Forside:Kobbereksportprosjektet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database

Om Kobbereksportprosjektet
På dette maleriet fra 1821 av Jacob Andersen ser vi Smelthytta på Røros i full aktivitet.
Foto: Rørosmuseet
Kobbereksportprosjektet har gjort tilgjenglig data over kobbereksporten fra Trondheim 1751 til 1793. Dataene er tilgjengelig i to databaser:
  • Kobberlikvidasjonslister viser tilførselen, utskipningen og lagrene av kobber fra ulike verk for hver av kobberverkseierne.
  • «Utskipningslistene» viser kapteiner, steder og mengder kobber fra ulike verk for hver av eksportørene. Disse var ikke nødvendigvis bare eiere i kobberverkene.For informasjon om kobbereksporten før 1751, se Trondheim tollsteds tollbøker. For tiden etter 1793 ble kobbereksporten igjen ført sammen med den øvrige eksporten. Det har ikke vært mulig å gjøre disse listene tilgjengelig. For tilgang til informasjon om kobbereksporten på 1800-tallet, se SSBs handelsstatistikk. For 1835 er den tilgjengelig i transkribert form her.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Inngangen til Gammelgruva, som ble åpna i 1654.
Foto: Olve Utne
(2010)
Løkken kobberverk ble grunnlagt i 1654 i dagens Orkland kommune (tidl. Meldal kommune, og la grunnlaget for tettstedet Løkken Verk. Det har også vært kjent som Meldal kobberverk. Kobberverket var lenge det nest største i landet, etter Røros. Det ble nedlagt så sent som i 1987. Det første malmfunnet ble gjort i 1646 på gården Løkken. Det skal ha vært skredderen Lars Olufsøn som fant malmen, mens broren Arent Olufsøn ble den som satte igang skjerping i 1654, og som delte førstefinneretten med Peder Erkisson Niure. Allerede året etter tok lagmann Nicolaus Paulsen over rettighetene og etablerte det første partisipantskapet. I privilegiene av 13. mai 1657 fikk verket en cirkumferens på tre mil. Det ble anlagt smeltehytteSvorkmo i 1656, og etter funnet av en ny forekomst på Høidal i 1659 ble det også smeltehytte ved Grutseter.   Les mer …

Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945.
Foto: Norsk Folkemuseum
Kobberslager (bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.

Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.

  Les mer …

Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der.
Foto: Chris Nyborg
(2014)
Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.

Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.

De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi.   Les mer …

Denne kobberøsa fra 1768 er i dag på Norsk Folkemuseum.
Foto: Anne-Lise Reinsfelt
Bruken av kobbertøy var en del av en revolusjon i matlaging gjennom 1700-tallet. I hvert fall blant øvre lag, og særlig i byene. Ikke bare ble det tilgjengelig nye, men og mer smakfulle matvarer slik som kaffe, kanel, sukker eller sitroner. Måten man laget mat på forandret seg også.

Endringen skjedde fordi nytt kjøkkenutstyr ble tilgjengelig i stadig større mengder. Mye av dette var laget i kobber, men også messing, tinn og dels også jern. Dette finner vi spor av i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig. Vi kjenner også til en del norske kobberslagere, men deres andel av markedet var mindre enn importvarene.

  Les mer …

 
Se også

Prosjektets databaser (på nettstedet Tidvis)

Eksterne ressurser