Peder Scheie

Peder Scheie (1909-1993) opplevde å få være residerende kapellan, og senere sokneprest, på ett og samme sted i 48 år: Strømmen i Skedsmo. Han opplevde også å bli sendt til Grini og Tyskland for sine meningers mot.

Peder Scheie som nyordinert prest 1932.
Foto: Ukjent/Peder Scheies familie

Barndom og ungdom

Peder Scheie ble født i Binndalen på Helgeland 25. januar 1909 i en søskenflokk på ni. Foreldrene var sokneprest Arne Scheie og hustru Johanne Scheie. Siden faren var prest ble barne- og ungdomstiden en omflakkende tilværelse. Fra Binndalen gikk flyttelasset til Snåsa og en prestegård med 23 rom. Det var her han tilbrakte sin barndom og oppvekst, og det var her han lærte å gå på ski, noe han fikk stor glede av resten av livet

Etter at familien sa farvel til Snåsa gikk turen til Strand i Ryfylke. Deretter gikk turen til Brandval i Solør der han opplevde sin ungdomstid og hvor han var elev ved Kongsvinger gymnas.

I 1929 ble faren utnevnt i sokneprest i Skedsmo og senere prost i Nedre Romerike prosti. Peder startet allerede i 1927 på teologistudiene ved Universitetet i Oslo. Han var dermed den eneste av de ni søsknene som gikk i farens fotspor. Foruten selve studiet deltok han aktivt i Studentpolitikken. Her møtte han «Mot dag-bevegelsen» med personer som Erling Falck, Halvard Lange og Ebbe Ording. Men det var også her han fikk de første motforestillinger mot nazismen og kommunismen. Politisk engasjerte han seg senere i partiet Venstre og deltok aktivt i lokalpolitikken.

Ung prest

Studiene ble gjennomført i hurtigtogsfart – allerede i 1932 var han uteksaminert som teologisk kandidat. Det tok ham altså bare fem år å gjennomføre et studium som i dag er normert til syv år – han var bare 23 da han var ferdig.

For en nyuteksaminert prest på 1930-tallet var den største utfordringen å få seg en jobb. Løsningen ble at han ble ordinert til personalkapellan hos sin far i Skedsmo kirke, siden faren var blitt syk og trengte avlastning. Etter en stund forverret farens helsesituasjon seg, og han ble sykmeldt. Biskopen konstituerte da Peder Scheie til sokneprest i Skedsmo og prost på Nedre Romerike. I 1937 gikk Arne Scheie av med pensjon, og Peders tid som konstituert sokneprest og prost var over.

Da det ble opprettet en hjelpepreststilling på Strømmen var Peder en naturlig kandidat. Strømmen kirke var innviet få år tidligere, dermed var det mye å ta fatt på. Konfirmasjonsundervisningen og konfirmasjonshandlingen hadde tidligere blitt arrangert i Lillestrøm kirke. Nå fikk Strømmen sin egen undervisning avsluttet med egen konfirmasjonsgudstjeneste. Dessuten var det det menighetsbyggende arbeid som var utfordringen.

Peder giftet seg i 1934 med Elina Schiørn fra gården Tomt i Skedsmo. Peder og Elina bygde seg hus i Slettaveien i Strømmen, og her bodde de resten av livet.

 
Jødedeportasjonsmonumentet i Oslo.
Foto: Chris Nyborg/eget foto
 
Peder Scheies brev til sin kone er åpnet for kontroll
Foto: Ukjent/Peder Scheie

Krigsår

Mørke skyer lå truende i horisonten. I Sentral-Europa hadde andre verdenskrig brutt ut. Da tyskerne angrep 9. april 1940 var det ingen tvil om hvor Peder Scheie sto. Han ble tidlig engasjert i en motstandsgruppe av prester som ble ledet av senere biskop Alex Johnsen. Gjennom Alex Johnsens familie vet vi at han var meget godt fornøyd med Peders innsats, og at han var helt og holdent til å stole på.

Noe av det første som skjedde var at alle øvrighetspersoner ble innkalt til et møte med den lokale tyske kommandanten. Dette var vel ment som en sjarmoffensiv fra tyskernes side, for kommandanten ba de fremmøte samarbeide om å jobbe for fred. Scheies svar til invitasjonen var: «Det blir ikke fred i Norge før siste tysker har forlatt landet.»

I april 1942 protesterte lærerne mot tvungen nazifisering av skoleundervisningen. Nazistene svarte med at lærerne skulle arresteres og sendes til Kirkenes. Lærerne på Sagdalen skole var under sterkt press. Peder Scheie troppet opp på skolebestyrerens kontor, hvor skolebestyreren var NS-medlem og samtidig ordfører i Skedsmo kommune. Peder slo kraftig i bordet, noe som fikk skolebestyreren til å rope på hjelp fra hirdføreren som sto på gangen.

Også på prekestolen kom Peder med skarpe kommentarer. En søndag kunne han si: "Vi ser stadig ubudne grønnkledde gjester i gatene.” En annen episode er omtalt i boka Strømmen I, der Arne Sørensen fortalte om en episode under en midnattsmesse på nyttårsaften. Scheie hadde da følgende kommentar: ”Vi hadde Judas’er før, vi har dem nå også. Deres hilsen er Heil og sæl”. En person kommenterte senere dette utsagnet overfor Scheie, og mente det i verste fall kunne ende med at han ble satt inn. Da svarte Peder: ”Det var herlig å få luftet sine følelser!”

Forholdet mellom kirken og okkupantene var fra første stund tilspisset. 1. februar 1942 oppsto en episode i Nidarosdomen. Quisling skulle innsettes som ministerpresident ved en seremoni som ble kalt statsakten. Nazistene ønsket samtidig å arrangere en festgudstjeneste i Nidarosdomen – mot domprostens og biskopens vilje. Kort fortalt førte dette til et hyrdebrev fra biskopene der de norske prestene ble henstilt om å legge ned den statlige delen av embetet. Imidlertid beholdt de den kirkelige delen av tjenesten. Båndene mellom stat og kirke var midlertidig opphevet, noe som vedvarte til krigens slutt. Peder Scheie sluttet seg straks til denne henstillingen og fortsatte sin motstand mot nazistene.

Jødedeportasjonene

I november 1942 inntraff et av de mørkeste kapitler i norsk historie: Jødedeportasjonene. Her på Strømmen bodde den jødiske familien Davidsen med mor, far og seks barn. I første omgang ble mennene arrestert, men etter et par dager sluppet ut igjen. Mens de satt inne var Peder Scheie på pletten hos den hjemmeværende kone og barna. Det trøstens ord han hentet fram var et ord fra Det gamle testamente – noe som både jøder og kristne kunne samles om – nemlig Davids 121. salme: ”Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren som skapte Himmel og jord.” Etter hvert skjedde likevel det grusomme at hele familien ble sendt til Auschwitz – ingen av dem overlevde.

 
Autentisk Prämienschein fra Konzentrationslager Sachsenhausen.
Foto: Ukjent/Peder Scheie

Fortsatt opposisjon

Ved årsskiftet 1943/44 skjedde et par tildragelser som fikk konsekvenser. En dag fikk Peder en telefon fra NS-presten i Rælingen hvor han forlangte at Strømmen kirke måtte stilles til disposisjon for ham på et angitt tidspunkt. Anledningen var at NS-ordføreren i Rælingen skulle gifte bort sin datter, og ønsket en stilig ramme rundt vielsen. De ville ha med sin egen betjening med prest og organist. Peder Scheie svarte at dette ikke kunne komme på tale. Da svarte Rælingspresten at dette var ordre fra høyt hold. Men Peder holdt på sitt og avviste ordren. Da dagen opprant tok han kontakt med organist Torkild Lundby og låste kirken forsvarlig, samtidig som Lundby låste sjalusiet over orgelmanualene. Da var tiden inne til å avlegge familien Hauge i Sagdalsveien et kaffebesøk på verandaen. Herfra var det fri sikt over Sagdalselva mot kirken. Brudefølget kom, men inn i kirken kom de seg ikke. Representanter for brudefølget kom hjem til Scheie for å få nøkkel, men han var jo ikke hjemme. Da reiste de videre til soknepresten i Skedsmo. Her fikk de nøkkel. Scheie hadde ikke informert ham på forhånd fordi han ville holde ham utenfor. Etter to timer kom følget inn i kirken. Seremonien ble gjennomført, men uten orgelmusikk da nøkkelen til orglet ikke var å oppdrive.

