Jon Havtoresson
Jon Havtoresson (født antatt 1312, død antatt 1395), også omtalt som Jon Haftoresson, Jon Hafthorsson og Jon Hafthorssøn, var en av landets største jordegodseiere, ridder og riksråd. Han var av Sudreimsætten og var blant de nærmeste av kongens rådgivere under Magnus VII Eriksson og Håkon VI Magnusson.
Familie
Han var sønn av ridder og sysselmann Havtore Jonsson (ant. 1275–1319/1320) og Agnes Håkonsdatter (nevnt 1302–1312). Han var bror til Sigurd Havtoresson, og slik en av Havtoressønnene. Kong Håkon V Magnusson (1270–1319) var hans morfar. Som dattersønner til kong Håkon V hadde Havtoressønnene en slektstilhørighet som ingen andre norske stormenn.
Han ble gift med Birgitta Knutsdatter, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, med gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland.
De fikk følgende barn:
- Håkon Jonsson (1345–1391), godseier og riksråd.
- Ulv Jonsson, som ble stamfar av en gren av den svenske adelsslekt Roos af Hjelmsäter
- Brynjolv Jonsson, som ble stamfar av en annen gren av den svenske adelsslekt Roos af Hjelmsäter
- Cecilia Jonsdatter, som ble gift med ridder Ulf Holmgeirsson, Värmland.
- Ivar Jonsson ?
Gods
Utdypende artikkel: Havtoressønnene
Etter faren arver Havtoresønnene omfattende godseiendommer, som ble delt slik at Sigurd overtok farens setegard Sørum (Sudreim) og hoveddelen av godset på Romerike. Jon fikk Skea på Romedike som kan ha vært ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. En annen betydelig del var lagt til Borgarsysle, konsentrert om storgårdene Huseby i Onsøy og Borregaard i Tune. Førstnevnte av disse to var hans hovedresidens.
Godseiendommen økte gjennom arv, utviklingen etter svartedauden gjorde at denne prosessen gikk raskere enn normalt.
Kongelig rådgiver
Han deltok, sammen med broren, i det første opprøret mot fetteren, kong Magnus VII Eriksson i 1333, dette ble ledet av tidligere drottsete Erling Vidkunnsson. Men verken Jon eller Erling deltok i det andre i 1338/1339, ledet av broren Sigurd. I hele den lange perioden i riksrådet i årene 1343 til 1379 framstår han som lojal overfor kongemakten, selv om forholdet ikke var uten gnisninger.
Han ble utnevnt til ridder før november 1337, og kan mottatt ridderslaget av kong Magnus under kroningen i Stockholm i 1336.
Han kan ha fulgt kongen senvinteren 1350 fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros og videre til møtet i Bergen samme sommer.
I 1357 var Jon og Orm Øysteinsson de norske som på kong Magnus’ side medbeseglet voldgiftsbrevet for hertug Albrekt II av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik XII Magnusson i Sverige. Magnus måtte da dele riket med sønnen, som imidlertid døde to år senere. Magnus' yngre sønn Håkon VI Magnusson ble svensk konge sammen med faren fra 1362, men far og sønn ble avsatt til fordel for Albrekt III av Mecklenburg i 1364, og Magnus ble fengslet.
I 1370 var Jon en av Håkon VIs utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.