Vestoplandenes Telefonselskab

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
«Firma-Anmeldelse».
Foto: Norsk Kundgjørelsestidende, 24. mai 1892.
Telefonanlegg på bygdene utenom Gjøvik i 1914 (i datidas stavemåte): Aandalen, Stokroen, Vardal, Østby (Vardal); Bakkom, Nydal, Snertingdal (Snertingdal); Bjoneroen, Enger, Fluberg, Hvalby, Hov, Kompelien, Landaasbygden, Løsødegaarden, Odnes, Ringelien (Søndre Land); Aamot, Røste, Holmen, Torpen, Vesttorpen (Nordre Land); Bruflat, Nordre Etnedalen, Trondhjem (Etnedal); Bilidt, Fredheim, Skramstad, Skreia, Østre Toten (Østre Toten); Aas, Amrud, Bøverbru, Ile, Raufoss, Vestre Toten, Alfheim, Hoel, Nøkleby (Vestre Toten); Braastad, Ensrud (Kolbu), Skinnerviken, Tollevsrud (Eina); Baalerud, Brandbu, Sjo, Tingelstad (Brandbu); Gran, Grorud, Vestre Gran, Hovsbro (Gran), Sand, Grua, Haakenstad, Ulven (Lunner).
– Fra Kristians amt: Toten, Hadeland og Land, Valdres (1913)

Vestoplandenes Telefonselskab sørga i 1889 for telefonforbindelse i Vestoppland. Det var en del av den ikke-statlige utbygningen av telefonnettet i Norge, og ble drevet av kommunene i distriktet. Vestoplandenes Telefonselskab vedvarte helt til staten endelig «innløste» det i 1921.

Innføring av telefon

Etter at telefonen kom til Norge i 1876, var Telegrafverket fortsatt lunken til ideen. Private telefonselskaper ble i stedet stifta landet rundt, først i Kristiania og Drammen i 1880. I Vestoppland ble det kommunene som tok initiativet. De var ni år tidligere ute enn Hamar-sida av Mjøsa, og telefonforbindelsen skulle gå til Kristiania.

Formannskapene i distriktet møttes på Heggenes skysstasjonEina den 6. mars 1888. 11. juni 1888 fikk de konsesjon, og 13. september 1889 ble forbindelsen til Kristiania åpna. Nyorganisasjonen het Vestoplandenes Telefonselskab. Som aksjeselskap ble dette imidlertid ikke meldt til Norsk Kundgjørelsestidende før i 1892.

Hovedsentralen var på Kolbu. Femti mindre telefonsentraler ble bygd i Gjøvik, Vardal, Snertingdal (ikke Biri som hadde eget telefonselskap), Torpa, Fluberg, Søndre Land, Nordre Land, Etnedal, Østre Toten, Vestre Toten, Eina, Brandbu, Gran, Jevnaker og Lunner. Telegrafverket fulgte etter med en rikstelefonstasjon på Brandbu i 1910.

Fra 1899 fikk Telegrafverket monopol på telekommunikasjon, slik at Vestoplandenes Telefonselskab og lignende organisasjoner måtte søke dispensasjon. Det gikk i orden en god stund. I 1914 hadde telefonselskapet omtrent 1700 abonnenter og 70 000 kroner i budsjett; det hadde «hele tiden» utbetalt 5 % årlig utbytte til aksjonærene.

Engasjerte personer

Den første styreformannen var Ulrik Graff med styremedlemmene Hans Alfstad, Chr. Christophersen, Ole Hoel og H. Jakobsen. Etter 25 år var Alfstad blitt styreformann med styremedlemmene Kr. Halmrast (nestformann), H. C. Hansen, J. Hovland, H. Gjefle, Kristian Oudenstad, Joh. Hveem, E. Espelien og Ole Hoel.

Vestoplandenes Telefonselskab kunne også være en møteplass av mer generell karakter for politikere i distriktet. I 1892 hadde man generalforsamling, hvor Vestopplands «mere fremskudte og meningsberettigede Mænd» også kom inn på spørsmålet om Nordbanen:

[...] thi Retfærdighed maa tilsige, at Spørgsmaalet Nordbanen nu løses, som en for Distrikterne tvingende Nødvendighed, og vil man i denne Forbindelse ike undlade at anføre, at Vestoplandenes Telefonselskab i Generalforsamling paa Augedalsbro 26de d. M., hvor 86 Stemmer afgaves af Hadelands, Totens og Gjøviks mere fremskudte og meningsberettigede Mænd, enstemmig udtalte at man forventer, at Regjering og Storthing iaar beslutter Nordbanens Bygning og tager Sagen op til Behandling saa betids, at Udsættelse undgaaes. Gran, Hadeland, den 30te Marts 1892.

Gamle telefonkataloger tjener som kilder til hvem som hadde telefon. På denne tida var det så godt som bare bedrifter, næringsdrivende og profesjonelle. «Det ser ut til at telefonen helt og holdent ble knyttet opp mot næringsdrift», skriver telehistoriker Arve Nordsveen om 1890-tallet. Etter år 1900 kom det flere typer brukere av telefon.

Slutten på Vestoplandenes Telefonselskab og veien videre

Staten vedtok å «innløse» Vestoplandenes Telefonselskab i 1919, og fant endelig penger til et slikt tiltak i 1921. For Gjøviks del kom telefonsentralen under samme tak som telegrafen i Jernbanegata 7/Trondhjemsvegen 2 (Vingården). Seinere kom telegrafbygningen i Øvre Torvgate 1952, med sentralbord i 50-talls-stil.

Automatisering av telefonanleggene i Vestoppland skjedde mellom 1933 (Jaren) via 1955 (Gjøvik) til 1979 (Gran). I 1965 ble det for Gjøviks del fjernsentral og i 1974 fjellanlegg i Røverdalen. Digitaliseringen kom i 1988 til Gjøvik, Biri, Skreia og Totenvika.

Kilder

  • «Telehistorien i Gjøvik-området» av Arve M. Nordsveen, Årbok for Gjøvik 2004 s. 55-66
  • Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv 1914, s. 43
  • Kristians amt: Toten, Hadeland og Land, Valdres (1913), bind 4 av Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet, s. 30,
  • Stortingsforhandlinger 1892