En annen episode hadde med taushetsplikt å gjøre. Noen grenseloser fra distriktet hadde loset noen tyske deserterte soldater over grensen til Sverige. Etter en stund kom de samme soldatene tilbake. Grenselosene ser ingen annen utvei enn å likvidere dem. Dette var en tøff hendelse for dem, så de oppsøker Scheie for en sjelesørgersamtale. Dette fikk Gestapo nyss om, så Scheie ble oppsøkt av en politimann fra Oslo som forhørte ham. Peder sa til ham at nazismen representerer hedendommen og det onde, og at NS var noe rask. For dette utsagnet ble han stilt for folkedomstolen i Grubbegata i Oslo, der han fikk en bot på ett tusen kroner. Den ble betalt etter en kronerulling i menigheten. (Boten ble imidlertid opphevet og tilbakebetalt etter krigen.) Saken rullet videre, og på skuddårsdagen 1944 banket tyske soldater på døra. Det ble full ransaking av huset. Scheie tok det med ro og bød på kaffe, noe de avslo. Turen gikk da til Wehrmachts hovedkvarter i Klingenberggata, der nye forhør ble gjennomført. Peder sto på sitt og nektet å bryte sitt taushetsløfte. Han ble dermed beskyldt for å skjule drap.

 
Hvite busser fra svensk Røde Kors i Friedrichsruhe, Tyskland 1945.
Foto: Ukjent

Tysk fangenskap

Da ble Akershus festning neste stopp. I et brev av søndag 5. mars 1944 via Kriegswehrmachtgefangnis Akershus til sin kone skriver han: "Min brevkvote er nemlig bare 3 i denne måned." Okkupasjonsmyndighetene praktiserte altså en meget restriktiv korrespondansekontroll.

På Akershus ble han plassert i en celle akkurat i bakkenivå. Her manglet han spisebestikk. Han fikk kontakt med en kontordame som passerer utenfor. Da han spurte om hun kunne skaffe en skje så hun på ham og sa: «Er du en av de dødsdømte?» Peder svarer at det har han ikke hørt noe om. «Ja,» svarte hun, «dette er cellen for dødsdømte». Etter tre måneder på Akershus og et kort opphold på Grini gikk turen videre med slaveskipet Donau til Tyskland, der han ble plassert i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Noe av det første på programmet var avlusing. Da måtte alle dusje, og klær og eiendeler ble gjennomsøkt. Peder hadde klart å få med seg et nytestamente, dette grov han ned i sanden slik at han kunne finne det igjen senere. Dessverre gikk ikke det.

Sachsenhausen var organisert slik at fangene selv sto for den daglige driften av leiren. Brakken som Peder bodde på hadde Einar Gerhardsen som brakkeleder. Av ham fikk Peder oppgaven med å fordele brødrasjonene. Dessuten fikk han anledning til å virke som prest, og da fikk han også adgang til sykestuen. Her fikk han mulighet til å gi noen av dem som lå der noen trøstens ord. Han fikk også møte noen av de andre fangene der – Arnulf Øverland, Axel Zakariassen og Odd Nansen var blant disse.

Freden kommer

Da krigen gikk mot slutten klarte grev Folke Bernadotte fra det nøytrale Sverige etter kontakt med Heinrich Himmler å få til en avtale om å evakuere fangene fra konsentrasjonsleirene. De hvite bussene ble organisert og sendt til Tyskland. Via oppsamlingsleiren Neuengamme kom de til Sverige 30. april i 1945. Da var de frie.

Etter krigen ble Skedsmo prestegjeld omorganisert. Strømmen ble residerende kapellani med egen kirkebokføring, og Peder Scheie ble utnevnt til residerende kapellan. I 1974 ble Strømmen eget soknekall og Peder Scheie ble den første soknepresten. Han gikk av for aldersgrensen i 1979, sytti år gammel.

Kilder

  • Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. 630 s. Digital utgave på Nettbiblioteket.
  • Stefferud, Alf og Steinar Bunæs: Strømmen. Historier om stedet og folket. Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2006. 192 s. ISBN 978-82-997416-0-6
  • Den gang mormor var konfirmant i Strømmen kirke. Konfirmanter fra 1929 til 1969, i navn og bilder. Utgitt av Strømmen og Skjetten menighetsråd 2017.
  • Peder Scheie i Historisk befolkningsregister.