Oslos bymark

Bymarka eller takmarka i Oslo var et område som var lagt ut til felles beitemark for byborgernes husdyr. Allerede middelalderens Oslo hadde ei bymark. Løkkene på bymarka ble over tid forpaktet bort, slik at på begynnelsen av 1800-tallet var alt på private hender som byløkker.

St. Hanshaugen park er sammen med Stensparken siste rest av Bymarka.
Foto: Helge Høifødt (2007)

I Oslos bylov, basert på Magnus Lagabøtes bylov og antagelig innført under Håkon V Magnusson, ble takmarka nokså klart definert. Den skulle da følge en grense som gikk fra Tøyenbekken nordøst til Enerhaugen, forbi Nonneseter kloster, langs bekken opp til Galgeberg, til grinden på Vålen, derfra til Krossbrekka, opp mot Ekeberg, ned langs Ekebergskråningen til Sørenga og så langs vågen til Akershushagen og tilbake til Tøyenbekken. Enkelte av referansene er noe uklare, fordi definisjonen av noen av områdene har endret seg, men man kan i grove trekk se for seg at bymarka dekket store deler av dagens Grønland, Enerhaugen, Galgeberg, Ekeberg, noe av området rundt festningen og dagens sentrum samt Vaterland. Det området som kunne brukes som beitemark, når man har trukket fra vann og bebygde arealer, er anslått til omkring tusen dekar.

I 1582 la kongen ut enkelte gårder – Ulven, Teisen og Bryn – som bymark. Disse hadde tilhørt Oslo domkapitel, og tilfalt ved reformasjonen kongen. Da Oslo ble flyttet til den andre sida av Bjørvika i 1624 ble dette området gitt til Akershus som ladegård, som erstatning for området festningen måtte avgi til den nye byen.

ArklåveThor Olsens løkkeSørenga, eid av kjøpmann Thor Olsen (1786–1868) og oppført i 1825. I den laveste delen til høyre av låven var det en kjeglebane. Saxegården i bakgrunnen. Revet i 1962.
Foto: Anders Beer Wilse (904).

Man trengte like fullt ei bymark, for det var fortsatt vanlig at byborgere hadde egne husdyr. Den 10. mai 1629 ble flere gårder på vestsida av Akerselva lagt ut som bymark. Blant gårdene var Store Aker, Lille Aker, Rud ved Lille Aker, Rud ved Akerselva, Lindern, Nordre Bjølsen, Sten, Valle og Vøyen. Den ble delt inn i løkker, og disse kunne borgerne bruke mot betaling av løkkeskatt til bykassa. Det var kun lov å bygge låver på løkkene, ikke bolighus. Men mange omgikk dette ved å innrede beboelsesrom på låvene. Disse rommene ble kalt arker, og arklåver ble et særegent trekk ved Christianias bymark. Ingen slike låver er bevart.

Allerede få år etter utleggingen av ny bymark i 1629 begynte borgere å forsyne seg av den. Store områder ble inngjerdet, og både uthus og våningshus ble reist på disse. Det skjedde åpenbare lovbrudd, men det var framtredende borgere som sto bak, så det ble ikke stoppet. I stedet begynte Christiania magistrat å forpakte bort løkker til privatpersoner, uavhengig av hvilken gård de tilhørte. I løpet av perioden fram til første halvdel av 1800-tallet var praktisk talt hele bymarka tatt av borgerne. Bare St. Hanshaugen og Stensparken var fortsatt byens grunn. Ingen borgere ville dyrke opp disse fjellryggene.

Ved byutvidelsen i 1859 ble bymarkas grense brukt som ny bygrense i vest, med unntak av ved Briskebyveien og Sagene.

Kilder

  • «Bymarken» i: Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010
  • Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.
  • Wasserfall, Fr.: «Matrikkelen» i St. Hallvard 1946
  • Øye, Ingvild: Middelalderbyens agrare trekk, Bryggens Museum 1998