Ansiktshår
Ansiktshår er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt.
I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg.
Oldtid
I Europa dukket barbering først opp i hellenistisk tid med Aleksander den store (356-323 f. Kr.). I klassisk tid lot grekerne stort sett skjegget gro, men Aleksander beordret soldatene sine til å barbere seg av praktiske grunner: Fienden kunne ta tak i skjegget for å holde soldaten fast, og denne muligheta forsvant hvis man glattbarberte seg. I 296 f. Kr. kom greske barberere til Roma, og den barberte moten spredte seg der også. Også romerske legionærer ble etter hvert beordret til å barbere seg, og til slutt ble barbering for romerne et symbol på sivilisasjon og orden, i kontrast til skjeggete folkeslag lenger nord.
Både keltere og germanere lot skjegget gro – ei av folkegruppene fra folkevandringstida var sågar kalt langobardene, etter sine lange skjegg. Ikke minst i Norden hadde menn skjegg, og jo lengre eller kraftigere skjegget var, jo bedre. I sagalitteraturen finnes skikkelser som Torgny Lagmann, som hadde et kjempeskjegg som rakk nedenfor beltet, men også Njål i Njåls saga, som ble spottet fordi han var skjeggløs.
Middelalder
I middelalderen var den europeiske moten stort sett skjeggløs. En av årsakene til dette var at normannerne utviklet heldekkende ringbrynjer, og krigerne barberte både ansiktet og baksida av hodet for å unngå at brynjene lugget. Fra de normanniske hoffene spredte dette seg videre fra begynnelsen av 1300-tallet, men i Norden var skjegg vanligere enn i resten av Europa. Like fullt var det herskere i middelalderen som var velkjente for sine skjegg, som Friedrich Barbarossa («Rødskjegg»), Wilhelm Erobreren og Richard Løvehjerte, samt Saladin i den muslimske verden.
Hos geistligheta gikk katolske prester og munker glattbarbert, til og med de fleste paver: Uttrykket «å diskutere pavens skjegg» betyr å diskutere noe uvesentlig. Dette sto i sterk kontrast til den ortodokse kirka, der geistlige stort sett bar skjegg.
Renessanse og reformasjon
Under renessansen var brynjene blitt erstattet av platerustninger, og da kruttvåpnene spredte seg gikk rustningene ut av bruk. I dette klimaet ble det vanligere med skjegg, og særlig i kjølvannet av reformasjonen: Reformatorer, protestantiske fyrster og protestantiske prester anla skjegg i opprør mot paven og den glattbarberte katolske geistligheta. Blant annet Christian III av Danmark-Norge og Gustav I Wasa av Sverige anla skjegg, og også Henrik VIII av England gjorde det samme etter å ha innført protestantismen. I første halvdel av 1500-tallet var det helskjegget som var på moten, men etter 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss til fippskjegg etter spansk mote. I første halvdel av 1600-tallet var det vanlig med fippskjegg og bart.
Barokk og rokokko
Utpå 1600-tallet spredte parykken seg i motebildet, særlig for menn. Da den passet dårlig sammen med skjegg, kom barbering igjen på moten. Dette ser vi en pekepinn på hos kongene av Danmark-Norge i hundreåret: Christian IV (konge 1588-1648) er som regel avbildet med fippskjegg og bart, Frederik III (1648-1670) bare med bart, Christian V (1670-1699) glattbarbert, og endelig Frederik IV (1699-1730) glattbarbert med parykk. Allerede generalmajor Georg Reichwein (1593-1667) ser ut til å ha skilt seg ut med sin mustasje: I et lystig lag hos stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder fra 1664, utspilte følgende episode seg:
| Generalmajor Reichwein brugte Mustacher, hvilke Gyldenløve gjerne vilde skille ham af med; Statholderen fandt derfor paa, at alle skulle lade sig barbere, men da det kom til Reichwein, satte han sig ned, tog sin Kaarde ud og sagde til Feltskjæreren: Begynd kun og rag mit Skjæg, men dersom Du rører et Haar af mine Knebelsbarter, skal denne (Kaarden) sidde i Dig. Barbereren forrettede det skjælvende og turde ikke fuldføre den ham givne Ordre, ei heller blev der talt mere derom af Gyldenløve, thi Reichwein var ikke at spøge med.[1] | ||
I Norden forble ansiktshår ennå vanlig en periode hos prester og bønder. En biskop på Sjælland under Christian V arbeidet for å få prestene til å barbere seg, men det lyktes ikke i første omgang. Da Ludvig Holberg i sin epistel nr. 174 (utgitt 1748) raljerte over de samtidige motene, hadde ting imidlertid endret seg:
| Det samme kand siges om Skiæg, som tilforn holdtes for en Mands Zirath og Ære, helst blant geistlige Folk, hvilke saaledes havde forelsket sig derudi, at da en Siællands Biskop udi Christiani 5 Tiid arbeydede paa Skiæggenes Afskaffelse, og at sløife Præsternes Hager, blev hans Foretagende anseet som en Heterodoxie, og foraarsagede det stor Bevægelse: Nu derimod vilde det blive lige saa vanskeligt at fornye den Mode igen, saasom den allevegne er kommen af Brug, og man seer ingen Skiægge uden hos endeel gamle Norske Bønder og Gedebukke.[2] | ||
Holberg nevnte ikke biskopens navn, men han viste neppe til Henrik Bornemann, biskop av Sjælland 1693-1710. Det heter om Bornemann at han
| var for lange Tider den sidste sjællandske Biskop, der bar Skjæg. Han plejede sit lange hvide Hageskjæg med særlig Omhu, og naar han rejste, bar han det i en sort eller rød Fløjels Pung. Men i hans sidste Aar vakte den danske Gejstlighed hans Forargelse ved at optage en Mode, der allerede i Christian V’s Tid havde udbredt sig i de højere Samfundsklasser: man ragede sit Skjæg af og bar Allongeparyk.[3] | ||
Den svenske teologen Jacob Boethius (1647-1718) skrev kampskriftet Om den onödige skägg-rakningen, der han oppfordret svenske prester til ikke å barbere seg. Også Carl von Linné var kritisk, og skrev i Diaeta naturalis 1733 at
| Mån manfolk måste raka af skägget hwar weka, hur ondt dett giör. Sista styfwern måste till fältskärn för skägget, där med Gud giort mannen alena, som och distinct från qwinnan; nu är en dygd wara qwinnolik.[4] | ||
1800-tallet
.jpg)
Som under reformasjonen, fikk skjegget på nytt en revolusjonær effekt fra slutten av 1700-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789 kom naturlig hår og kinnskjegg på moten. Utover 1800-tallet ble hår og skjegg stadig lengre: I 1830 brakte julirevolusjonen løs i Frankrike, og denne revolusjonen førte til at barten for alvor kom på moten. Bart var akseptert i militæret, men herskerne så det som et opprørstegn når også sivile anla bart: Både i Bayern (1838) og Preussen (1846) ble barten forbudt ved lov.
I 1848 ble det revolusjon over hele Europa, og mange revolusjonære anla helskjegg, for eksempel Giuseppe Garibaldi og Mikhael Bakunin. Herskere forsøkte også å forby skjegg ved flere anledninger, men etter hvert ble skjegget så utbredt at det mistet den revolusjonære betydningen det hadde hatt i utgangspunktet: Andre halvdel av 1800-tallet var preget av stor variasjon innen barter, helskjegg og kinnskjegg.
1900-tallet
Under første verdenskrig ble giftgass utbredt i krigshandlingene, og soldatene fikk utdelt gassmasker. Da skjegg hindret disse i å holde seg tette, ble soldatene beordret til å barbere seg. Under andre verdenskrig gjentok dette seg, trass i at ingen av partene brukte gass ved fronten i noen særlig grad. I mellomkrigstida var det særlig diktatorer som Francisco Franco, Vladimir Lenin og Josef Stalin som brukte ansiktshår som autoritetssymbol, og Adolf Hitler utviklet sin karakteristiske bart som følge av hensynet til bruk av gassmaske under første verdenskrig.
I etterkrigstida var den glattbarberte moten veletablert, delvis som følge av den påbudte barberinga blant soldatene, og delvis fordi ansiktshår ble forbundet med diktatorer som Hitler og Stalin. I den motkulturelle perioden i andre halvdel av 1960-åra løste dette seg opp, og ansiktshår ble vanligere.
Se også
- Kategori:Ansiktshår (tagg), et utvalg fotografier av menn med ansiktshår.
Fotnoter
Litteratur
- Ludvig Daae. Det gamle Christiania: (1624-1814). Christiania, Cappelen, 1871. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sophus Michael Gjellerup. «Bornemann, Henrik», biografi i II Bind av Dansk biografisk Lexikon. Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn), Græbes Bogtrykkeri, 1888. Digital utgave på runeberg.org.
- Ludvig Holberg. Ludvig Holbergs Epistler. B. 2. Kjøbenhavn, Samfundet til den danske Literaturs Fremme, 1868. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Anders Kvåle Rue. Skjegg – En kulturhistorie. Chr. Schibsteds Forlag AS, Oslo, 2003.
- Skjegg i Store norske leksikon.