Hans Løvenhjelm

Hans von Løvenhjelm (skrevet også Løwenhielm og Løvenhielm), født Schrøder (født 28. januar 1627, død 2. mars 1699), var dansk offiser, amtmann og godseier. Han tjente som generalmajor i Norge under Gyldenløvefeiden, som er navnet på den norske delen av den skånske krigen 1675–79.

Hans Løvenhjelm

Foto: Norsk portrettarkiv/Riksantikvaren

Familie og barn

Hans Schrøder var sønn av herredsfogd Hans Schrøder (død 30. juni 1649) på Løjtgaard i Angel i Slesvig og Magdalene N.N.. Schrøder var en av 24 søsken. I 1660 ble Schrøder gift med Bertha Ahlefeldt (død 1672) som var datter av Frederik Ahlefeldt til Søgaard og Helvig Roepstorff. Schrøder, som da het Løvenhjelm, giftet seg for andre gang den 7. november 1677 med Sophie Bjelke (fødselsår og dødsdato ukjent, født cirka 1630, død tidligst 1691) til Kjølberg gård på Onsøy, enke etter oberst Otto Skade til Tanderup (død 1673) og datter av Norges rikes kansler Jens Aagessøn Bjelke (1580-1659) og Sophie Henriksdatter Brockenhuus (1587-1656). I første ekteskap hadde Løvenhjelm følgende barn:

Cathrine Hedevig von Løvenhjelm, født 1661 i København, død 5. mai 1719 på Hovinsholm. Gift 11. juni 1678 med oberstløytnant, senere generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus (1649-1713).
Mette von Løvenhielm, født 14. mai 1668, død 25. september 1738. Gift 5. mai 1684 med oberst Christian Friderich von Marschalck (1652-1736).
Frederik Løvenhjelm, død ung.
Sophie Amalie, født 6. september 1671, død 21. oktober 1698. Gift 13. januar 1687 med admiral, senere geheimeråd, generalpostdirektør og stiftamtmann Frederik Eiler Giedde (1641-1717).

Virke som offiser

20 år gammel forlot Hans Schrøder hjemmet, og som så mange unge menn på denne tiden gikk han i utenlandsk krigstjeneste. Han tok tjeneste i i den fransk-spanske krigen som kom i kjølvannet av Trettiårskrigen og rykket etter vært opp i gradene til rittmester. Da det brøt ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige i juli 1657, vendte han tilbake til Danmark og ble rittmester i Kongens Livregiment til hest. Under Københavns beleiring utmerket han seg og avanserte til major våren 1658. Noe senere på året sendte den dansk-norske kongen Frederik 3. Schrøder til øya Møn. Her ble Schrøder, mens kommandanten på Møn, Just Ebel, var fraværende, leder for øyas forsvar mot den svenske obersten Aschebergs angrep i desember 1658 til januar 1659. Under Schrøders ledelse ble angrepet avvist. I midten av mai 1659 angrep svenskene under kommando av pfalzgreven av Sulsbach på nytt Møn, men også denne gangen avviste Schrøder angrepet. Til tross for standhaftig forsvar av øya, måtte han den 29. mai 1659 gi tapt for overmakten. Møn ble erobret av svenskene, og Schrøder, som selv var blitt såret i kampens hete, ble tatt til fange.

Det at Schrøder under Karl Gustav-krigene 1657-60 hadde vist «løvemod og hurtighed» ble belønnet. I 1660 ble han først forfremmet til oberstløytnant, senere på året til oberst. Den 15. januar 1662 ble Schrøder utnevnt til kommandant på Hammershus på Bornholm og en måned senere, 18. februar, ble han også utnevnt til amtmann over øya. Syv og et halvt år senere, den 22. august 1669 ble Schrøder adlet og tatt opp i den danske adelen med navnet von Løvenhjelm (von Løwenhielm). Løvenhjelms hustru Bertha Ahlefeldt omkom på Hammershus ved et ulykkestilfelle 22. oktober 1672. Løvenhjelm sørget over konens brå død, og dette var årsaken til at han ønsket seg bort fra Bornholm. Løvenhjelms ønske ble hørt, og 2.oktober 1673 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for Akershusiske nasjonale infanteriregiment og ble straks sendt til Norge.

