Per Kvist

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Per Kvist omkring 1930–1935.
Foto: Ukjent / Oslo Museum

Per Kvist, egentlig Vidar Wexelsen (født 4. april 1890 i Overhalla, død 23. mai 1947 i Oslo) var skuespiller og forfatter. Han regnes som sentral i å forme norsk kabaret og revykunst med sine mange viser og revyer, og er også kjent for flere selvbiografiske guttebøker.

Slekt og familie

Han var sønn av sokneprest og senere biskop og statsråd Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909) og Anna Beata Nilssen (1853–1942).

I 1919 ble han gift med Kally Bachke. Hun var født Løchen, og var skilt fra arkitekt Frits Morten Anker Bachke. Foreldrene var maler og skuespiller Kalle Løchen og skuespiller Anna Brun. Dette ekteskapet ble oppløst i 1931.

Han ble så i 1932 gift med skuespiller Sigrun Svenningsen (1902–1971). Hun var datter av handelsreisende Sigurd Svenningsen og Karen Beate Hoff.

Ellers kan det nevnes at han var grandnevø av Marie Wexelsen (1832–1911), fetter av Gunnar Jahn (1883–1971) og morbror til Karl Evang (1902–1981).

Liv og virke

Øvre Velgo, prestegården i Overhalla der Vidar Wexelsen ble født.
Foto: Wilhelm Ludvig Roepstorff Thome

Han ble født på Øvre Veglo, som var prestegården i Overhalla der faren var sokneprest. Han rakk å få på plass en trønderdialekt, og en klang av den hang alltid igjen selv om han tidlig flytta vekk derfra. Faren ble sjef for Kirkedepartementet i mars 1891, og fra juli 1892 til mai 1893 var han statsråd i Stockholm. Mens de var der hadde familien Thekla Resvoll som guvernante; hun hadde nettopp tatt realartium, og begynte etter dette oppholdet i Sverige å studere botanikk. Faren var igjen sjef for Kirkedepartementet under to regjeringer fra februar 1898 til 1903. I folketellinga 1900 finner vi familien i Gjetemyrsveien 11 og 13.[1] I 1905 ble han så biskop av Nidaros, og det ble han som leda kroninga av Haakon VII og Maud i Nidarosdomen i 1906.

Vidar Wexelsen kom altså tilbake til Trøndelag. da han ble konfirmert i Nidarosdomen i 1906 bodde de i Bispegata 9.[2] I 1909 tok han examen artium som privatist. Samme år fikk han jobb på Fahlstrøms Teater, der han debuterte under eget navn. Det gikk ikke så bra i første omgang, og i stedet ble han dekksgutt. Han var på langfart med fullriggeren «Mafalda» i to år, og kunne senere fortelle at han etter det aldri mer hadde vært doven. I folketellinga 1910 står han som sjømann med antatt oppholdssted Buenos Aires; foreldrene bodde da i Gabels gate 43 i Kristiania.[3]

I 1912 kom han tilbake til Kristiania, der han ble kontorist. I 1913 fikk han jobb som salgssjef i F.W. Holtermanns antikvitetshandel. Samtidig hadde han begynt å snuse på underholdningsbransjen igjen. Han var redaktør for vittighetsbladet Tyrihans, og han skrev noen viser for Bokken Lassons kabaret Chat Noir. Fra 1914 var han i periode knytta til Chat Noir, og i 1916 ble han fast ansatt som skuespiller og tekstforfatter der. Det var på den tida han begynte å bruke navnet Per Kvist, som han ble berømt under. I 1917 hadde han et gjennombrudd med visa «KNS ('Rosenkrantz von Nilsen')». Da Nordahl Grieg satte opp Vår ære og vår makt tok han med den visa. Per Kvist skrev også på denne tida «Hannevig-vise», til melodien «Stars and Stripes», som ble en landeplage som «alle» gikk rundt og sang.

Revyen Midt i planeten fra 1922 var Per Kvists første komplette revy. Den ble skrevet sammen med Arne Svendsen, og de to skulle komme til å skrive mange revyer sammen på Chat Noir i løpet av 1920-åra. Han skrev også barnekomedien Hans og Grethe, med musikk av Kristian Hauger. Og utover i 1920-åra kom guttebøkene som ble så populære: Glade gutteår, Stud.midd. Nils, Nils dekksgutt og ikke minst bestselgeren Den røde hånds liga som kom ut i flere opplag.

Da Chat Noir flytta i 1927 tok Per Kvist over lokalene i Brødrene Hals' pianofortefabrik, og åpna kabareten To små kroner. I 1929 flytta han over i hovedbygningen i Christiania Tivoli. Som kabareteier fikk han utfolda seg som konferansier, og han ble kjent for sine spontane dialoger med publikum. I nyere tid har det blitt trukket fram likheter med vår tids standup-komikere.

I 1930-åra var han tilbake på Chat Noir som skuespiller og tekstforfatter. I 1942 ble han henta inn av Leif Juster som hovedforfatter av åpningsrevyen Saker og ting på Edderkoppen, med Sverre Bævre som medforfatter. Juster og Kvist kjente hverandre fra før, for Per Kvist hadde blant annet skrevet teksten til sangen «Pølsemaker, pølsemaker», som Juster framførte i filmen Den forsvundne pølsemaker fra 1941. Den ble en stor suksess, og han fortsatte på Edderkoppen. Den siste revyen ble Det går over fra 1946/1947. Fra tida på Edderkoppen er han blant annet kjent med «I Valdres», en fri lek med «Valdresmarsjen», og visa om to krigsskomakere satt til «Danse Macabre».

I 1920- og 1930-åra var han også med i flere norske filmer. Han spilte blant annet Finberg i Fjeldeventyret, Gunnar Erling i Syv dager for Elisabeth, Elias i Fantegutten og Mathias i De vergeløse.

En av de siste større tekstene han skrev var «Leve de forenede Nasjoner», som var ei satirisk vise om det nylig etablerte FN. Det kom også en barnekomedie til, Pers fødselsdag, i 1946.

Han døde i mai 1947 etter et lengre sykeleie, og ble gravlagt fra Nye krematorium med stor deltakelse den 29. mai.[4]

Bibliografi

Filmografi

Referanser

  1. ↑ Vidar Wexelsen i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  2. ↑ Wexelsen Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Domkirken sokn 1891-1911 i {{{3}}} fra Digitalarkivet.
  3. ↑ Vidar Wexelsen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  4. ↑ «Per Kvist begravet under stor deltagelse», Nordlandsposten 1947-05-30. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Per_Kvist&oldid=1998851»