Bindingsverk
Bindingsverk er en byggemåte for trehus. Bindingsverket er en skjelettkonstruksjon som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne.
På folkemunne brukes ofte betegnelsen reisverk, som i fagterminologien betegner en annen byggeteknikk. Bindingsverket består av vertikale stendere eller stolper og horisontale sviller i bunn og topp, ofte supplert med skråavstivning, spikerslag, losholter og utlekting. Eldre bindingsverk hadde grove dimensjoner. En variant av eldre bindingsverk er utmurt bindingsverk, vanligvis med synlig bindingsverk og murverk av tegl til utfylling av fakkene. Sammenføyninger ble gjort med tapping, bladning og kamming, uten bruk av spiker, men med trenagler.
Bindingsverk er utbredt i hele Vest-Europa, hvor det ble utviklet i middelalderen, antagelig med utgangspunkt i forhistoriske stolpekonstruksjoner. I eldre bindingsverk ble fagene fylt med leirklint flettverk. Utmuring med tegl ble vanlig i byene fra senmiddelalderen.
Utmurt bindingsverk
I Norge var bindingsverk relativt ukjent til Christiania fikk murtvang i 1624, med dispensasjon for utmurt bindingsverk. Her ble det den mest utbredte byggemåten, og bare i Christiania, forstedene og de nærmeste landdistriktene fikk det ordentlig innpass i folkelig byggeskikk, nesten alltid med utmuring i tegl. Ved branntakseringen i 1766 hadde omkring 50 % av bygårdene i Christiania forhus av utmurt bindingsverk. Etter hvert ble det vanlig å pusse eller forblende bindingsverket for å skape en illusjon av massivt murverk.
Bakgård i Thor Olsens gate, Oslo.Foto: Ida Tolgensbakk og Liv Bjørnhaug Johansen (2010).
Brenneriet på Tveten gård i Oslo, oppført etter 1816.Foto: Stig Rune Pedersen (2013).
Bindingsverkshus fra ca. 1820 Akersbakken 14 i Oslo, 2. etasje påbygget 1849, rehabilitert 1973-1980 av arkitekt Lars RoedeFoto: Lars Roede (ca. 1980).
Villaen Christinedal, bygd sist på 1800-tallet i Harry Fetts vei 10 i Kristiania.Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Moderne bindingsverk
På 1800-tallet ble bindingsverk med bordkledning på én side vanlig i landbruksbebyggelse over hele landet, og på 1900-tallet utkonkurrerte det lafting som byggemåte for bolighus i tre. Forutsetningen for utstrakt bruk av uisolert bindingsverk i boliger var at bygningspapp kom på markedet mot slutten av 1800-årene. Pappen gjorde veggen vindtett, og med papp på begge sider av bindingsverket ga hulrommet med stillestående luft en forholdsvis effektiv varmeisolasjon. Bygningsloven av 1924 forutsatte to lag panel på hver side av bindingsverket, og papp mellom begge lag panel. Men bindingsverk ble i første halvdel av 1900-årene fortsatt laget av forholdsvis grove materialer med firkantet tverrsnitt 4" x 4" eller mer, og med kompliserte tømmerforbindelser som tapping, kamming, overbladning og forsatser. I 1941 ble det tillatt å redusere stolpetverrsnittet til 2" x 4".
Lett bindingsverk
Fra rundt 1950 fikk vi det moderne lette bindingsverket etter amerikanske forbilder, med sivilingeniør Olav Selvaag som pådriver. Det hadde mer tettstilte stolper med spinklere dimensjoner, og rene spikerforbindelser istedenfor de eldre tømmerforbindelsene. Omtrent samtidig kom varmeisolerende mineralull på markedet, først glassvatt, løs eller som innlegg i sydde matter av papp. Omkring 1960 ble formpressede plater av glasvatt (Glava) eller av steinull (Rockwool) dominerende som isolasjonsmateriale. Platetykkelse og format ble tilpasset vanlige dimensjoner på bindingsverket, slik at isolasjonen fylte alle hulrom mest mulig effektivt. Utsiden av isolert bindingsverk ble kledd med vindtett papp og ett lag bordkledning, mens innsiden fikk pløyde bord, synlige eller kledd med plater. Isolasjonen kunne gi store temperaturforskjeller mellom interiør og eksteriør. Hvis inneluft med høy absolutt fuktighet da trengte ut i isolasjonen, kunne fuktigheten kondensere i den kalde sonen av isolasjonslaget og i verste fall fryse til is. For å hindre dampdiffusjon og kondens måtte isolerte vegger få en damptett diffusjonssperre bak kledningen på den innvendige siden. Diffusjonstett papp med et belegg av asfalt og tynn plastfolie ble fra omkring 1970 avløst av tykkere plastfolier.
Se også
Kilder og litteratur
- Broch, Theodor: Lærebog i Bygningskunsten. Christiania 1848.
- Harris, Richard: Discovering Timber-framed Buildings. Princes Risborough 1995.
- Jensen, Chr. Axel: Dansk Bindingsværk fra Renæssancetiden, København 1933.
- Kayser, Kjeld: Københavner bindingsværk. København 1985.
- Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk - Christiania 1624-1814, Oslo 2001, s. 216-235 og 337-364.
- Steensberg, Axel: «Bindingsværk». I: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Oslo 1957. Bind 1, s. 546-554.
- Holmgren, J., Ole Landmark og Arne Vesterlid (red.): Husbygging, Oslo 1945, bind 3, s. 1-69.
- Bindingsverk i Norsk historisk leksikon.
Eksterne lenker
|
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Bindingsverk» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |