Bruker:Mbakkel2

Trubadurene Hei, mitt navn er Morten Bakkeli. Jeg har vært aktiv på Lokalhistoriewiki siden 2010. Undertegnede er født på Larvik sykehus 4. februar 1962 og oppvokst på Reipbaneløkka, Torstrand. Jeg har niårig grunnskole (1969-78), treårig videregående skole (1978-81) og ett år som deltidsstudent i historie grunnfag (1996-97). Interessene er allsidige: historie (særlig lokalhistorie samt østeuropeisk og sovjetisk), statsvitenskap, parlamentsledere, radio-, fjernsyn- og filmhistorie samt musikk. I 1992 utgav jeg på eget forlag diskografien Fra Carl Hagman til Pico Pico, en oversikt over plateutgivelser med artister fra Larvik 1905-89. I 1994 skrev jeg diskografien som fulgte med Jahn Teigens boks på fem CD-plater for EMI.

Siden romjulen 2020 har jeg på nettstedet Bøkebloggen – opprinnelig i forbindelse med Larvik bys 350 års jubileum – skrevet ukentlige artikler om lokale profiler. Disse artiklene er også postet på Lokalhistoriewiki.no.

Noen profiler: Thorbjørn Nilsen Harald Tvetene Marie Sachnowitz Johnny Hansen Arnt Leonard Thesen Sandor Jakucs Annar Tinnseth Thorbjørn Lindhjem Helge Skaara Ragnar Pedersen Maja Bjørneboe Martin Johansen Eilert Rustad Alfred Grønneberg Thor Meier Ellefsen Johannes Thaulow Åge Ramberg Ole Martin Henriksen Reinholdt Boll Anne Lise Olaussen Johan Filip Løvgren Margit Bredvei Hans Geelmuyden (1844–1920) The Hotspurs Helge Eftedal Trond Gundersen Tor Gundersen Sissel Lind Øyen Lars Kristian Abrahamsen Hans Gjertsen Bjørn Heimar Bjarne Gulbrandsen Fritz Semb Thorstvedt Aagot Holst Conrad Carlsrud Ole Jacob Pedersen Alfhild Michaelsen Johan Lauritz Sundt Anton Schjøth Knut Mølbach Odd Ekanger Olav Hole Thorstein Andreas Abrahamsen Abraham Holhjem Alf C. Holst Christian Schrøder Jensen Arnold Jacoby Martin Normandbo Frode Bjerkholdt Harda Horntvedt Aage Eide Mari Bjørgan Thyra Fjellanger Dorothea Bache Johan Hallberg Inger Sannes Thorleif Büch-Holm Arne Hjortland Hans Petter Kristensen Haakon Haakonsen Axel Mørch Rolf Hansen (1901–1986) Kirsten Schøyen Helge Andrew Nilsen Kjell Jostein Pihl Jan Ole Flæten Richard Tvedten Ivar Martin Lie Martin Sachnowitz Gudrun Korstvedt Olsen Mabel Gabrielsen Rudolf Hansen Sigurd Normann Arnold Hansen John Eliassen Anders Mikal Smedsrud Olaf Stangeland Ida Cathrine Fjellvik Margrethe Christiane Augusta Danneskiold-Laurvig Alexander Archer Willa Schou Ragnar Baartvedt Oskar Alexander Kowalczyk Eline Skalleberg Abraham Johan Christensen Arne Edvardsen Sølvi Haraldseth Lysnes Gisle A. Gjevestad Agledahl Bjørn Gavelstad Ernst Anton Henrik Sinding Finn Walther Smith Kjell Ronald Hansen Line Elvsåshagen Johan G. Austeen Steffen Johanssen Sverrer Knudsen Erik Johanssen Amund Sigurdssønn Karlsen Bjørn Høvik Christian Larsen (1888–1972) Thorbjørn Odberg Claudius William Samuel Oliver Harald Lie Brynildsen Per Berge Johannessen Larvik Trommekorps Thor Arve Eftedal Lars Hanseid Jørgen Andvik Krigsgravene på Stavern kirkegård Sigurd Gundersen George Johnson Maths Høglund Alf Thirud Waldemar Sommerfelt Thorvald Tveten Tollef Sohlberg Harald Faugstad Oscar Wilhelm Spilhaug Leif Giverholt Børresen Hege Marie Hansen Niels Frithjof Johnsen Hans Henrik Thaulow Hans Teilman Reidar A. Næss Sigurd Marthinsen Liv Hege Refsdal Marlene Andreassen Hans Blom Olsen Mathias Jespersen Tor Virding Anker Brestrup Gordon Franklin Finn Bull

