Folkeviljen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Forsiden på Folkeviljen 9. februar 1917 - det første nummer etter at avisen ble trykt i Harstad. Headingen ble beholdt til 1928 da skriften ble byttet ut med en gotisk stilskrift.
Da redaksjonssekretær Olav Linna fikk ny jobb i Gudbrandsdalen, ble stillingen lyst ut 31.12. 1918.

Harstad-avisen Folkeviljen (1911-1956) ble startet 9. desember 1911 på Sjøvegan av sokneprest Kristian Tønder (1860-1934). Tønder ble første gang innvalgt på Stortinget for DNA fra Trondenes kreds i 1915. Hans tid på Stortinget strakk seg til han døde i 1934. Folkeviljen kom ut med sitt første nummer på Sjøvegan Salangen i den 9. september 1911. I 1916 ble det besluttet å flytte avisas redaksjon og trykkeri til Harstad, og 9. februar 1917 kom den ut med sitt første nummer fra trykkeriet i Harstad - som organ for «Arbeiderbevægelsen» (Se illustrasjon). Her konkurrerte den med bladet Haalogaland (Venstre) og Harstad Tidende (Høyre).

Av dem som sto i spissen for å opprette en avis for den sosialistiske bevegelsen i byen, var smed Anton Edvard Carlsen og agent Hans Simonsen-Sparboe. Simonsen-Sparboe ble ordfører i Harstad ved valget i 1917 og fikk Carlsen med seg som varaordfører. Trykkeri og redaksjon ble lagt til kjelleretasjen i Harstad Arbeidersamfund, Storgt. 18. Disse lokalene var for anledningen lagt til rette for avisens komme, ved at huset ble løftet opp med hjelp av donkraft "lånt" på Harstad mekaniske verksted (seinere Kaarbøs Mek. Verksted), slik at man fikk bygd en full kjelleretasje av typen Ålesundsmur.

I huset til venstre hadde Folkeviljen kontorer etter 1945, og i huset til høyre - Hamnegata 18 - hadde avisen hatt kontor og trykkeri fra 1928 til 1941. Konkurrenten Haalogaland holdt til i nabohuset - Hamnegata 20.
Foto: Gunnar Reppen 2012.

Tønder sto formelt som redaktør i lang tid etter at avisen kom til Harstad. Her skiftet en rekke framstående pressefolk innen den unge arbeiderbevegelsen om å arbeide i redaksjonen. I 1924 var det fire aviser i byen, og selv om konkurransen om leserne var skarp, hadde avisene likevel felles annonsetariffer. (Kanskje som en dyd av nødvendighet for at de ikke skulle utkonkurrere hverandre?) Svært mange Harstad-bedrifter var rammet av de elendige tidene på 1920-tallet, og Folkeviljen var intet unntak. Avisen opparbeidet seg gjeld til Arbeiderpressens Samvirke som de ikke klarte å betjene. Dette førte til at Pressesamvirket fikk betydelig makt over avisen, noe som skulle få betydning da det etter hvert oppsto en ideologisk maktkamp innen arbeiderbevegelsen.

Annonseside i Folkeviljen fra 1928.

Avisokkupasjonen og en myte

Da Arbeiderpartiet (DNA) løste på båndene til Komintern (3. Internasjonale - også kalt Den kommunistiske Internasjonale) på sitt landsmøte høsten 1923, ledet det til at Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet. Folkeviljens redaktør, Sigurd Simensen, var blant de som valgte å stå tilsluttet Komintern. Motstanderne hans, med Tønder i spissen, fant det uakseptabelt at Simensen skulle fortsette i stillingen. Det ble dermed forsøkt vedtatt å ta fra Simensen vervet som redaktør. Simensen kunne ikke godta noen oppsigelse og fortsatte sin redaktørgjerning som om intet var skjedd. I tillegg hadde han lønn til gode, slik at det av den grunn ikke var lett å kvitte seg med ham. Det har oppstått flere myter om hva som så ledet til at Simensen fratrådte. En går ut på at en mannsterk gruppe med Peder Jacobsen (senere stortingsmann og odelstingspresident) i spissen, som nå hevdet å være bladstyrets nye formann, slo til og okkuperte avislokalene i «Arbeidersamfundet». Aksjonen ble gjennomført mens redaktør Simensen inntok sin daglige lunsj på en av byens kafeer. I lokalene befant seg kun Aage Rønning, som fortsatt regnet seg som bladstyrets formann. Det skal ha gått ganske verbalt hardt for seg, ifølge Peder Jacobsens egen forklaring til Harstad Tidende1960-tallet. «Okkupantene» stengte døra slik at Simensen ikke kom seg inn da han dukket opp. Han tok en titt gjennom vinduet, forsto situasjonen og forsvant fra stedet. Episoden skal ha skjedd midt i desember 1923, vel en måned etter at «nykommunistene» brøt med DNA.

