Det mosaiske trossamfund i Oslo

Det mosaiske trossamfund i Oslo (DMT Oslo) er den jødiske menigheten i Oslo. Den ble grunnlagt i 1892, året etter at det hadde blitt åpnet for å etablere ikke-kristne trossamfunn i Norge. Menigheten er registrert som et eget trossamfunn, uavhengig av Det mosaiske trossamfunn, Trondheim, men de to omtales ofte under fellesbetegnelsen Det mosaiske trossamfunn.

Synagogen i Bergstien har vært DMT Oslos synagoge siden 1920.
Foto: Grzegorz Wysocki

Situasjonen før grunnleggelsen

I 1891 bodde det ifølge folketellinga 136 jøder i Christiania. Jøder hadde lenge vært utestengt fra Norge, og først i 1851 ble den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven oppheva. De fikk allikevel ikke lov til å organisere seg, bare kristne trossamfunn var omfattet av dissenterloven. Jødene i Norge samlet seg derfor i private hjem, og gjorde sitt beste for å overholde sine religiøse plikter. Gudstjenester klarte man bare en sjelden gang å holde, og kosherkjøtt ble besørget privat når det var mulighet for det. Man arrangerte så langt det var mulig undervisning i religion og hebraisk for barna, men det fantes ingen fast lærer. En del sendte barna til utlandet for å forberede dem til bar mitzva.

En ting jødene i Oslo tidlig hadde sørget for var en gravlund. 670 m² på Sofienberg gravlund hadde blitt kjøpt inn «til evig eie for israelittiske trosbekjendere» i 1869. Først i 1885 ble den tatt i bruk.

Grunnleggelsen

Da det ble åpnet for opprettelse av ikke-kristne trossamfunn i 1891 ble det holdt et møte i Den jødiske religionsforeningen. Det ble lagt en del planer, og våren 1892 forpliktet 28 personer seg til å lønne en religionslærer. Den 5. juni 1892 ble trossamfunnet formelt stiftet, og året etter fikk det navnet Det mosaiske trossamfund. Dets første forstander var Nathan Nachman Nathan. I 1893 var 104 mennesker registrert som medlemmer.

De første årene

I de første årene ble gudstjenester holdt i forskjellige lokaler som var egnet. Det første stedet var Mariboes gate 10, i området hvor de fleste av jødene bodde. Veksten i antall førte til at man måtte finne andre lokaler. I 1897 fikk menigheten inventaret fra en nedlagt synagoge i Horsens, og dette ble installert i en bygning i Osterhaus’ gate. Året etter ble dr. Mayer Aschkanaze fra Elsass-Lothringen ansatt som rabbiner. Han virket i DMT til 1901, og grunnla så sin egen menighet, Adath Jeschurun, i Kristiania. I løpet av årene fra 1900 til 1910 var det fire jødiske menigheter i Oslo, men DMT var den eneste som overlevde.

Fra 1903 til 1917 var det også en synagoge i Østre Elvebakke.

Jødisk innvandring

I perioden 1900–1920 ble antall jøder i Kristiania nesten tredoblet, fra 343 til 852 personer. Hovedårsaken til dette var jødeforfølgelser andre steder i Europa. Dermed var det behov for en større gravlund, og for å opprette en hjelpeorganisasjon som kunne bistå fattige flyktninger som kom til landet.

En konsekvens av innflyttingen var at Den israelittiske menighet (DIM) ble grunnlagt i 1917. Dermed var det igjen flere jødiske menigheter i Oslo. DIM bygde en synagoge i Calmeyergata i 1921, og eksisterte som egen menighet fram til 1939 da den ble slått sammen med DMT. DIM var preget av østeuropeiske tradisjoner som flyktningene hadde tatt med seg til Norge. Synagogen i Calmeyersgate ble skjendet av den tyske okkupasjonsmakten, og ble ikke tatt i bruk som synagoge igjen etter krigen.