Svart på hvitt: «Aristokraten» fra Torstrand som lot oss «få hetta»

Gordon Franklin, utsnitt av foto fra 1941, gjengitt i Sarpsborg Arbeiderblad 25. mai 1991.

Etter at «Samiid Ædnan» vant den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1980, skulle vi som var tilknyttet gymnasavisa HeLGenen komme med en kommentar. Min kommentar var «Jeg får hetta.». Det var et lite ordspill, for én av vinnerne var joikeren Mattis Hætta. Jeg ante ikke den gang at mannen bak dette uttrykket hadde bodd i samme gate som meg: Reipbanegata.

Arne Gordon Mew Franklin (født 20. juli 1913 i Slemdal, Aker, død 29. mai 1990 i Bærum) var jazzmusiker (trommer og tenorsaksofon), disponent og replikkunstner. Han ble betegnet som opphavet til mange slanguttrykk og tilnavn i jazzmiljøet. Pianisten Øistein Ringstad betegnet Franklin som den største showmann som har vært i bransjen. Franklin var fra 1955 disponent for Røhne og Selmer Automobilforretning A/S (Bygdøy allé 11) i Oslo.

Foreldrene var direktør Arthur Gordon Mew Franklin (1885–1959) og husmor Annie (1889–). Faren var født i Porsgrund, og moren var født i Alterincham, England. Ifølge folketellingen 1920 bodde Franklin sammen med foreldrene og to yngre søstre i Villaveien 38 i Aker herred. Familien hadde barnepike.

Franklin bodde hos sin moster Lillian Bull og hennes ektemann Finn Bull på Løkka i Torstrand fra gutteårene. De hadde ingen barn.

Gordon Franklin giftet seg med Mollik. Sammen fikk de tre døtre.

Cecil Aagaard fortalte i et intervju med avisa Øvre Smaalenene i utgaven av 25. januar 1961 at han på middelskolen traff andre som var like jazzgærne som ham selv, blant dem Gordon Franklin. Aagaard sa videre: «Han fikk jazzplater sendt hjemmefra [dvs. England], og vi var alltid like elleville av begeistring hver gang han fikk en platepakke.»

Franklin spilte trommer i det larvikbaserte jazzbandet Funny Fellows i 1930-årene.

Franklin ble saksofonist og fikk et eget band i Oslo omkring 1940. Han skaffet til veie et lokale to etasjer under jorda i Fridtjof Nansens plass 5. Det ble kalt «Bula». Franklin og Gunnar Hagen var drivkreftene bak stedet, hvor jazzmusikere hadde nattlige jam sessions.

Franklin spilte tenorsaksofon i Rowlands orkester under Horten Swingklubbs konsert i Horten kino 26. januar 1941. Han spilte i Rowland Greenbergs orkester og i Gordon Franklins kvartett under Musikknytts konsert i Ingeniørenes hus i hovedstaden 29. januar. Franklin spilte med Cecil Aagaard med Rowland Greenbergs Jamorkester 11. februar på samme sted og antagelig med Cecil Aagaard med All Star Band under Musikknytts konsert, også på Ingeniørenes Hus, 3. mars.

