Cirkusbygningen
Cirkusbygningen var en tidligere bygning, oppført i 1890 (arkitekt Ove Ekman) på tomta hvor det tidligere Klingenberg teater hadde stått, på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten, i dag midt i krysset mellom dagens Olav Vs gate og Klingenberggata, med tilliggende bebyggelser.
Bygningen
Bygningen var en del av Christiania Tivoli og var oppført i nyrenessanse i rød teglstein, og hadde en stor publikumssal/manesje under en stor kuppel som lå omtrent midt i dagens Olav Vs gate.
Byggekostnadene var på rundt 360 000 kroner (tilsvarende rundt 28,5 millioner i 2019), og hadde en innvendig diameter på 40 meter, en høyde på 32 meter, et gulvareal på 3 200 m² og en publikumskapasitet på drøyt 2 500 personer, samt tilgrensende fasiliteter i særlig sidebygningen mot Bakkegaten for artister, hester og utstyr.
Salen hadde manesje for sirkus forstillinger, men det var også en scene i enden av denne, etter engelsk mønster. Dette gjorde bruken fleksibel, da en ved sceniske forestilinger som konserter og teater, og etter hvert også film, kunne sette stoler i manesjen og slik utnytte full kapasitet.
Med tanke på rømningsveier og fleksibel kapasitet, hadde bygningen ni inn- og utganger rundt bygningen, og hadde inngang både fra utsiden av Tivoli mot Bakkegaten/Kungenberggaten, men også fra Tivoli.
Bygningen hadde et eget, firkantet maskinhus som leverte varm damp til oppvarming, samt drev dynamoer som skaffet elektrisk lys både til sirkus og andre bygninger på Tivoli. Under stallene var det blant annet bryggerhus og iskjeller.
Tilbud
Siden det ikke fantes norske sirkus på denne tiden, ble bygningen ble gjestet av mange ulike utenlandske sirkus, og det ble også avholdt folkemøter og konserter.
Innvielsen var med åpningsforestilling med det danske Cirkus Schumann 15. mars 1890, og dette ble en stor folkefest. Denne ble dekket allerede to dager i forveien med sirkusets ankomst til Østbanen med toget.
Etter hvert ble behovet for en egen sirkusbygning mindre, de omreisende sirkusene spilte også andre steder, de fikk etter hvert også sine egne telt, og kultur- og underholdningstilbudet i hovedstaden utviklet seg slik at det ble behov for større og bedre lokaler. Særlig kom det inn store selskaper, varietéer og større konserter.
Stedet hadde eget orkester og kapellmester, og hadde fremføringer av kunstnere som den tyske sangeren Heinrich Bötel, Thorvald Lammers/Mally Lammers og Ellen Gulbranson. Blant stedets dirigenter var Johan Svendsen og Edvard Grieg.
Stedet hadde stor, påkostede produksjoner, blant annet pantomimeforestillingen Ved Niagara, med 150 personer og fugler og dyr, som: svaner, ender og sjøløver deltok. Manesjen ble omdannet til en innsjø med broer og båter og en kunstig Niagarafoss med oppvarmet vann som fosset ut i innsjøen med store vannmasser. I avslutningen gikk et helt ballettkorps på 36 kvinner på hodet i innsjøen, og den larmende fossen ble opplyst med elektrisk belysning nedenifra i alle regnbuens farger.
Landets første kinoforestilling ble vist her 6. april 1896, et innslag på 15 minutter i et større program med opptredener, men det vakte stor begeistring. Sirkusdriften i bygningen opphørte i 1908, og de tilliggende fasilitetene for sirkusdrift ble bygget om til personalboliger.
Kinodriften ble enerådende fra 1908, og gikk under navnet Cirkus Verdensteater, eller «Væla» på folkemunne, driftet av Halfdan Nobel Roede. Kinodriften ga store inntekter og var med på å finanisere andre virksomheter innen Tivoli. Bygningen gjennomgikk en omfattende renovering i 1918 med en ombygging av salen til en kinosal. Scenen ble trukket tilbake og utvidet, rommet ble malt opp og gulvet ble lagt skrånende og montert nye kinostoler.
Riving
Allerede i 1916 vedtok bystyret at det nye rådhuset skulle reises i Pipervika, og at hele området skulle saneres. Men som så mye annet på denne tiden, lot dette ikke seg gjennomføre umiddelbart på grunn av vareknappheten og dyrtiden som følge av første verdenskrig, og de etterfølgende årene med den økonomiske depresjonen og finanskrise.
Som følge av den økonomiske oppgangen utover på 1930-tallet, ble Pipervika sanert fra 1935 og Cirkus Schumann holdt også avskjedsforestillingen 16. oktober 1935, etter å ha opptrådt der siden 23. august, og dette besøket var en stor publikumssuksess.
Alt inventar som var brukbart, som stolene fra kinosalen, losjen og på galleriet, ble overført til Folketeatret i den nyoppførte Folketeaterbygningen på Youngstorget. Bygningen ble deretter revet, arbeidet startet allerede 25. oktober og ble fullført i løpet av vinteren 1935-1936.
Idag
Store deler av tomta inngikk i gateløpet til Olav Vs gate (den gang Roald Amundsens gate), samt bebyggelsen som idag ligger på andre siden av Olav Vs gate (adresse Klingenberggata 7 – stedet for inngangen til Cirkusbygningen) og Haakon VIIs gate 1. I tomtens bakre deler mot øst (Olav Vs gate 4, oppført 1937-1940) ble Klingenberg kino bygget inn i det nye bygningskomplekset fra 1938, arkitekter var Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Berthelsen, Herman: «Da Oslo hadde egen sirkusbygning», Byminner nr.1-2007, s.22-29, Oslo Museum
- Melvold, Erik Oluf: «Fra Klinkenberg til Tivoli», St. Hallvard, s. 5-22, nr. 4 2003, Oslo Byes Vel, ISBN 82-92392-08-4