Det ble snart bruk for Løvenhjelms gode militære kunnskaper, for i september 1675 brøt det ut på nytt krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Krigen har fått navnet den skånske krig, men de svensk-norske grensetrefningene under krigen 1675-1679 har fått navnet Gyldenløvefeiden, oppkalt etter Norges danske stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve som også var kommanderende general i Norge. Løvenhjelm ble en god støtte for Gyldenløve under de innfallene Gyldenløve gjorde med den norske hæren i Sverige i årene 1675-79. Etter at norske styrker erobret Vänersborg i Västergötland i juni 1676 fikk Gyldenløve informasjon om at svenskene var på vei til fjellet Hunneberg, som ligger litt øst for Vänersborg, med 5000 væpnede bønder samt 400 ryttere og 100 skyttere og at de planla å anlegge en base ved fjellet for så å gjenerobre Vänersborg. Løvenhjelm ble sendt av gårde med 700 mann for å stanse svenskenes fremrykning. Han bestemte seg for å angripe før svenskene kunne komme i sikkerhet på Hunneberg. Da Løvenhjelm fikk informasjon om hvor de svenske rytterne befant seg, tok han å ledet en fortropp med 40 kavalerister og uten å nøle gikk de til angrep på hovedstyrken av de svenske rytterne som ble ridd fullstendig over ende og kastet ut i panikk og forvirring. Det voldsomme og overraskende angrepet på de svenske rytterne førte til kaos i den svenske hærstyrken. 40-50 av de svenske rytterne ble drept, mens mange av de overlevende rytterne sprang av hestene og flyktet inn i en tett skog, hvor de ble beskyttet av de 100 svenske rytterne som var blitt utplassert der i forveien. Det svenske bondeoppbudet brøt opp i mindre deler hver for seg etter nyhetene om at de norske kavaleristene hadde nedkjempet de svenske rytterne. Løvenhjelm hadde ved dette angrepet vist et stort mot, og ved angrepet oppnådde han at en eventuell ny organisering av svenske hærstyrker i Västergötland ville ta flere uker.

I desember 1676 ledet Løvenhjelm et streiftog i Dalsland hvor hensikten var å nedkjempe tre svenske dragonkompanier som var på vei til Udevalla. Løvenhjelm og hans menn traff på de svenske dragonene og med rask besluttsomhet gikk Løvenhjelm til angrep med sine menn og nedkjempet de svenske dragonene. 70-80 av de svenske dragonene ble drept, mens de resterende svenske dragonene trakk seg tilbake. Under kampen tok Løvenhjelm med egen hånd og erobret en av fiendens standarter (faner). Etter denne hendelsen ble han rost av Gyldenløve for sitt store mot og iver i tjenesten.

I 1677 ble det gjennomført et nytt felttog fra Norge inn i Båhuslen. Løvenhjelm rykket med selve hovedhæren landeveien inn i Båhuslen. Samtidig reiste Gyldenløve sjøveien med to infanteriregimenter til Marstrand, hvor han inntok byen og beleiret festningen Karlsten, som lå like ved, som overga seg 23. juli 1677. Etter seieren ved Marstrand rykket Gyldenløve frem med en del av sin styrke mot Uddevalla for å forene den med hovedstyrken under Løvenhjelm. Den 15.-20. august var Gyldenløve borte fra den norske hæren fordi han giftet seg i Larvik 16. august, men dro raskt tilbake til styrkene i Båhuslen. I mellomtiden marsjerte Løvenhjelm med hovedstyrken av hæren sammen med generalmajor Hannibal von Degenfeld mot Uddevalla. 28. august var de kommet til Kvistrum bro, som ligger omkring to mil nord for Uddevalla, og her møtte de en svensk styrke som de angrep og jaget på flukt. Deretter sørget Løvenhjelm og Degenfeld for å få fullført den halvferdige broen, slik at de kunne rykke videre til Uddevalla med en styrke på 5600 mann. Neste morgen marsjerte den norske styrken mot Uddevalla, og de kom frem på ettermiddagen. Foran byen stod den svenske hæren med 8000 mann oppstilt i full slagorden. Løvenhjelm og Degenfeld anså seg for svake til å angripe og ville vente til Gyldenløve kom med sine tropper. Løvenhjelm og Degenfeld gjorde en bevegelse fremover for å innta en posisjon som ga dem ly for svenskenes kanoner. Men ved dette synet ble den svenske hæren grepet av panikk, og oppløste seg i den villeste flukt. Det svenske kavaleriet, fotfolket og artilleriet ville alle på samme tid rykke gjennom byen. Dette ga imidlertid de norske styrkene en ypperste mulighet til angrep, og da et kraftig regnvær gjorde de fleste geværene ubrukelige, benyttet nordmennene bajonetter, kårder og knyttnever i angrepet. Ikke det minste forsøk på motstand fra svenskenes side ble forsøkt. En svensk historiker skriver om hendelsen: «...serdeles lupo de frejdade Dalkarlarne som harar ibland klipporne.» Dramaet sluttet ved Kuröd bro like utenfor Uddevalla hvor en stor del av de flyktende svenskene i trengselen ble skjøvet ut i elven og druknet. Hvis det ikke hadde vært for en bataljon östgøtere, ville hele den svenske hærstyrken gått tapt. Östgøterne klarte å dekke den panikkartede flukten slik at mesteparten av den svenske hærstyrken kom over broen. Deretter ødela svenskene broen. Svenskene hadde hatt store tap, 1500 mann var enten drept i kamp eller druknet og 200-300 svensker var tatt til fange. De norske tapene var små; det begrenset seg til to offiserer og tolv menige. Gyldenløve rakk ikke å slutte seg til slaget om Uddevalla, men kom muligens i siste øyeblikk eller under retretten til svenskene. Gjenerobringen av Uddevalla var en stor seier for den norske hæren hvor både Løvenhjelm og Degenfeld hadde vist stor kløkt og mot i kampen mot svenskene. Løvenhjelm stod som sjef for Akershus nasjonale infanteriregiment frem til 2. oktober 1677.

