lokalhistoriewiki.no

John Willem Gran

John Willem Gran O.C.S.O. (født 5. april 1920 i Bergen, død 20. mars 2008 i Paris) var biskop av Oslo katolske bispedømme fra 1964 til 1983. Før han kom dit, hadde han vært opera- og filmkunstner, offiser og munk.

John Willem Gran i forbindelse med bispeutnevnelsen.
Foto: Den katolske kirke (1962).

Han var sønn av skipsmegler Johan Gran (1892–1971) og Bolette Frederikke Gran (1897–1961).

Sin oppvekst hadde han i et velstående hjem i Allégaten i Bergen. Familien var ikke kirkegjengere, så hans omvendelse ligger senere i livet. Gran gikk på skole i Bergen og fortsatte utdanninga på Lillehammer og i Oslo. I 1936 reiste han så til Storbritannia for å studere operaregi. Han studerte så i München i 1937–1938 og i Roma fra 1940. Da krigen brøt ut, ble han sittende fast i Roma, og der ble han helt til allierte styrker nådde byen i 1944. Han knytta seg da til de allierte styrkene, og kom seg så til Storbritannia der han gikk inn i de norske styrkene. Han fikk opplæring i etterretningsarbeid, og ble tilknytta Forsvarets Overkommando i London. Kort tid etter frigjøringa ble han sendt til Tromsø og deretter videre til Oslo. Han var liaisonoffiser på Akershus festning ut 1945.

I krigsårene hadde han begynt å bli mer interessert i film enn opera. Han var regiassistent for Titus Vibe-Müllers film Kampen om tungvannet fra 1947. Han fikk også tatt opp igjen utdannelsen, og i 1949 tok han examen artium som privatist.

Årene i Roma hadde også ført til en religiøs omvendelse. Da han kom til Roma, var han selverklært ateist, men året etter, i 1941, ble han opptatt i den katolske kirke under en seremoni i selveste Peterskirken. Gran har i sin selvbiografi beskrevet mye av sine følelser omkring dette. Mens han arbeida med film i åra etter krigen begynte han å føle at han hadde et kall til å bli prest og til å gå i kloster.

I november 1949 trådte Gran inn i cistercienserordenen, i ordenens abbedi på Caldey Island utafor Wales. Det tilhører greina av ordenen som er kjent som trappister, som regnes som den strengeste greina. Der fikk han presteutdanning, samtidig som han jobba som mekaniker, organist og foreleser i klosteret. I 1957 ble han prestevia i klosterkirken. I årene 1959–1960 studerte han teologi i Roma, og i 1960 tok han en licentiatgrad på avhandlinga The Western Text of the New Testament. Han var fra 1960 til 1963 ordenens økonomiske administrator ved hovedsetet i Roma. Han fikk også med seg starten på andre Vatikankonsil, den katolske kirkes store reformkonsil i 1960-åra.

I desember 1962 utnevnt pave Johannes XXIII ham til hjelpebiskop i Oslo. Dette følte Gran seg ikke skikka til, og han ba om å få slippe. Slik gikk det ikke, og han ble utnevnt til koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i Oslo og til titularbiskop av Rafia den 27. desember 1962. Den 24. mars 1963 ble han bispevia i Oslo. Fram til 13. desember 1964 var han hjelpebiskop under Jacob Mangers, og deretter tok han over roret.

Som biskop ble han involvert i andre Vatikankonsil fra 1963 til 1965. Dette var en avgjørende fase for reformarbeidet. Gran var tilhenger av religionsfrihet og økumenisk arbeid, og han fikk verv i Sekretariatet for kristen enhet fra 1963 til 1970 og i Sekretariatet for ikke-troende fra 1965 til 1978. Disse sekretariatene var organer for samtale mellom den katolske kirke og henholdsvis ikke-katolske kristne og ikke-troende. Fra 1978 til 1986 var han formann for Nordisk katolske bispekonferanse.

Reformprosessen som kom som følge av konsilet, var krevende for kirken. Blant annet gikk man over fra latin til lokalspråk i messene, og det ble åpna for langt større deltagelse fra lekfolk i kirkens styre. Gran sørga for å få oversatt flere sentrale konsildokumenter til norsk, og brukte alle sine diplomatiske evner for å skape forsoning når han la fram disse. Han sørga også for å få reist eller modernisert flere kirker, og han satte i gang et omfattende arbeid for ungdom og lekfolk. Konferansesenteret Mariaholm i Spydeberg ble åpna i 1969, og dette ble et viktig sted for arbeid med fornyelse.

Da Gran ble biskop i 1963, var det omkring 7000 katolikker i Oslo katolske bispedømme. Antallet ble nær fordobla i hans tid som biskop, først og fremst fordi det kom flyktninger fra blant annet Vietnam og Chile, og arbeidsinnvandrere fra kontinentet og Filippinene. Gran var dyktig til å balansere de forskjellige gruppene og deres meninger, og klarte å lose kirken gjennom en kritisk tid med både stor vekst og omfattende reformer uten at det oppsto større konflikter.

Høsten 1983 fikk han etter eget ønske tillatelse fra paven til å fratre som biskop. Han ble avløst av Gerhard Schwenzer. Han fortsatte arbeidet for bispekonferansen, og han var blant annet hovedredaktør for historieverket Den katolske kirke i Norge, som ble utgitt i 1993. Han skrev også to memoarbøker der han forteller om livet før han ble biskop. En hånd på min skulder kom ut i 1995, og Terskelen kom i 1997. Det første bindet dekker perioden fra barndommen i Bergen til inntredenen på Caldey Island, mens det andre dekker tida fram til han ble biskop av Oslo. Hans siste bok, Det annet Vatikankonsil - Oppbrudd og fornyelse, ble utgitt posthumt i 2011. Han utga også flere andre bøker gjennom sin tid som biskop.

I 1984 ble Gran utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Etter at han fratrådte, bodde han store deler av året på Korsika. Han døde på skjærtorsdag 2008 i Paris. Gran er gravlagt på Møllendal kirkegård i Bergen.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=John_Willem_Gran&oldid=2111926»