Jordal (Oslo)
Jordal eller Jordalen er dalstrøket mellom Kampen og Vålerenga i bydel Gamle Oslo i Oslo. Området var opprinnelig en eiendom som ble skilt ut tidlig på 1800-tallet fra Ensjø (Nedre Valle). Området ble innlemmet i byen ved byutvidelsen i 1878.
Området opprinnelig
Området så opprinnelig ganske annerledes enn i dag. Det var et stort, ubebygget bekkelandskap, med de to mindre elvene/bekkene Hovinbekken og Helsfyrbekken som rant i hvert sitt dalsøkk gjennom området med en liten åsrygg mellom seg, og møttes på Galgeberg, omtrent ved busstoppen utenfor Jordalgata 4 og rant i samløp sørvestover mot Oslofjorden. Disse bekkene hadde i årenes løp satt av store mengde leire i området, leire som senere er blitt fjernet og brent til teglstein.
Jordal Teglverk
Utdypende artikkel: Jordal Teglverk
Tidligere vognmann Peder Olsen var bosatt på Galgeberg i 1840 og solgte unna vogner, husdyr og hester og kjøpte det 37 dekar store området i Jordalen høsten 1845. Gjennom området renner både Hovinbekken og Helsfyrbekken og disse renner sammen i Jordalen og har gjennom historien satt av store leireforekomster. Også vannforekomstene var viktige for teglproduksjon.
Bygninger ble reist og utstyr kjøpt inn, det antas at teglverket var i drift fra sommeren 1847, uansett er produktene annonsert for salg i 1848.
Teglverket var eid av Hans Konow (1815–1896) til sin død, bortsett fra årene 1874 til 1884, og deretter hans etterkommere fram til kommunen overtok eiendommen i 1917.
På sitt beste sysselsatte teglverket rundt 80 personer og var områdets viktigste arbeidsplass. Ved inngangen til 1900-tallet hadde leireuttaket endret terrenget rundt Hovinbekken.
I januar 1917 ble det kunngjort at kommunen skulle kjøpe teglverket og den store eiendommen for kr 350 000 (rundt 14,5 millioner i 2024) i den hensikt å opparbeidet området til idrettsplass. Arbeidet med å ta ut de resterende leirmassene blir opprettholdt, selv om det forsinker anlegget av idrettsbanen. Det ble da lagt opp til at kommunen skulle drifte teglverket i seks år til, men allerede etter to år var utgravingen stor nok til å kunne anlegge en bane med internasjonale mål.
I april 1919 ble teglverket lagt ned ut og utgravingen opphørte. Det fulgte da både politisk strid mellom Østkanten og Vestkanten om hvilke anlegg som skulle prioriteres, og den økonomiske tilbakeslaget i 1920-årene gjorde framdriften vanskelig.
Nord i området hadde det vokst fram en enkel småhusbebyggelse, vesentlig oppført av og bebodd av teglverkarbeidere tilknyttet verket.
Politisk strid
Helt siden stiftelsen av den første landsomfattende idrettsorganisasjonen i Norge, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug i 1861, har det vært politiske spenninger med hensyn til formålet med at samfunnet skal bruke ressurser på fysisk fostring. Denne strdien ble også videreført ved stiftelsen av Den gymnastiske Centralskole for Legemsøvelse og Våpenbruk som utdannet gymnastikklærer, fra 1915 Statens gymnastikkskole.
Litt forenklet kan de sies at skillet gikk på om fysisk fostring var viktig for landets militære beredskap eller for folkehelsen. De første organiserte idrettsarrangementer la vekt på øvelser som kunne ha militær nytteverdi, som skiløp, orientering både til fots, ski og på sykkel, samt marsjkonkurranser med feltmessig skyting. På skytestevner skulle det bare benyttes de våpen som forsvaret var satt opp med.
Dette kom i en tid hvor synet på at en frisk befolkning, herunder arbeidere, med god helse var viktig for samfunnet og næringslivet, og det utviklet seg de første, forsiktige tiltak i forhold til boliger, hygiene og helsetjenester. I de kretser hvor den militære verdi hadde vært viktig, ble da synes at om idrett skule drives utfra sin egenverdi for utøverne, skulle dette overlates til privat initiativ og finansiering. Ikke før etter 1910 ble idrettsanlegg ansett for å være et kommunalt ansvar, omtrent samtidig med at kommunen også engasjerer seg boligbygging. Dette gir lite midler til andre og nye tiltak.