Franklin ble engasjert av Greenberg til å spille i hans orkester i en fet sommerjobb på «Kongen» i 1941. Han spilte i et orkester ledet av Greenberg på Sinsen kino sommeren 1941. Franklin medvirket i Greenbergs orkester, som spilte inn 78-platen Big Apple / St Louis Blues (Telefunken T–8402) i Oslo 15. januar 1942. Han var også med i Greenbergs kvintett, som dro til Vestlandet for lange engasjementer i 1942, hele mai i Bergen, så en ukes tid i Sauda og resten av juni i Stavanger.

Franklin spilte i Pete Iwers’ orkester på Bygdø Sjøbad juni–august 1942 og i Will Arilds orkester på samme sted mai–august 1944. Våren 1943 hadde Franklin medvirket i trommeslageren John Veiglums orkester på en omfattende artistturné og samme år også i Hein Paulsens orkester.

Franklin spilte i Will Arilds 15 manns orkester i juli 1945, i orkestrene på Bårdar danseskole 1945–1948 og 1948–1950 samt i Bjarne Nerem (All Star) Band sommeren 1949.

I boka Jazzå? · Myter og humor i norsk jazz (2016) blir Franklin beskrevet slik: «Unge Gordon hadde en dannet, lettere aristokratisk, språkførsel. Dertil ble han meget betatt av bøkene til P.G. Wodehouse, noe som gjorde ham til en slagferdig replikkunstner. Hver gang han så noe spesielt, formidlet han det videre i humoristiske vendinger. Hver gang han skulle si noe, kom det alltid vitser.»

Franklin ga trompeteren Frank Andersen, multiinstrumentalisten Arvid Gram Paulsen og gitaristen Egil Albrektsen tilnavnene «Hviner’n», «Syre-Pål» og «Lille mann». Paulsen fikk det på grunn av sin hang til alkoholholdige drikker, eller «syre» som Franklin kalte det.

Tilblivelsen av dette nå så kjente uttrykket «å få hetta», som betyr «å miste fatningen», ble omtalt i boka Jazz i Norge (1975). På spørsmålet om Øistein Ringstad husket noen av uttrykkene til Gordon Franklin, svarte han at det gjorde han godt. Han sa: «Husker han var livende redd for sånne elektriske gitaranlegg. Satt og fulgte med ledningene støtt. Det var jo aldri noe anlegg som var helt i orden. Det spraka og gnistra og hylte. Så var det en gang vi spilte på Landbrukshøyskolen ute på Ås. Det var i 1947. Det var kameraten min, han Albrechtsen. Så sto det en sånn flamme ut av anlegget. Og Albrechtsen, han er jo jævlig liten han. Så sto han der og skotta og plundra med disse ledningene. Og så sier Franklin noe som er blitt helt standarduttrykk i dag, helt obligatorisk. Han roper ut og så var han så liten han kameraten min, han Albrechtsen – Lille mann, sa Franklin. Pass deg så du ikke får badehetta.» Med «badehetta» siktet han til den hetta som ble trædd over hodene til dødsdømte i den elektriske stol.

Gordon Franklin døde 29. mai 1990, 75 år gammel.

Svart på hvitt: «Den gang storkonflikten mellom Nazi-Tyskland og Storbritannia nådde Reipbanegata på Torstrand i Larvik»

Finn Bull (født 31. oktober 1885 i Tønsberg, død 3. januar 1964 i Stavern) var ingeniør og driftsbestyrer ved Larvik kommunale gassverk.

Foreldrene var «skibsfører» og senere «disponent for Hvalfangerselskab» Marcus Christian Bull (1848–1922) og hustru Anne Marie Floer, f. Oxholm (1857–1932). Faren var født i Hole, og moren var født i Trondhjem. Finn Bull var eldst i en søskenflokk på fem. Han hadde to yngre søstre og to yngre brødre.

Folketellingen 1885 oppga at Bull bodde sammen med sine foreldre i Store Langgade 58 i fødebyen. Det sto oppført i folketellingen 1891 at Bull bodde sammen med moren, faren, broren og søsteren på ovennevnte adresse. Folketellingen 1900 oppga at Bull bodde sammen med foreldrene og søsken på samme adresse. I Folketellingen 1910 er Bull oppført som «Ingeniør Gasværket». Han bodde sammen med moren, faren og brødre i Briskebyveien 3 i Kristiania.

