Krigshistorie Hemnes i Nordland/04: Overlatt til sin undergang

Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen.

Den unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover.

- Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna.

- Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar.

En fersk skiløper

Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt. Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med. Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer.

Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet.

Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.

Retrett

Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. "Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå." Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter.

Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe.

Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil.

Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. "Enten står du, eller du blir skutt". Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt.

Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus.

Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at "Nordnorge" var senka.

Tage Ellinger

Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så den danske kaptein Tage Ellinger.

- Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte "Ja!". Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan "Ja!" på dette.

Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører.

Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd.

Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne.

Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul.

Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen.

Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen. Kolstad drept

Når jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen.

Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.

Flukt til fjells

Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord - både engelskmennene og nordmennene - allerede er trukket tilbake, alle sammen.

Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange av oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed.

Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept.

Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette.

Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen.

Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor.

I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.

Beskutt av fly

Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en.

Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet.

Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen.

Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære. Skepsis

Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette:

- Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist.

Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne.

Sikta på Ellinger

Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken.

Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.

Over Saltfjellet

Om felttoget videre forteller Hyttan:

- Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel.

Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma.

Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus.

Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen.

Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.