Karl III Johan

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl III Johan
Jean Baptiste Bernadotte.jpg
Personalia
Tittel: Konge av Sverige og Norge
Regjeringstid: 5. februar 1818 - 8. mars 1844
Valgspråk: Folkets Kjærlighed min Belønning
Fødselsnavn: Jean-Baptiste Bernadotte
Fødselsdato: 26. januar 1763
Fødested: Pau i Frankrike
Bortgang: 8. mars 1844 (81 år)
Dødssted: Stockholm i Sverige
Foreldre: Henri Bernadotte og
Jeanne St. Jean
Ektefelle(r): Eugénie Bernhardine Desirée Clary
Barn: Oscar I

Karl III Johan opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. I den norske kongerekken er han Karl III Johan, i den svenske Carl XIV Johan. Han hadde valgspråket Folkets Kjærlighed min Belønning.

I 1810 valgte den svenske riksdagen den franske marskalken og generalen Bernadotte, fyrste av Ponte Corvo, til svensk tronarving etter at den adopterte tronarvingen Christian August uventet var død 28. mai samme år. Den svenske kongen Karl II og ektefellen hadde ingen barn. Etter valget av Bernadotte ble han adoptert av kongen og dronningen og tok navnet Karl Johan (egentlig Carl Johan). Karl Johan var da 47 år gammel.

Rytterstatuen av Karl Johan utenfor Slottet i Oslo. Statuen er utført av billedhuggeren Brynjulf Bergslien.
Statuen av Karl Johan foran slottet i Örebro. Under Riksdagen 1810 ble Jean Baptiste Bernadotte valgt til tronfølger.
Foto: Trond Nygård (2019).
Kroningen av Karl III Johan i Nidarosdomen i 1818. Maleri av Jacob Munch. Seremonien ble ledet av biskop Frederik Julius Bech.
Karl Johans monogram på Arméens depot, en bygning fra 1832 ved Akershus festning.
Foto: Stig Rune Pedersen

Bakgrunn og oppvekst

Bernadotte ble født i Pau i distriktet Béarn i den sydvestlige delen av Frankrike som yngst av fem søsken. Han ble født en god stund for tidlig, og foreldrene fikk han derfor døpt allerede dagen etter. Kort tid senere ble han sendt til en amme som bodde noen kilometer fra Pau og ble der i et år.

Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat besøkte han hjemstedet kun en gang. Han sørget imidlertid for henne økonomisk og på et langt senere tidspunkt sendte han et brev til broren Jean Evangeliste Bernadotte hvor han ga beskjed om at hun skulle motta en månedlig pensjon samt at ...«han takket henne for hennes hengivenhet.»

Faren Jean Henri Bernadotte var skriver ved en av domstolene i Béarn og hadde så dårlig betalt at han ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel.

Tidlig karrière

Fra 1780 til 1794 gjorde Bernadotte militær karriere og steg i gradene fra alminnelig menig til divisjonsgeneral.

Han giftet seg i 1798 med Désirée Clary, som tidligere hadde vært forlovet med Napoléon Bonaparte. Bernadotte var en tid fransk ambassadør i Wien, før han ble fransk krigsminister omtrent samtidig med at han fikk sønnen François-Joseph-Oscar – den senere Oscar – i 1799.

I 1804 ble Bernadotte guvernør og sjef for den franske armé i Hannover, Tyskland. Han var nr. 7 på listen av de 14 Napoleon utnevnte til marskalker, den høyeste militære grad i Frankrike. Han fikk dessuten tittelen fyrste av Ponte Corvo, som er et lite område sør for Roma i Italia.

Sveriges tronarving

I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter det katastrofale nederlaget mot Det russiske keiserdømmet og tapet av Finland. Den avsatte kongens barnløse onkel Karl II ble valgt til ny svensk konge.

Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte prins Christian August av Augustenborg. Prinsen hadde utmerket seg som president for den norske regjeringskommisjonen og som øverstkommanderende for de norske styrkene ved Fredriksten festning da svenskene begynte sitt hærtog i 1808. Som svensk kronprins tok han navnet Carl August. Men Carl August døde brått allerede samme år som han kom til Sverige som tronarving.