Finn Bull giftet seg i Porsgrunn 9. november 1918 med Lillian Franklin (1886–1970). Hun var født i Porsgrund.[Paret fikk ingen barn, men hustruens brorsønn Gordon Franklin (1913–1990) bodde hos dem. Han ble senere jazztrompetist.

Bull bodde i driftsbestyrerboligen (Reipbanegata 20) fra 1918. Deretter bodde han i Mølleberget 81 i Stavern.

Bull gikk på Skiensfjordens Mekaniske Fagskole i 1905 og på Royal Technical College i Glasgow i Skottland i 1907. Han var ansatt ved Bulls Metall og Melloid Co. og ved Fairfield Shipbuilding & Engineering Ltd. i Glasgow september 1907–desember 1909.

Bull ble etter en kort tid ved Akers mekaniske verksted ansatt midlertidig ved Christiania Gasværk som assistent ved den ytre driften i januar 1910. Han dro til Skottland med ettårs permisjon i februar 1913, hvor han virket ved Glasgow Corporation Gas Department og fra september ved Trodeston Gassverk i Glasgow. Bull var ansatt ved Christiania Gasverk februar 1914–februar 1917 og ved British Westinghouses kontor i Kristiania februar 1917–mars 1918.

Han ble ansatt som driftsbestyrer i forbindelse med Larvik kommunes overtagelse av det private gassverket i november 1917 og tiltrådte stillingen i mars 1918. Han ble 15. mai 1942 avskjediget av det nazistiske innenriksdepartementet på grunn av unasjonal «holdning» – i henhold til en lov av 16. april 1942. Bull skulle fratre klokka 12:00 og uten lønn. Han overtok igjen sin stilling 15. mai 1945. Gassverket holdt på til 3. september 1953.

Bull var satt opp på Det uavhengige partis liste ved kommunevalget i 1922 og ble vararepresentant i bystyret. Bull var en tid medlem av ligningsnemnda.

Driftsbestyrer Bull var engelskvennlig og gift med en halvt engelsk hustru, hvis far var britisk visekonsul i Porsgrunn. Verksmester Karl Richard Herrmann hadde kommet til Norge som montør ved Tønsberg Gassverk i 1910 og begynte ved Larvik Gassverk i august 1914. Herrmann ble ansatt den gang gassverket var et privat aksjeselskap.[10] Under den første verdenskrig ble han innkalt til tysk militærtjeneste, men nektet, og dette gjorde at han sto i en meget vanskelig stilling da tyskerne kom til Norge under den andre verdenskrig. I 1921 fikk han norsk statsborgerskap. Bull og Herrmann bodde tvers overfor hverandre i boliger som hørte med stillingene.

Herrmann anla i 1948 sak mot Larvik kommune, fordi han mente at avskjedigelsen 6. september 1945 ikke var saklig begrunnet. Etter at Bull hadde blitt avskjediget som driftsbestyrer, hadde Herrmann overtatt som teknisk leder for gassverket. Rådmann Karl B. Løwe overtok den merkantile ledelsen. Herrmann ble suspendert 15. mai 1945 og ble kort tid etter arrestert etter foranledning av Bull. Den NS-innsatte ordføreren var vitne under rettssaken, og medga at han hadde skrevet et brev til Innenriksdepartementet, der han karakteriserte Bull som en stor motstander av NS og nyordningen. Ordføreren oppga i brevet, datert 24. april 1942, Herrmann som kilde til disse opplysningene.