Slik var redaktør i Harstad Tidende Ola Bergs vurdering av redaktørskiftet i Folkeviljen etter partisplittelsen i november 1923.
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen 2007

Bakgrunn

Folkeviljens eierstruktur var sammensatt; Senjens og Trondenes kredsparti eide hver sin ideelle halvpart. Det var bakgrunnen for at Simensen ikke godtok oppsigelsen som kun var undertegnet av eierne fra Senja kretsparti. Når man dertil vet at forholdene i Harstad-partiet var slik at det ble bolsjevikene som beholdt flertallet i partiet - og dermed navnet og «alle tilliggende herligheter», blir bildet enda mer (u)- eller oversiktelig - alt etter ståsted og vilje til å forstå. Imidlertid; det siste nummer av Folkeviljen som Simensen redigerte, kom ut 13. desember 1923. I avisa den 20/12 takker han av som redaktør i en petit under dagens lederartikkel forfattet av Tønder. Under vignetten på side 2 sto det nå at «„Folkeviljen” Redigeres av en komite». Denne komiteen var slik sammensatt: Kr. Tønder, Naftali Nilsen og Alfons Johansen, og fra 7. januar 1924 ble sistnevnte fast redaktør. (Johansen ble senere stortingsmann). For øvrig var alt ved det gamle. Avisa holdt fortsatt til i Arbeidersamfundet med samme telefonnummer til redaksjonen og ekspedisjonen. Lederartikkelen denne dagen var imidlertid av et litt annet slag enn før. Stortingsmann Tønder førte pennen. Lederens budskap var at Simensen hadde fratrådt, og Tønder benyttet anledningen til å bedyre sin og sitt partis uskyldsrenhet i forhold til det inntrufne. Det framgår også at forholdet mellom eieren fra Senjens kreds og den fratrådte redaktør ikke kan ha vært spesielt dårlig. Et forhold som bestyrker dette, er at under lederen fikk den avgåtte redaktør plass for sitt farvel til avisa. Her var det ingen beklagelse over den ideologiske strid, bare en konstatering av at om disputten mellom flertalls- og mindretallsfraksjon hadde fått fortsette, ville han ha fortsatt som avisas redaktør. Det som befordret den relativt hurtige, og smidige overdragelsen var utvilsomt det faktum at Arbeiderpressens Samvirke gjorde regress på pengene som Folkeviljen hadde lånt fra Samvirket. Hypotesen styrkes av Simensens utsagn om at «mindretallets økonomi ikke tillot en overtakelse av avisen». Simensen skrev sitt avskjedsbrev den 19. desember og det er grunn til å anta at Tønder og Trondenes kredsparti var holdt løpende orientert via telegraf. Forholdet bekreftes for så vidt også gjennom Simensens memoarer der han maler ut saken på en mer folkelig måte til også å omfatte en visitt hos Pressesamvirkets prosessfullmektig i Harstad; overrettssakfører Mathisen. Der skal Tønder ha slått seg for brystet og proklamert at «Samvirke, det er meg det - Senja Kretsparti, det er meg det». Dessuten la Simensen til at «vi var ute av stand til å betale alle de pengene tilbake». (Der VI er NKP) Enigheten om Simensens avgang ser altså ut til å ha oppstått som en funksjon av forhandlinger mellom Pressesamvirket og redaktøren. Simensen hevder at han fikk utbetalt 3.000 kroner av de 4.800 han gjorde krav på – mot at han da fratrådte. Under enhver omstendighet må forhandlingene ha vært ført med det for øye at man ikke skulle skape støy omkring saken. Dette sagt ut fra at ingen av Folkeviljens lokale konkurrenter har nevnt noe om de poengene som framkommer gjennom den undertone av understatement som ligger i Simensens avskjedstekst. Hva mer er; i standardverket om NKP: Det er ingen sak å få partiet lite, understreker forfatteren at «Det beste (men ikke mest typiske» eksempel på en konfliktløs løsning er eierskiftet i avisa «Folkeviljen». Bladet eides av Senjen AP og Trondenes AP som gikk hver sin retning.(...) 20.12.23 ble det redaktør-skifte og DNA overtok avisa. ..».