Under Riksdagen i Örebro, som fant sted i månedsskiftet juli/august 1810, ble Jean Baptiste Bernadotte valgt til tronfølger.

Kielfreden

I 1813 gikk Sverige under Karl Johan med i den sjette koalisjonen mot sin tidligere keiser Napoleon og var med i det seierrike slaget ved Leipzig i 1813.

Da Napoleons endelige nederlag syntes uunngåelig, angrep Karl Johan Danmark og kong Frederik VI ble tvunget til å slutte fred. Etter fire dagers intensive forhandlinger i Kiel mellom den danske forhandleren Edmund Bourke, den svenske forhandleren Gustav af Wetterstedt og den engelske forhandleren Edward Thornton, avstod den dansk-norske kongen Frederik VI Norge til Sverige den 14. januar. De gamle norske besittelsene Island, Grønland og Færøyene fulgte ikke med og skulle heretter tilhøre Danmark.

Norge skulle ifølge Kieltraktaten heretter være et kongerike forent med Sverige i union. Den svenske kongen forpliktet seg til å la nordmennene beholde de lover, rettigheter og friheter som gjaldt på det tidspunkt freden ble sluttet. I tillegg forpliktet kongen av Sverige seg til å påta seg en del av den dansk-norske statsgjelden. Som kompensasjon for Norge fikk Fredrik VI Vorpommern fra Sverige. To hemmelige artikler ga den danske kongen en million riksdaler til å utruste et korps mot Napoleon og garanterte hans personlige eiendomsrett til grevskapet Larvik.

I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.

Karl Johan sørget også for å holde seg løpende orientert om utviklingen i Norge våren 1814. Da han så gikk inn i Norge med en hær utpå sommeren, erfarte han at nordmennene ytet god og væpnet motstand, ved Matrand, og ved Lier skanse. Disse trefningene ga nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen, og det er lagt vekt på at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen.

Karl Johan som unionskonge

Det norske Stortinget valgte Karl II til norsk konge den 4. november 1814 og noen dager senere kom Karl Johan på sitt første besøk til Christiania sammen med sønnen.

I 1816 ble Karl Johan stattholder i Norge. Da Karl II døde i 1818 overtok Karl Johan som konge og ble kronet til konge i begge land; den 11. mai i Storkyrkan i Stockholm og 7. september i Nidarosdomen i Trondheim.

I de første årene kom striden om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og norske krav på de gamle skattlandene i Nord-Atlanteren til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge. Gjennom forhandlinger klarte Karl Johan å få den norske delen av statsgjelden nedsatt.

Det oppsto også konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å feire 17. mai. Selv om det ble tillatt å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen.

Karl Johan og Desiderias sarkofager i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Kongens 16 tonn tunge sarkofag er laga av garbergsgranitt fra Älvdalen i Dalarna. Gravminnet er plassert sentralt i det Bernadotteske gravkoret, og flankeres av sarkofagene til Oscar I og Josefine (til venstre) og Karl XV og Louise (til høgre).
Foto: Trond Nygård (2019).

Karl III Johan ville knytte de to landene nærmere sammen, men det var den norske Grunnloven til hinder for. Han kom derfor med forslag om endringer av grunnloven og forslag som ville medføre at han fikk mer makt. Dette ble avvist av Stortinget hver gang og medførte stridigheter. Det sentrale punktet var vetoretten, hvor Stortinget hadde fått igjennom at kongen kun skulle ha utsettende veto i lovspørsmål.

Allikevel kan man si at han hadde forståelse for innholdet og tankegangen i den norske Grunnloven og ble med årene mer opptatt av å bevare den.

Kong Karl III Johan har satt flere spor etter seg i Norge. Han ga store pengegaver til opprettelse av barneasyler, som f.eks. Børneasylet i Drammen og til diverse kulturelle organisasjoner. Det var også han som initierte byggingen av Det kongelige slott i Oslo.

Karl Johan lærte seg aldri svensk, og det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid.

Kilder


Forgjenger:
 Karl II 
Konge av
Sverige og Norge

Etterfølger:
 Oscar I