Bull fortalte at han hadde det inntrykket at Herrmann hadde arbeidet mot ham, og at han trodde det var fra første stund. Han sa også at det hadde vært diverse angrep på ham og hans stilling gjennom årene. Bull gjorde det også klart at han ville gå fra sin stilling, dersom Herrmann kom tilbake. Grunnene til dette standpunktet var blant annet NS-ordførerens brev til Innenriksdepartementet og Herrmanns samarbeid med styreformennene bak hans rygg. Det ble anført at Bull hadde sagt at han ikke ville arbeide sammen med en tysker. Bull fortalte følgende i retten: «Om han er norsk borger eller ei spiller ingen rolle. Det er mentaliteten jeg ikke greier.»

Herrmann hadde i sin forklaring dagen før sagt at han i 1911 besluttet å gjøre Norge til sitt andre hjemland, og at han allerede da begynte å arbeide med seg selv for å legge av seg tysk mentalitet og tilegne seg norsk lynne, mentalitet og moralbegreper. Herrmann mente også at det hadde vært et godt forhold mellom Bull og ham, til tross for at de hadde hatt kontroverser.

Finn Bull døde 3. januar 1964, 78 år gammel.

Tittel: «Thorvald Tveten – Vikingen fra Larvik som sang for Erik Bye»

Thorvald Christian Tveten (født 22. mai 1885 i Lardal, død 20. november 1980 i Northwood, Grand Forks County, North Dakota, USA) var immigrant og gårdbruker. Foreldrene var gårdbruker Johannes Tormodsen [Tveten] (1855–1936) og Trine Bedrine Christiansdatter (1859–1916). Faren ble født i Gjerpen, og moren ble født i Lardal. Tormodsen var 1881–1891 eier og bruker av gården Øvre Tveiten (Opstua) i Lardal.

Thorvald var den fjerde i en søskenflokk på syv: Fem søstre og én bror.

Da Thorvald ble konfirmert i Larvik kirke 22. april 1900, var adressen Steingata 1. Ifølge folketellingen 1900 bodde familien i Løkkeveien 10A (nåværende Greveveien 10A). Farens yrke var oppgitt som glassverkarbeider og sønnens yrke var oppgitt som murerlærling.

Johannes Tormodsen Tveten dro ut fra Norge 24. august 1903 med USA som reisemål. Sønnen Thorvald reiste sammen med sin lillebror Torger ut fra Norge 5. april 1904 med USA som mål. Årsak for emigrasjonen til begge var «efter faderens ønske». Moren og Thorvalds søstre ble igjen i Norge.

Ifølge nettstedet Find a Grave arbeidet Thorvald som gårdsarbeider i Mayville-området i North Dakota fram til 1911, da han ble bureiser i Williston og var gårdbruker der i noen år. Thorvald giftet seg i 1921 med Beata Sondreaal (1886–1957). Sammen fikk de sønnen Thelmar Burton. Ektparet drev gårdsbruk i nærheten av Hatton og øst for Northwood innen de flyttet til Avon Township, hvor de drev gårdsbruk fra 1937. Beata døde 12. februar 1957. Thorvald pensjonerte seg som gårdbruker i 1973.

Thorvald ble intervjuet av Erik Bye i programmet Prærieportretter, som ble vist på NRK Fjernsynet 28. februar 1970.

I intervjuet uttalte Thorvald at han gjerne skulle ha besøkt Larvik, dersom han hadde anledning til det. Journalist Per Nyhus foreslo i Østlands-Postens utgave av 2. mars 1970 at de ansvarlige for byjubileet burde gi ham denne anledningen, invitere ham til evenementet neste sommer og la ham være én av hedersgjestene. Nyhus skrev videre at Thorvald kunne inngå i et lokalt underholdningsprogram ledet av Bye. Denne svarte følgende: «Det skal nok bli råd med det – bare si til jubileumsgutta nede i Larvik at de må spandere denne turen på Torvald [sic!].» En leser foreslo en innsamling av tikroner blant byens borgere for å finansiere reisen og oppholdet.

Om de ansvarlige for byjubileet ble kontaktet, hva de svarte, eller om Thorvald selv ble forespurt, vites ikke. Det ble i hvert fall ikke igangsatt en kronerulling.

Thorvald døde 20. november 1980, 95 år gammel.