Wanda Maria Heger (1921–2017)
Wanda Maria Heger f. Hjort (født 9. mars 1921 i Kristiania, død 27. januar 2017) var motstandskvinne og sosionom. Hun er særlig kjent for sin innsats for å kartlegge og hjelpe norske fanger i Tyskland under andre verdenskrig.
Slekt og familie
Hun var datter av høyesterettsasdvokat Johan Bernhard Hjort (1895–1969) og Anna Cathrine Holst (1895–1992), som tilhørte slektene Hjort og Holst. Hun var søster av blant annet høyesterettsadvokat Johan Hjort og professor dr.med. Peter Fredrik Holst Hjort.
Den 30. september 1945 ble hun gift i Hamburg med lege Bjørn Heger (1914–1985), som var sønn av ingeniør Bjørn Heger og Hildur Lippestad. De fikk seks barn, blant andre skribent og forlegger Anders Heger (f. 1956) og dommer Kim Heger (f. 1959).
Liv og virke
Hun vokste opp på Bestum i Aker. I 1940 avla hun examen artium ved Ullern høyere almenskole, og deretter begynte hun på justtudier. I oktober 1942 ble hun sammen med mora og fem yngre søsken ført til Tyskland mot sin vilje. Faren hadde vært sentral i Nasjonal Samling fra starten i 1933, men hadde meldt seg ut etter en konflikt i partiet i 1937. Etter krigsutbruddet motarbeida han Vidkun Quisling, og han fungerte som forsvarer ved krigsrettene og ved Folkedomstolen. Dette førte til at han ble en torn i siden på NS-myndighetene, og det endte med at han ble arrestert. På grunn av hans fortid i partiet fikk han tilbud om å leve i husarrest på slottet Gross Kreuz vest for Berlin. Dette slottet tilhørte slekta til hans mor. For å få på plass denne avtalen måtte også hans kone og barn forlate Norge.
Før avreisa til Tyskland hadde Johan B. Hjort sittet en tid på Grini, og Wanda Hjort hadde besøkt ham der. I Tyskland ønska hun å besøke norske fanger, fordi hun visste hvor mye det betydde for dem. Hun reiste til Oranienburg, hvor hun fant fram til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der visste hun at det satt norske fanger. Sammen med sin yngste bror Helge tok han med seg mat og medisiner til fagene. Da de først kom til leiren spurte portvakta hvor de var fra, og hun svarte «Gross Kreuz», altså navnet på slottet. Men vakta skal ha oppfatte dette som «Rotes Kreuz», altså Røde Kors. Dermed ble pakkene akseptert, og Wanda Hjort begynte å levere nye pakker med potetsalat, hjemmelagde lomper og nødvendige medisiner hver fredag klokka tolv. Fordi hun kom regelmessig ble det etter hvert mulig å få kontakt med fanger som var i nærheten av gjerdet, og det ble også smugle beskjeder inn og ut av leiren. Slik fikk hun navnene på mange av fangene, og kunne formidle meldinger til Norge om hvem som satt der. Fra sommeren 1943 hadde hun kontakt med Borghild Hammerich, som var ansvarlig for Danskehjelpen i Norge, og som kunne bidra med å smugle inn «danskepakker» til Tyskland.
Aktiviteten ble etter hvert utvida til også å omfatte leirene Ravensbrück, Natzweiler, Dachau, Neuengamme og Buchenwald, samt de internerte norske studentene i Sennheim. Hun reiste ofte alene, men hennes brødre var også aktive deltakere i hjelpearbeidet. De hadde ikke reisetillatelse, men en ung pike med blå øyne og blondt hår som reiste sammen med en yngre bror kunne komme seg gjennom kontroller ved å spille uskyldig. Den farligste reisa de gjorde var til Natzweiler, der det stort sett satt NN-fanger. Disse fangene skulle forsvinne i natt og tåke, «Nacht und Nebel», og derfor var det av stor betydning å få kartlagt dem. Pårørende hjemme i Norge visste ingenting om deres skjebne, og det å få et livstegn var svært viktig. Wanda Hjort klarte å spore opp navn, nummer, celle og blokk på de norske NN-fangene, og sammen med opplysninger fra andre leire ble dette systematisert i fangelister som ble smugla ut til Røde Kors i Stockholm og Genève. Navnelistene var sentrale i redningsarbeidet som ble gjort med de hvite bussene i 1945.
I 1943 kom også rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, til Gross Kreuz. En annen tidligere konsentrasjonsleirfange som kom til slottet var medisinstudenten Bjørn Heger, som Wanda Hjort som nevnt ble gift med i 1945.
Etter den tyske kapitulasjonen våren 1945 var Wanda Hjort i noen måneder repatrieringsoffiser for de allierte styrkene. Hun fikk da britisk løytnants grad. Da hun kom hjem til Norge arbeida hun en periode ved Repatrieringskontoret i Oslo, og deretter ble hun kurator ved Nasjonalhjelpen for krigens ofre, noe hun var fram til sommeren 1947. Etter dette sto hun utafor arbeidslivet helt til 1966, og valgte i stedet å være hjemmeværende med barna. Det ble seks barn, født mellom 1946 og 1959. Da hun begynte å arbeide igjen var det som kurator på deltid på Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Fra 1967 til 1970 tok hun utdanning ved NKN Sosialhøgskole i Oslo, og etter å ha avlagt eksamen som sosionom var hun først sosialsekretær og så leder for Kriminalomsorg i frihet fra 1970 til 1989. I denne perioden hadde hun ett års permisjon, mens hun var kurator ved Radiumhospitalet. Hun var i 1972–1973 medlem av ei forskergruppe som i 1976 kom med rapporten Krigspensjoneringen, og hun var medlem av [Rikstrygdeverket]]s Rådgivende organ for krigspensjoneringssaker fra dette ble grunnlagt i 1975. Wanda Heger var også styremedlem i Nasjonalhjelpens fond og Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz.
For sin innsats under krigen mottok både Wanda og Bjørn Heger Danmarks Røde Kors' hedersmedalje og Sveriges Røde Kors' hedersmedalje i 1945. De mottok også medalje fra Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid, Torstein Dales Minnepris og Ebbe Munchs Minnepris. I 1985 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og i 2001 mottok hun Norges Røde Kors' hederstegn.
Wanda Maria Heger er gravlagt sammen med ektemannen Bjørn på Ullern kirkegård i Oslo.
Utgivelser
Heger, Wanda: Hver fredag foran porten. Gyldendal, 1984. ISBN 8205149372. Digital versjon på Nettbiblioteket
Litteratur og kilder
- Hjeltnes, Guri: Wanda Heger i Norsk biografisk leksikon.
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 500-502, 549, 592. ISBN 9788203267512.
- Wanda Maria Heger på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Intervju med Wanda Heger på Hvite bussers hjemmeside.