I Kristiania medførte dette i tiden rundt og etter århundreskiftet en viss etablering av idrettsanlegg på Vestkanten, som Frogner stadion fra 1901 og Bislett stadion fra 1907/1908, men ingen på Østkanten. Anlegget på Bislett var interessant for planleggerne, da det ble anlagt i området etter Bislet teglverk, og senere i 1916 kom Dælenenga idrettsplass på området etter Dæhleneng teglverk. Dette skulle bli byens eneste moderne idrettsanlegg i mange år. Fram til 1916 var alle idrettsanlegg i byen enten privat eide eller privat drevne.
Det var ingen anlegg på Østkanten, og mulighetene for uorganisert idrett på løkker og åpne områder ble stadig færre på grunn av et stort utbyggingspress. Varaordfører Sverre Iversen fra Arbeiderpartiet engasjerte seg fra 1910 sterkt i arbeidet med å få et anlegg på Østkanten som kunne ha internasjonale mål og slik større stevner.
Det var imidertid stor motstand fra Høire mot å skulle bruke kommunale midler på et nytt anlegg på Jordal, og ønsket heller å prioritere en utbygging og modernisert av anlegget på Bislett, hvor en ombygging startet i 1917 og ble ferdigstilt i 1922.
Høire tapte kommunevalget i 1916, og dermed kunne Iversen sammen med Anton Frisch (1865–1928) fra Venstre, til tross for stor motstand i bystyret, i 1917 kjøpe Jordal Teglverk og i 1920 få igjennom en liten bevilgning til grovplanering og første arbeider til en enkelt fotballbane, uten garderober eller tribuner på Jordal. Iversen var leder av byggekomiteen, som han også hadde vært på Dælenenga. Vinteren 1921/1922 er det imidlertid full stopp i arbeidene på Jordal. Samtidig lanserte Aftenposten i februar 1922 noen nye, storslagne planer for utbygging av Frogner stadion.
Ved kommunevalget i 1919 fikk Høire rent flertall og det er i perioden fram til 1922 stopp i alle nye bevilgninger til Jordal. Dette er en tid med høy arbeidsledighet, stor politisk uro, økte motsetninger med storstreiken 1921 hvor Norges Samfundshjelp blir satt inn som streikebrytere ved flere bedrifter. Dette gjør at også innen idrettspolitikken blir frontene skarpere. Bislett fikk en million til sin opprusting, Jordal fikk 50 000 til sin delvise klargjøring.
Den borgerlig styrte fotballkretsen satte opp noen seriekamper på banen våren 1922, men etter sju kamper ble de resterende omberammet til andre, og allerede overbelastede baner andre steder i byen. Den delvis fullførte fotballbanen på Jordal ble nedgradert fra en såkalt «matchbane» til «øvingsbane».
Arbeidet med banen gikk deretter svært langsomt, men hadde en slags åpning, uten noen festivitas 21. mai 1923 og med et fåtalllig publikum da Jordal og Spartakus spilte en seriekamp her.
Men dette markerte arbeideridrettens inntog på Jordal som i 1920- og 1930-årene var en klassisk arbeideridrettsbane, og hjemmearena for Jordal AIF og Arbeidernes Skøyteklubb etter at skøytesporten kom hit ved nyttår 1925.
Jordal idrettspark
Jordal idrettsplass
Utdypende artikkel: Jordal idrettsplass
Sommeren 1924 fikk fotballbanen en nytt dekke som av koksgrå, jord og leire. Dette gjorde at denne sesongen ikke åpner før 6. september (!). Fra 1925 ble banen brukt som kampbane og samme høst fikk anlegget elektrisk strøm og vann. Dette gjorde at banen kunne islegges om vinteren. Den ble da brukt til lengdeløp og testet for bandy. Den viste seg imidlertid for liten for bandy, så i januar 1926 overtok ishockey. Vintrene 1927 til 1929 var det imidlertid lite aktivitet, vanskelige baneforhold og milde vintre får ansvaret. Anlegget ble da noe oppgradert.
Etter at Arbeiderpartiet kom tilbake til makten i Oslo etter kommunevalget i 1928, ble det en sterk statsing på å utvikle området. Klubbhuset ble bygget i 1931, og offisielt innviet 29. august 1932. Også tribuneanlegget ble påbegynt og til dels ferdigstilt og området mer parkmessig opparbeidet.
Anlegget var først og fremst et breddeidrettsanlegg. Først fra 1938 holdt anlegget høyt nok nivå til at publikumslaget VIF tok i bruk fotballbanen som sin faste hjemmebane for sitt A-lag, etter å ha spilt enkeltkamper her siden 1932.
