.
Underholdningskreftene som var til stede framførte «Ved tjernet» og «Vikingeminner» ved Harstad Mandskor. Så slapp blandakorene Vårbud og Toneveld til med fellesnumrene «Fram då frendar» og «Barndomsminner fra Nordland».
Da det ble tid for å tenne bålet stilte både Divisjonsmusikken og Ungdomskorpset opp med feiende dansbare rytmer – slik at danseplatten raskt ble alt for liten.
Og – fra kl. 2235 ble festlighetene kringkastet over riksnettet i 20 minutter.
Harstad kommunes innbyggere hadde fått en lenge etterlengtet grønn lunge, til å puste i. Eller som Sigvart Bach sa det i et notat fra februar 1958:
| Måtte Gud give at alle som får noe å gjøre med disse papirer og de eiendommer som de hjemler, måtte få den samme glede som vi har hatt, vi som startet.
Da vet vi med sikkerhet at Folkeparken for alltid vil vedbli å være det fredens Paradis i Guds frie natur, som alle kan gledes ved. | ||
Bjørner i parken
Folkeparkens stiftere og midlertidige styre la seg ikke på latsida etter åpningen. Det gjaldt å holde ideene, formen og bruksområdetankene varme. 29. september i 1950 sto følgende overskrift over to spalter i Harstad Tidende:
Igjen var det parkstyrets formann som sto fram. Nå kunne han fortelle at de tre bjørnene som hadde kommet sammen med norske flygere fra Little Norway i Canada til Bardufoss, snart kom til Folkeparken. Det var oberst Ole Reistad som hadde tatt med seg binna Fanny og ungene Per og Pål.
I brev av 16. september 1950 var Sigvart Bach blitt orientert om at styret i Folkeparken ville få både bjørnene og gjerdet om bjørnegården på Bardufoss gratis fra Luftkommando Nord-Norge. Og – i oktober 1950 var Harstad Folkepark en skikkelig attraksjon rikere: Tre svartbjørner gikk i innhegningen i en naturlig dal med et lite bekkeløp. I henhold til avisintervjuet 29. september så Bach lyst på framtida. Det hadde allerede vært rekordstort frammøte i Folkeparken sommeren 1950, noe som også skyldtes det gode været. Økonomien parkstyret rådde over var bedret, men man ville trenge mer, om alle planer skulle følges opp. Så her ser det ut til at han så mulighetene for en inntektskilde.
Siste dans
Hvilke konkrete utgifter og inntekter Folkeparkens styre slet med har vi liten oversikt over i dag. Imidlertid gir et lite enspalters oppslag i Venstre-avisa Haalogaland for 30. september 1950 et visst innblikk i inntektene: «Harstad Folkepark tar farvel med sine gjester fra sommerens besøk i dag og i morgen». Det rapporteres at nå går det ugjenkallelig mot slutten for dansetilstelningene, og publikum oppfordres til å ta årets siste dans i Folkeparken, «i dag – eller i morgen kveld».
Skistadion
Kommunen har kjørt en restriktiv linje når det gjelder påtrykk for å bruke parken til andre formål enn dem man mener er i tråd med de opprinnelige intensjonene. Lenge har det vært strid om akkurat det, og i 1987 ble det foreslått at parken skulle tjene som byens faste langrennsarena. Motstanderne vant frem, og det ble vedtatt at det bare skulle arrangeres mindre renn og renn for barn i parken. Det er imidlertid opparbeidet gode skiløyper med lys i området, og det er tilrettelagt for turmuligheter for gående med utgangspunkt i Folkeparken. Særlig er det idylliske Grunnvannet godt besøkt.
Presset for å videreutvikle Folkeparken med etablering av restaurant og toalettforhold holdes stadig i live av ivrige entusiaster. Og de er nok blitt oppmuntret av den stadig økende bruken av området. I 2011 ble det bygd toalett ved inngangen til parken til en kostnad av 1.7 mill. kroner.
Kilder
- Fossland, Andreas: Legenden Ole Reistad: Hans liv og virke på Bardufoss 1945-1959, Moen i Målselv 1998
- Harstad Folkepark sin protokoll
- Harstad Mandskors arkiver
- Avisoppslag i Harstad Tidende 11., 19., 20. og 25. juli 1947 + 29. september 1950
- Avisoppslag i Folkeviljen 19., 21. og 25. juli 1947
- Avisoppslag i Haalogaland 30. september 1950