lokalhistoriewiki.no

Eiker ski og ballklubb

Eiker Ski & Ballklubb var en idrettsforening på Øvre Eiker, som ble stiftet i 1927 etter en sammenslutning av Eker Skiklub og Haugsund Idrætsforening. Foreningen rekrutterte først og fremst medlemmer fra Hokksund og omegn. I 1959 klubben gikk inn i en sammenslutning med Falk-Kameratene og startet Hokksund Idrettslag.

Logo for Eiker ski og ballklubb.
Foto: Ranheim: Norske skiløpere : Østlandet nord, 1955

Ski og fotball var hele tiden de ledende aktivitetene, men skøyter stod også på programmet en kort tid i 1930-årene. Etter krigen kom det også egne grupper for håndball, orientering og friidrett.

Foreningen bygde også dansegulv ved fotballbanen på Strømsletta, og dette var et populært samlingssted både før og etter krigen. Det ble etter hvert kjent under navnet Hokksund Sommerteater. I 1932 arrangerte foreningen den første av mange «Eiker-revyer», en tradisjon som ble gjentatt i 1944, 1946, 1951, 1952 og 1953.

I 1941 protesterte foreningen mot nazifiseringen av Idrettsforbundet ved å ikke delta på kretstinget, og 9. juni 1941 nedla styremedlemmene sine verv fordi de nektet å underskrive en erklæring fra Departementet for Idrett og Arbeidstjeneste.

Etter krigen fortsatte sommerteatret å være en inntektskilde for klubben, men det gikk likevel opp og ned med økonomien, og i 1953 bestemte en ekstraordinær generalforsamling å bygge et i praksis nytt teater med scene og garderobe, overbygd dansegulv, skytebane og restaurant. Det ble i den anledning tatt opp et lån på 20.000 kroner til utbyggingen. I 1956 kom økonomien igjen i problemer, og klubben bestemte da å selge Strømsletta til Eker Dampsag & Høvleri for 60.000 kroner. På årsmøtet i 1958 besluttet styret dessuten å forhøye kontingenten og la hver gruppe være ansvarlig for egen økonomi.

Ski

 
Det første skirennet i Ullernbakken i 1899
Foto: Ranheim: Norske skiløpere : Østlandet nord, 1955

Ullernbakken hadde helt fra starten gitt Eiker Ski- og Ballklubb problemer. Den var for liten, og det betydde færre aktive og tilskuere. Men bakken var også føre- og vindutsatt, og i 1936 fikk en komite for første gang i oppdrag å finne et nytt sted, men det ble ikke noe av. I stedet ble Ullern utgravd og stillas bygget, men løsningen var ikke helt tilfredsstillende, og en ny ombyggingskomite kom i 1940. I 1935-36 ble for øvrig «Eikerløypa» anlagt fra Skistua på Øytjern og ned til Hokksund, noe som mange benyttet seg av. Skistua fikk også en oppgradering.

Skisportens store forbilde på Eiker var Knut Holst, og i 1936 ble han æresmedlem i klubben. I 1930-årene fulgte følgende fint opp i løypa: Karl Hartviksen, kombinert, Håkon Rustand, Anders Viken, Jørg Bredesen, Erling Hagen, Reidar Paulsen og Lorentz Kristoffersen. I hoppbakken fant klubben talenter i Birger Mæhlum, Einar Engeseth, Leif Hansen og Arthur Jacobsen. Mæhlum ble nr. 7 i Holmenkollen i 1936. Hver sesong i 1930-årene arrangerte klubben distriktsrenn, hovedkretsrenn, klubbrenn og sørperenn hvori inngikk «Eikerrennet».

Etter krigen var Ullernbakken i meget dårlig stand. Allerede i 1946 kom en plan om en ny hoppbakke i Harakollen, men det gikk ikke i orden med leien, og bakken fikk leve videre. Nødvendige utbedringer ble gjort, og i 1951 lød den nye bakkerekorden på 62 meter. På halvårsmøtet i 1955 ble bakken vedtatt nedlagt etter over 60 år. I Harakollen stod en treningsbakke klar i 1952. Klubben ønsket tre bakker, og den neste kom allerede året etter. Grunnleiekontrakten tok imidlertid lang tid å utarbeide, og hele anlegget var ikke klart ved klubbsammenslutningen i 1959. Håkon Rustand var i mange år primus motor for utbyggingen og la alene ned 1400 dugnadstimer her.