I 1678 ble Løvenhjelm beordret til den danske hæren i Skåne og ble i juli 1678 beordret til å være kommandant i Landskrona. Det var ikke lenge Løvenhjelm var i den stillingen, for allerede måneden etter ble han beordret til å lede en hærstyrke på 2000 mann som ble planlagt å landsettes på øya Rügen i Vorpommern som var okkupert av svenskene. I september ble den planlagte ekspedisjonen iverksatt og selve flåten ble kommandert av Niels Juel. Både Løvenhjelm og Juel ledet angrepet på en forbilledlig måte. De danske styrkene under Løvenhjelms ledelse ble landsatt på Rügen og fikk raskt fast fotfeste på øyas nordside. Deretter hjalp den danske hærstyrken og flåten et korps fra Brandenburg til å lande på sydsiden av Rügen, og resultatet ble at svenskene måtte oppgi okkupasjonen av øya. I juli 1679 ble det planlagt at Løvenhjelm skulle lede et lignende angrep mot Kalmar, men det ble oppgitt og ikke lenge etter ble det slutt på den skånske krig.

I mars 1682 kom Løvenhjelm tilbake til Norge. Ett år senere, 10. mars 1683, ble han utnevnt til hvit ridder. I november 1684 ble han utnevnt til generalløytnant. Fra da av fikk Løvenhjelm tillatelse til å oppholde seg på sitt gods Vejrupgaard på Fyn, og han fikk nyte 1000 riksdaler i årlig pensjon inntil han igjen kunne bli ansatt.

Godseier på Fyn og Hedmarken

Løvenhjelm var som nevnt sønn av en herredsfogd, men gjennom sin militærtjeneste først i den fransk-spanske krigen som kom i kjølvannet av Trettiårskrigen og senere i Danmark, hvor han ble adlet, ble han en del av det dansk-norske samfunnets elite. Løvenhjelm var godt lønnet som oberst og senere som generalløytnant, noe som satte ham i stand til å kjøpe betydelige jordegods på Fyn. Hans ekteskap med Sophie Bjelke i 1677, datter av Jens Bjelke som var Norges største godseier på 1600-tallet, satte han også i stand til å kjøpe omfattende jordegods på Hedmarken. I 1663 kjøpte Løvenhjelm godset Hindemae på Fyn og fire år senere kjøpte han Vejrupgaard gods, som også ligger på Fyn.