Samtidig som DIM ble grunnlagt hadde behovet for en skikkelig synagoge blitt helt akutt for DMT. De hadde lokaler i Østre Elvebakke 4, men der skulle kommunen bygge om, så menigheten måtte ut. De fleste av jødene var handelsmenn eller flyktninger, som ikke hadde store summer til rådighet. De mer velstående i menigheten tok på seg ansvaret og ga store beløp, ofte i form av legater til minne av avdøde slektninger. I 1917 ga I.H. Feinsilber en tomt i Bergstien (i 1917 med adresse Geitmyrstien), og i 1918 ble grunnsteinen til en ny synagoge lagt ned. Den sto klar til feiringen av chanukka i desember 1919, og ble formelt innvia 21. mai 1920 av rabbiner Marcus Melchior.

Mellomkrigstida

I mellomkrigstida ble klimaet stadig hardere for Europas jøder. Fremmedloven ble innskjerpa i 1917, noe som særlig rammet jødiske flyktninger. I 1920-åra angrep kjøpmannsstanden jødenes omførselshandel, som ga dem hard konkurranse. I 1930-åra kom så raseteoriene. En del norske politikere, og en del innen politiet, tok til seg teoriene fra Tyskland. I aviser, blant annet Aftenposten, kom det krasse angrep på jøder.

Etter hvert begynte det å komme flyktninger fra Tyskland og andre land på kontinentet, særlig etter at de strenge raselovene ble innført i Tyskland i 1934. På dette tidspunkt var det ikke noen fordømmelse av jødehatet fra det offisielle Norge, og i pressen kunne man lese ros av Hitlers politikk. Det var ikke lett for jøder å få innreisetillatelse til Norge, og mange følte at dette var rett og rimelig på grunn av den høye arbeidsløsheten. Helt fram til krigsutbruddet nektet myndighetene å anerkjenne jøder som politiske flyktninger, og de ble derfor underlagt strenge krav for å få komme inn i landet. Omkring 400 jøder klarte å komme seg til Norge før krigsutbruddet i april 1940.

Andre verdenskrig

Da krigen kom gikk det raskt fra vondt til verre for jødene i Norge. Jødehetsen tiltok voldsomt i styrke og omfang, og allerede i mai ble jødiske familiers radioapprater beslaglagt. I 1941 begynte beslagleggelsen av jødisk eiendom, og man begynte å registrere jødene. Gestapo krevde at DMT både i Oslo og Trondheim skulle utlevere sine medlemslister.

Høsten 1942 kom deportasjonen av jødene. 795 jøder ble sendt fra Norge til konsentrasjonsleirene, og bare 35 av dem overlevde. Takket være snarrådig innsats i det jødiske miljøet, med en del hjelp fra ikke-jøder, ble rundt 1000 jøder reddet i sikkerhet i Sverige og andre land. Motstandsbevegelsen stilte så langt det lot seg gjøre sitt nettverk av fluktruter og sine grenseloser til rådighet. En del unge, jødiske menn kom seg over til England og meldte seg til tjeneste i de norske styrkene.

Den norske motstandsbevegelsen ble etter krigen hyllet med en spesiell medalje fra Jad Vashem som takk for sin innsats for å hjelpe flyktende jøder, og i 1978 plantet norske motstandsfolk trær i Jad Vashem til minne om ofrene for holocaust.

Etterkrigstida

Da krigen var slutt begynte jødiske familier å vende tilbake til Oslo. Fra å ha hatt rundt 1300 medlemmer ved krigsutbruddet hadde antallet sunket til 559. Det skulle gå nesten et halvt århundre før antallet igjen nådde 1300, i 1992.

Synagogen i Bergstien hadde blitt noe skadet, men det meste var intakt. De hellige bokrullene hadde ikke blitt ødelagt, og synagogen kunne nokså raskt tas i bruk.

I 1948 ble staten Israel oppretta. Dette var en stor hendelse for jøder verden over, og hendelsen feires årlig i de jødiske menigheter som Israels nasjonaldag.

For midler som ble utbetalt som erstatning for beslaglagte jødiske eiendommer og for innsamlede gaver fra norske jøder kunne man bygge Bergstien Samfunnshus ved siden av synagogen. DMT holder til der, og det drives en rekke aktiviteter for menigheten i bygningen.

Kilder

Eksterne lenker