Skiinteressen etter krigen var ganske god, og i hoppbakken gikk navn som Kjell Jacobsen, Torgeir Tærum, Erik Bryntesen og Gunnar Fossli igjen. I langrenn gjorde Jørgen Bredesen og Håkon Rustand det bra. Organisert trening i hopp og langrenn kom for alvor i gang etter åpningen av Harakollen i 1953, og det gav hurtig gode resultater. Klubbmesterskap i hopp, kombinert og langrenn gikk igjen hvert år. Viktigst var nok likevel de årlige arrangementene av distriktshopprenn og distriktslangrenn. Gode navn i sporet mot slutten av 1950-årene var Hans Kristofersen, Kjell Sveen, Henry Skar, Sverre Sundhaugen, Ivar Lie Jensen, Øystein Holmen, Knut Bakke og Ole Trondsen. I hopp slo unge navn som Alf Borgersen, Jan Abrahamsen, Terje Irby og Erland Steen igjennom. Alt i alt gjorde klubben det mye bedre i langrenn enn i hopp til tross for satsingen i Harakollen.

Fotball

Etter sammenslutningen i 1927 hadde fotballgruppa dårlig økonomi og en slett bane. I 1928 ble det lagt slaggdekke på Strømsletta, og i 1933 kom garderobe. Hvert år deltok klubben i NM, og kom til 1. og 2. runde, med ett unntak: I 1936 vant de over Roy, Tofte, og slo Raufoss 5-1. I 3. runde hadde de ikke vært før og tapte 0-3 mot Ørn Horten. I 1937-38 vant de ligamesterskapet i 1. divisjon og hadde mulighet for å nå landsserien. Men interessen for treningen gikk ned til tross for fast trener, og det ble tap i de tre opprykkskampene, mot Skeid 6-1, mot Strømmen 1-0 og mot Strømsgodset 4-1. Alt i alt gav denne perioden oppløftende resultater, og mønstret spillere som Anders Kløve, Lorentz Kristoffersen, Simen Loe, Ivar Lie Jensen, Nils Styve, Thorleif Holm, Gunnar Abrahamsen og Knut Holst jr.

Etter frigjøringen i 1945 stod en oppgave foran alle andre i Eiker Ski & Ballklubb: å anlegge en gressbane. Øvre Eiker kommune viste ikke noen stor interesse, men det kom fart i arbeidet da naboklubben Eiker Kvikk sa seg villig til å delta. En «gressbanekomité» med Knut Lie Jensen (1912-92) som formann kom i gang, penger ble samlet inn og tomt erhvervet i 1946. Vestfossen IF kom etter hvert med, og kommunen sa ja. Tilsåing av banen ble gjort i 1948, og innvielsen av Øvre Eiker Stadion skjedde året etter. Grunnarbeidet hadde vært omfattende og anlegget derfor et betydelig løft, men VIF og Eiker Kvikk ønsket tilslutt å trekke seg ut da de ønsket tidsmessige baner selv. Strømsletta ble nå kun benyttet til trening og friidrett, og i 1951 ble det bygget en garderobe på den nye stadion. Vedlikehold var krevende opp gjennom 1950-årene for medlemmene da klubben ikke klarte å ansette egen banemester. I 1959 hadde kommunen ennå ikke overtatt anlegget, noe som vel egentlig hadde vært en forutsetning hele tiden.