I 1682 kjøpte Løvenhjelm og konen Sophie Bjelke de tre setegårdene Hovinsholm, Skredshol og Tjerne med underliggende gods av hennes bror Jørgen Bjelke. Alle de tre setegårdene lå på Hedmarken, og antakelig kjøpte de det fordi Løvenhjelm samme år igjen var blitt stasjonert i Norge som generalløytnant og at det da passet å ha jordegods i Norge som man kunne oppholde seg på og nyte inntekter av. I november 1684 ble Løvenhjelm utnevnt til generalløytnant og fikk fra da tillatelse til å oppholde seg på sine gods på Fyn og å nyte 1000 riksdaler i pensjon inntil han igjen kunne bli ansatt. Løvenhjelm var fra da av pensjonert fra sin militære stilling og kunne da konsentrere seg om driften av sine gods. Løvenhjelm valgte å konsentrere seg om sine gods på Fyn, og det er antakelig årsaken til at han i 1684-86 overdro Hovinsholm, Skredshol og Tjerne med underliggende gods til sin datter Cathrine Hedevig von Løwenhielm og hennes mann oberst, senere generalmajor, Caspar Christopher Brockenhuus. Etter Cathrine Hedevig von Løwenhielms død i 1719 ble Skredshol og Tjerne med underliggende gods solgt på auksjon av arvingene, mens datteren Sophie Brockenhuus arvet Hovinsholm med underliggende gods. Hun satt ikke lenge med godset, allerede i 1720-21 ble det underliggende godset på Helgøya solgt på auksjon og i 1723 ble selve Hovinsholm solgt på auksjon. Ved salget av setegårdene Hovinsholm, Skredshol og Tjerne med underliggende gods skjedde det en omveltning i eiendomsforholdene på Hedmarksbygdene. Det underliggende godset til de tre setegårdene ble solgt til brukerne og også de tre setegårdene ble solgt til lokale bønder. Disse salgene medførte at overgangen til sjøleie blant bøndene var for alvor kommet i gang på Hedmarken.

I slutten av 1684 forlot Løvenhjelm og hans hustru Sophie Norge og reiste til Fyn, hvor de slo seg ned hans på gods på Fyn. Løvenhjelm var nå pensjonert fra sin offiserstilværelse og ble opptatt med å styre sine gods på Fyn. I 1690 solgte han godset Hindemae, men kjøpte i 1690-årene isteden godsene Nordskov, Lammehave og Selleberg på Fyn. Godsene Nordskov og Lammehave ble solgt etter kort tid, men Løvenhjelm beholdt Selleberg. Løvenhjelm døde 2. mars 1699 på Vejrupgaard og ble begravet i Marslev kirke på Fyn. Siden Løvenhjelm etterlot seg ingen sønner, ble hans eldste dattersønn Hans Brockenhuus (1679-1734), som var sønn av Løvenhjelms datter Cathrine Hedevig von Løvenhjelm og Caspar Christopher Brockenhuus, hovedarving til morfarens store eiendommer på det vilkåret at han skulle anta familien Løvenhjelms navn og våpen. Han fikk kongelig bevilling på dette i 1697 og hans navn ble Hans Brockenhuus-Løvenhjelm. Ved Løvenhjelms død i 1699 arvet han morfarens gods Vejrupgaard og Selleberg. Disse godsene gikk i arv til hans etterkommere sammen med det nye navnet han hadde tatt. Selleberg ble solgt i 1752, men Vejrupgaard forble i slektens eie frem til 1880.

Se også

Hovinsholm

Litteratur

Coldevin, Axel: Norske storgårder, bd. 1-2. Oslo 1950.
Danmarks Adels Aarbog 1924, Aargang 41. København 1924, s. 485.
Gjeruldsen, Ole Henrik: Den norske hæren 1660-79 - utskrivning og organisering, Phd.-avhandling, Universitetet i Oslo 2013.
Gulowsen, I.: Gyldenløvefeiden 1675–1679. Christiania 1906.
Harbou, H. W.: «Hans von Løwenhielm», i C.F. Bricka (red.), Dansk Biografisk Lexicon, [1. utgave] bd. X. Kjøbenhavn 1896, s. 596-598
Holmberg, Axel Emanuel: Bohusläns historia och Beskrifning, Andra upplagan. Efter författerens död genomsedd och rättad af G. Brusewitz. Örebro 1867.
Kiærland, Lars: «Hans Schrøder Løvenhjelm», i A.W. Brøgger og Einar Jansen (red.), Norsk biografisk leksikon, [1. utgave], bd. VIII. Oslo 1938, s. 626-627.
Kolstad, Gunhild: Nes bygdebok, bd. 2, 1. del. Brumunddal 1990, s. 29-56.
Mykland, Knut: Gjennom nødsår og krig 1648-1720, Norges historie, bd. 7. Oslo 1977.
Ovenstad, Olai: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814, bd. II. Oslo 1949, s. 145.
Rian, Øystein: «Caspar Christopher Brockenhuus» i Jon Gunnar Arntzen m.fl. (red.), Norsk biografisk leksikon, 2.utgave. Oslo 1999-2005.
Rist, P.F. «Hans Brockenhuus-Løvenhjelm», i C.F. Bricka (red.), Dansk Biografisk Lexicon, [1. utgave], bd. III. Kjøbenhavn 1889, s. 119.
Danske herregårde