Avisen ble stanset av nazistene

For å hindre at avisen ble talerør for tyskerne og nazistene, ble den stoppet i 1941 etter avtale med personalet og den lokale partiledelsen. Den korte tiden Folkeviljen kom ut under okkupasjonstiden tilstrebet den en ren norsk linje. Dette var en dristig beslutning, da okkupasjonsmakten hadde gitt ordre om at avisen skulle fortsette og at den var pliktig å ta inn stoff fra nazistenes presse- og propagandakontor. Fungerende redaktør Freder Frederiksen sa tydelig fra om hva han mente om dette i en lederartikkel den 12. august 1941. Nazistenes sensurapparat var fysisk til stede denne dagen, og reagerte med ordre om øyeblikkelig stans av avisen. Det ble til og med gjort anstrengelser for å beslaglegge aviser som allerede var solgt.

Etter krigen stod bladet ribbet for eget trykkeriutstyr og måtte ta opp konkurransen med Harstad Tidende, som hadde kommet ut under hele okkupasjonstiden. Det hjalp lite at man som kompensasjon for tapet av trykkeriutstyret og de tapte markedsandelene avisen hadde lidd under okkupasjonstiden, fikk en engangserstatning fra Justisdepartementet på kr 65.000,- (= ca. 1,1 mill. 2008-kroner).

Tap i konkurranse mot Harstad Tidende

Ved Harstads 50-årsjubileum i 1953 kom Folkeviljen ut fire ganger i uka og meldte selv om en solid posisjon i markedet. Men økonomien var dårlig, og det tvang avisen til å redusere utgivelsen til tre dager i uka. Opplaget var i denne perioden kommet opp i over 4500 eksemplarer, og avisen kostet 25 øre i utsalg. Men annonsetilgangen var ikke den beste, og særlig på småannonsene hadde Harstad Tidende et markert forsprang.

For Folkeviljen, Harstad Tidende og bladet Haalogaland var det først på 1950-tallet et spørsmål om hvem av de tre avisene som skulle overleve. (Bladet Haalogaland ble stoppet av nazistene i 1941 og kom ikke ut igjen før i 1949). Det var neppe marked for alle tre. I denne kampen var det vel reelt sett bare håp for Folkeviljen eller Harstad Tidende. I motsetning til Harstad Tidende, som var den eneste som hadde eget hus og trykkeri og hadde vært i markedet under okkupasjonen, måtte begge konkurrentene bygge opp bedriftene sine på nytt. Og begge hadde elendig økonomi som blant annet gjorde at man levde på trykkeribedriften Aas & Søns Boktrykkeri’s nåde. For å komme ut, måtte de i perioder forplikte seg til å betale trykkingen på forskudd for hvert nummer.

I denne perioden gjorde Harstad Tidende flere store tekniske investeringer og fikk dermed et overtak på konkurrentene som nok ble utslagsgivende. I 1954 ga Haalogaland opp, og i 1956 så Folkeviljen det mest praktisk å fusjonere med Tromsø-avisen Nordlys, som opprettet egen redaksjon i Harstad. Selv om bladet gjorde et tappert forsøk på å komme tilbake på 1980-tallet, ble det bare med forsøket, og avisens historie må dermed sies å være avsluttet.

Forretningsførere

De første årene frem til 1932 hadde Folkeviljens redaktører også den forretningsmessige ledelse. Fra 1932 til august 1941 var Harald Mikkelsen og Jacob Røgeberg tilsatt som forretningsførere, mens Per Johansen var disponent fra 1945 til avisen gikk inn i 1956.

Redaktører (og midlertidige redaktører)

Kristian Tønder, Joh. Eilertsen, Otto Olsen, Ola Berg, Olav Vegheim, Olav Linna, Lars Mikalsen, Hans Simonsen-Sparboe, Harald Langhelle, Alfred Skar, Sigurd Simensen, Alfons Johansen, Naftali Nilsen, Peder Myrhaug, Magne Jønsson, Freder Frederiksen (til 9. august 1941), Magne Jønsson (til juni 1947), Erling Hall-Hofsø.

Kilder