Fotballen var ikke overraskende den idrett som skapte størst interesse rett etter krigen. Publikum strømmet til, og A-laget vant avdelingsmesterskapet. De deltok også i NM og møtte i 1. ordinære runde Mjøndalen og spilte 3-3 i en meget dramatisk kamp, men tapte 0-1 i omkampen. I årene som fulgte var interessen bra for fotballtreningen noe som gav framgang fram til 1948, men så rykket laget ned fra 1. til 3. divisjon i sesongene 1949, 1950 og 1951. Stabile spillere i denne perioden var brødrene Ivar og Knut Lie Jensen, Sigurd Warlo, Simen Loe, Thorleif Holm og Nils Styve. I 1952 gikk det bedre, og klubben rykket opp i 2. divisjon. I 1953-54 vant A-laget kretsmesterskapet med følgende spillere: Knut Holst, Yngvar Iversen, Asbjørn Bakke, Odd Engebretsen, Torbjørn Varlo, Arne Bakke, Kristen Borge, Gunnar Bakke, Arne Engebretsen, Georg Engebretsen, Åge Hansen, John Anders Blegeberg, Olaf Gevelt og Hans Kristoffersen. I 1955 kom laget på 2. plass i den nye 4. divisjon, og året etter fikk de fast trener. Klubben hadde tilhørt Øvre Buskerud fotballkrets, og det gav ulemper med lange reiser. En søknad om overføring til nedre krets i fylket ble sendt flere ganger og gikk tilslutt i orden i 1958. Andre forhold hadde også spilt inn. Dette skapte enda et oppsving i fotballinteressen. Nye talenter mot slutten av 1950-årene dukket opp med Jonny Abrahamsen, Sverre Lie og Erling Løvstad fra Geithus, Per-Bjørn Hansen fra Steinberg, John Anders og Olav Blegeberg og Alf Lake. I 1958-59 var Yngvar Iversen oppmann og trener.

Skøyter, bandy og ishockey

I 1930-årene ble skøyter og bandy tatt opp som nye grener hvorpå ny skøytebane ble anlagt på Eikersletta i 1934. Den fikk også egen banemester. Ivar Lie Jensen presterte i årene 1936, 1937 og 1938 store resultater på skøyter, og hans personlige rekorder var av internasjonal kaliber. I 1939 gikk han til Drammens Skøyteklubb. Værforholdene var ofte vanskelige, med enten store snømengder eller mildvær, utstyr var kostbart og med forverret økonomi så bestemte årsmøtet i 1937 å melde klubben ut av bandyforbundet, og det samme skjedde i skøytegruppa året etter.

Etter krigen var det igjen stor interesse for skøyteløp og bandy, men bøygen var en tilfredstillende bane. På halvårsmøtet i 1946 ble ideen tatt opp på nytt, og allerede 21. desember samme år lå isen der etter omfattende planering. Optimismen var stor, og entusiastene ønsket å drive banen med overskudd. Resultatene var ikke ubetydelige, og en bandygruppe startet også opp. Men i 1949 besluttet styret å nedlegge skøyte- og bandysatsingen. Dette kom også av strømrasjoneringen vinteren 1948. I 1950 prøvde noen initiativrike ungdommer å islegge banen, men det viste seg å være en for krevende oppgave. Et initiativ til å opprette en ishockeygruppe kom i 1958 etterat forbundet hadde holdt et propagandamøte i Hokksund, men det ble aldri til noe pga manglende økonomisk støtte.

Håndball

Håndballgruppa kom istand etter krigen fordi klubben ikke hadde et godt tilbud for kvinner. Arild Holst var initiativtaker, oppmann og trener, og i 1946 ble både A-laget og juniorlaget kretsmestere. Snart gikk imidlertid interessen ned, og i 1950 ble håndballgruppa avviklet. I 1954 kom et nytt initativ, og gruppa gjenoppstod året etter. Tilbudet gjaldt fortsatt bare jenter, og bedre organisert trening og flere kamper for ulike årsklassene gav nå et varig oppsving. Bredden viste seg i 1958 da gruppa stilte med damelag og pikelag på 14-16 år i kretsserien. Navn å huske før klubbsammenslutningen i 1959 var Ellen Hobbelstad, Berit Flesaker, Berit Lunde og Ellen Bekken.

Orientering

De første orienteringsløpene på Øvre Eiker ble arrangert sommeren 1940, på Fiskum i juni og ved Hokksund i august. Dette var fem år før Norges Orienteringsforbund ble stiftet, og bare tre år etter at det første norgesmesterskapet ble arranger, som i likhet med mange andre idrettsgrener har sitt opphav i militærvesenet.

