Harald Aars (1875–1945)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arkitekt Harald Aars.
Foto: Ukjent, hentet fra Dancke (2000): Norske arkitekter før 1914.
Piperviken småkirke ble tegna av Aars mens han jobba i privat praksis. Den ble belønna med Houens diplom.
Foto: Ukjent fotograf, forl. Eberh. B. Oppi

Harald Aars (født 31. mai 1875 i Christiania, død 4. juni 1945 samme sted) var arkitekt, mellom 1920 og 1940 byarkitekt i Kristiania/Oslo. Som arkitekt jobba han mest i nybarokk stil, og gjennom en rekke offentlige og private bygg i Oslo har han satt tydelig spor etter seg.

Han var sønn av skolebestyrer Jonathan Aars og Anna Ernesta Birch-Reichenwald. Han var videre datterdatters sønn av eidsvollsmann Peter Motzfeldt, dattersønn av offiser og politiker Christian Birch-Reichenwald og bror av filosofen Kristian Birch-Reichenwald Aars (1868-1917).

Aars avla middelskoleeksamen ved Aars og Voss skole i 1890. Navnelikheten er ikke noe sammentreff; faren Jonathan Aars var en av skolens grunnleggere. Han var så i praksis i byggfag ved Thunes mekaniske Verksted til 1891, og i 1895 avla han eksamen som bygningsingeniør ved Kristiania tekniske skole. Han ble ansatt som tegner ved Ankerse Marmorforretning i Fredrikshald i 1895, og ble der til 1897. Mens han hadde denne jobben reiste han i 1896 til Hellas og Italia. Innen 1897 hadde han bestemt seg for å bli arkitekt, og han reiste til London for å studere ved Royal College of Arts. Han mottok mange impulser fra britiske arkitekter og fra Arts and Crafts-bevegelsen i de to årene han studerte i London.

I 1899 ble han assistent hos Holger Sinding-Larsen. Dette var ikke en god tid for arkitekter i Oslo, da Kristianiakrakket i 1899 førte til en kraftig nedgang i byggeaktiviteten. Aars giftet seg dette året med Anna Dybwad Berentzen. Han fikk i 1901 Houens reisestipend, og dro til Storbritannia og Frankrike. Der studerte han særlig gotisk arkitektur. I 1902 ble han så ansatt som assistent hos stadsarkitekten. I 1904 gikk han så i privat praksis, og fokuserte i begynnelsen på møbler og innredninger. Etter hvert gikk han mer over til å fokusere på boligbygging, og markerte seg blant annet i denne perioden med en villa i jugendstil i Thomas Heftyes gate 7 og sin egen villa i engelsk hagebystil i Fagerborggata 13.

Mens Aars var i privat praksis fikk han flere offentlige oppdrag, blant annet et nytt bygg ved Gamlebyen skole og ikke minst Piperviken småkirke, som ble belønna med Houens diplom i 1923. Den særegne kirkebygningen, et tidlig eksempel på en arbeidskirke, ble oppført i nordisk nybarokk med stor omhu for helhetsbildet i gata. Inspirasjon til hans prosjekter ble henta dels fra engelsk steinarkitektur og dels fra norsk trearkitektur. Særlig i Lovisenberg kirke kan man se det engelske preget i hans design. Han fikk også i oppdrag å tegne Regina Kinematograftheater i Nordre gate 18B, som var byens første bygning oppført spesifikt som kinoteater. Bygningen er i nyklassisistisk-nybarokk stil, og er nå kjent som Evangeliesalen.

Fra 1915 gikk han over til å jobbe mer med boligbygging. I samarbeid med Harald Hals og Lorentz Harboe Ree sto han bak Gimlekomplekset, som ble oppført for staten. Han sto også bak St. Hanshaug Terrasse og de kommunale gårdene i Stockfleths gate 33 til 49. I 1920, rett før han ble ansatt som byarkitekt, sto han bak Bislet bad.

Som byarkitekt hadde han et hovedansvar for kommunale byggeprosjekter, og i de tjue åra han satt i stillingen sto han bak mange skoler og andre offentlige bygg, såvel som en rekke boligkomplekser. Han var også involvert i kommunepolitikken. I 1909 til 1911 satt han i skolestyret og 1911 til 1916 i formannskapet. Han var også medlem i flere bygge- og spesialkomitéer.

Aars høsta også anerkjennelse utafor Norge. Han ble kommandør av 2. klasse av Vasaorden og ridder av Nordstjärneorden i Sverige, og ridder av 1. klasse av Finlands Vita Ros Orden.

Galleri

Kilder

  • Harald Aars i Norsk biografisk leksikon
  • Trond M. E. Dancke: Norske arkitekter før 1914. Norsk arkitekturmuseum (2000).
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010, ISBN 978-82-573-1760-7.
  • Gul liste fra Oslo byantikvar (Excel-ark)

Eksterne lenker