Jordal Amfi
Utdypende artikler: Gamle Jordal Amfi (1951–2017) og Nye Jordal Amfi (2020–)
Senere, i tilknytning til at byen skulle arrangere olympiske vinterleker i 1952, hadde ikke byen noen anlegg for ishockey og kunstløp, og dette ble anlagt nordvest for idrettsplassen. Hølandsgatas opprinnelige løp tok en bue østover fra der gateløpet rett fram heter Elverumgata, ved krysset med Ullensakergata. Denne buen østover ble kalt Kroken og omfatter Hølandsgata 32-47 med bebyggelse fra 1870/1880-åra og gikk gjennom der hvor Jordal Amfi skulle bygges. Også Elverumgata 9 og 11 måtte rives for å få plass til arenaen.
Også den øvrige bebyggelsen på østsiden av Hølandsgata fra og med nr 9, det vil si på tomtene mot dagens friareal bak Jordal idrettshall og Jordal ungdomshall (begge oppført i 1988) ble revet noe senere, rundt 1963 av hensyn til utviklingen av området til Jordal idrettspark, i første omgang kom det friareal for ballspill og tennisbaner i dette området.
Dette omfattet 14 bygninger med 65 leiligheter og 172 beboere. Bebyggelsen omfattet også en skofabrikk, et malerverksted, og et fargeri med 30 ansatte. Selv om flere av disse bygningene var saneringsmodne, var det krevende å fjerne disse i en by med bolignød, men det gikk likevel raskt i skaffe erstatningsboliger i område til dem.
Jordal Amfi var inspirert av antikkens teater og arkitekt Frode Rinnans tanke var at alle skulle se like godt og være nærme isflaten. Med tanke på at anlegget var i drift helt til 2017, brukt til flere verdensmesterskap og andre internasjonale turneringer, og også som konsertarena, var det nok en fornuftig investering som ga Oslo en lenge etterlengta arena.
Anleggene
Utdypende artikkel: Jordal idrettspark
- Jordal idrettsplass ble anlagt i leireuttaket etter Jordal Teglverk, og var fra 1925 en koksbane, fra 1977 med kunstgress, opprinnelig ferdigstilt som nødsarbeid i 1933–1935. Banen oppgradert med nytt kunstgress flere ganger, i 1987, 1999 og i 2022/2023.
- Jordal Amfi ble anlagt i områdets nordvestre hjørne og er en kommunal ishall, først og fremst benyttet til ishockey, blant annet som landskamparena og hjemmebane for Vålerenga Ishockey. Arenaen ble opprinnelig bygd uten tak som Norges første bane med kunstfrossen is til de olympiske vinterleker i 1952 (ishockey og kunstløp), arkitekter var Frode Rinnan og Olav Tveten. Det ble overbygd til ishall i 1972. Det har også blitt avholdt en rekke konserter på Jordal Amfi. Riving av anlegget ble startet i januar 2017 for å reise Nye Jordal Amfi samme sted, åpnet september 2020.
- Jordal ungdomshall, en mindre ishall ved siden av Jordal Amfi, åpnet i 1988. Publikumskapasitet rundt 400. Bygget i forbindelse med at ishockey-VM i B-pulja som skulle arrangeres i Norge fra mars til midten av april i 1989 og man trengte en treningshall, kontorer og flere garderober.
- Jordal idrettshall (Jordalhallen), åpnet i 1998, en hall for håndball og andre idretter.
- Anlegg for rullebrett, rulleskøyter, cricket og tennis. Allerede i 1937 ble det anlagt tennisbaner nedenfor skråningen fra Hølandsgata der hvor Jordal ungdomshall senere ble oppført i 1988. På tennisbanene ble det lagt is om vinteren til en utendørs ishockeybane som gikk under kallenavnet «Bingen».
- Klubbhuset oppført 1931, offisiell åpning 29. august 1932, arkitekt Byarkitekten ved Harald Aars (1875–1945), nå med garderober for spillere og dommere, kontor og samlingslokale, kafé og styrketreningsrom.
Jordal park
Utdypende artikkel: Jordal park
I forbindelse med utbyggingen av Nye Jordal Amfi nordvest i parken og en generell opprustning av idrettsanleggene, ble det også bestemt å ruste opp parkanleggene, slik at det skulle være et parkområde med idrettsanlegg, og ikke idrettsanlegg med park omkring.
I parken er det lekeplasser, en dam hvor Hovinbekken er frilagt med betongkanter, og nede på flaten er bekken frilagt i friere form. Samlet er 400 meter av Hovinbekken gjenåpnet gjennom parken.
Nordre del opparbeidet i forbindelse med ferdigstillingen av Jordal Amfi i 2020. Søndre del senere opparbeides og ferdigstilles senere.
Kilder og litteratur
- Jordal i Oslo byleksikon
- Ivar A. Johnsen (2020) Kampen om Jordal - fra teglverk til arbeideridrett, fra vekst til fall – IAJ Consulting, Oslo. ISBN 978-82-692194-0-1.