Det skal først og fremst ha vært Harald Loe som har æren for at orienteringssporten fikk så tidlig fotfeste på Eiker. Han arbeidet ivrig for at Eiker Ski & Ballklubb skulle ta opp den nye idretten i tillegg til de tradisjonelle aktivitetene. Det fikk han gjennomslag for på generalforsamlingen i november 1940, etter at klubben hadde arrangert tre vellykkede løp samme høst. Loe ble selv valgt til orienteringsgruppas første formann.

Nasjonal Samling overtok styringen av norsk idrett, og i løpet av 1941 ble aktiviteten innstilt i Eiker Ski & Ballklubb. Samme år ble det imidlertid arrangert et illegalt og strengt hemmelig "Norgesmesterskap", der Knut Lie-Jensen fra Hokksund ble mester. Helt fram til 1943 fortsatte orienteringsløperne på Eiker å arrangere løp, og det stanset først da ett av medlemmene ble arrestert. Harald Loe var meget aktiv i Hjemmefronten, og hans erfaringer fra gutta på skauen derfor kom til nytte på flere måter.

Da freden kom, ble aktiviteten i orienteringsgruppa straks tatt opp igjen, og i januar 1946 gikk Eiker Ski & Ballklubb i spissen for dannelsen av Buskerud Orienteringskrets, der Harald Loe ble den første formann. Han var også sentral i Norges Orienteringsforbund, som ble stiftet høsten 1945.

Årene rett etter krigen ble en blomstringstid for orienteringssporten på Eiker, og det ble rekruttert flere gode løpere lokalt, som Erling Hagen, Hans Engen, Odd Fjerdingstad, Åge Skramstad og Ole Brodahl. Klubben fikk også to løpere på høyt nivå. Knut Berglia (1928-1996) flyttet til Hokksund som lensmannsbetjent i 1949, og et par år etter meldte eikværingen Ole Skramstad seg inn i klubben. Han var blitt Norgesmester i 1949 som medlem av IF Hellas i Drammen. Sammen med Ole Brodahl utgjorde disse to i flere år ett av landets beste stafettlag. Det sportslige høydepunktet i denne perioden var Knut Berglias individuelle Norgesmesterskap i 1953. Årsberetningen forteller at hele Hokksund var på stasjonen og tok imot da han kom hjem, og han ble båret på gullstol gjennom gatene.

Også i bredden var aktiviteten stor. Eiker Ski & Ballklubb arrangerte hvert år fra 1945 til 1959 et større o-stevne som samlet fra 80 til 350 deltakere. Høydepunktet kom med NM for junior i 1954 som foregikk på Gorud (Øvre Eiker)|Gorud utenfor Hokksund. Disse løpene ble arrangert i alle deler av bygda, og o-gruppa hadde også en stor oppgave med å utføre stadige oppdateringer og nytegning og synfaring av kart.

Ved sammenslutningen mellom Eiker Ski & Ballklubb og Falk-Kameratene til Hokksund Idrettslag i 1959, brøt O-løperne ut og stiftet Eiker O-lag 8. januar 1960. Dette hadde sin bakgrunn i at de ønsket utøvere og interesserte fra begge Eiker-kommunene.

Friidrett

Etter 1945 fikk fridrett aldri stor oppslutning, men de aktive oppnådde mange gode resultater. Navn som gikk igjen i slutten av 1940-årene var Ole Bryntesen, Odd Røst, Ole Knutsen, Per Kirkebøen og Erling Nordby. Fra 1948 ble det arrangert klubbmesterskap hvert år for junior og senior, senere også for gutter og jenter. I 1950-årene hadde klubben lovende utøvere i Arne Fossli, Johnny Medrud og Bjørn Berg. På samme tid samlet friidretten i IF Eiker-Kvikk stor interesse og oppslutning, og i ved klubbsammenslutningen i 1959 gikk derfor alle aktive i Hokksund inn i denne foreningen.

Galleri

Kilder

  • Topp og bredde. Hokksund Idrettslag gjennom 100 år, 1904-2004.
  • Ranheim, Erling: Norske skiløpere : Østlandet nord. 1955. Digital versjon på Nettbiblioteket



  Eiker ski og ballklubb inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside!
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Eiker_ski_og_ballklubb&oldid=2535670»