Skedsmo Sparebank

Skedsmo Sparebank ble opprettet 7. oktober 1865. Det var Skedsmo kommunestyre som i 1862 besluttet at det skulle opprettes en sparebank, og at midlene som kom inn ved at bygdas kornmagasin ble solgt, skulle utgjøre bankens grunnfond. Det fantes 23 sparebanker i Akershus fylke da banken ble satt i drift. [1]

Skedsmo Sparebank som ble opprettet i 1865, fikk sitt eget lokale i 1930. Fotografi fra 1940.
Foto: Oscar Pedersen

Samfunnsutviklingen i 1950- og 1960-åra krevde endringer i sparebankstrukturen. En ny sparebanklov kom i 1961, flere innstillinger til endringer forelå og nå begynte sparebanker å slå seg sammen. I 1974 gikk Skedsmo Sparebank inn i Oslo og Akershus Sparebank og i 1996 i SpareBank 1 Alliansen som er et banksamarbeid mellom SpareBank 1-bankene i Norge.

Tanken bak sparebankene

De første sparebankene ble opprettet i byene, men etter kort tid spredte sparebankideen seg til landsbygda. De første sparebankene ble etablert i 1820-åra, og tanken var å oppdra folk til å spare. Bankene ble organisert ovenfra av de kondisjonerte, som særlig var interessert i at de lavest sosiale gruppene i samfunnet skulle spare noen av de få skillingene de tjente. Sparingen skulle være en form for hjelp til sjølhjelp. Hvis arbeidsledighet og sykdom oppsto, og når alderdommen kom, ville folk ikke være pengelens. På denne måten mente sparebankstifterne at de som sparte, ikke ville være til byrde for samfunnet. [2]

Den sosiale og humanitære tankegangen holdt seg til 1930-åra da et nytt element kom inn: Sparebanken ble også en kredittinstitusjon. Og da Skedsmo Sparebank ble opprettet, fantes begge elementene i vedtektene. Virksomheten skulle være tosidig. Den skulle ”understøtte virksomme Medborgere med Diskontolaan under opstaaende Trang til Driftskapital”, og ”virke som Sparebank ved at Modtage Indskud i Penge”. [3]

Ved innskyternes bankbok ble det lagt et trykt vedlegg med overskrifta Veien til Lykke, Rigdom eller Velstand. Der understrekes oppfordringen til sparing. Banken ville på denne måten skaffe seg mer kapital, og virksomheten ville øke. I vedlegget ble også den moralske og oppdragende siden ved å spare understreket. Der het det: ”Omhu med at nytte Tiden maa gaa jevnsides med fornuftig Stel og Omhu i Anvendelsen, thi den som foragter Skillingen, får aldrig Daleren.” Hele vedlegget kan leses i Kjeldearkivet.

Stort lånebehov

Det kommunale sjølstyret kom med innføring av formannskapslovene i 1837, og fra nå av ble det vanlig at kommunestyrene tok initiativ til å opprette sparebanker. Det skjedde som nevnt i Skedsmo. Nå var de store endringene i samfunnet begynt ved at nye næringer oppsto, og hamskiftet i bondesamfunnet var i gang. Dette skapte behov for kapital til investeringer, og lånesøknadene kom fra flere. Fortrinnsretten til lån ble presisert i bankens vedtekter § 2: ”Laanesøgere af Skedsmo, og især saadanne, som behøve Laanet til Indkjøb af Sædekorn, eller Agerbrugets Udvkling og Forbedring, eller til nyttige industrielle Foretagender, skal komme i fortrinlig Betragtning.”

Sparebankens grunnfond

Det var kommunestyret som i 1862 besluttet at kornmagasinet i kommunen skulle avvikles, og at magasinboden og kornbeholdningen skulle selges til de som ønsket å kjøpe korn. Pengene skulle benyttes til et grunnfond i en sparebank. Salget innbragte 229 spesidaler, 4 mark og 10 skilling. Salg av kommunenes kornmagasin var vanlig på dette tidspunktet fordi det ikke lenger var vanskelig å skaffe billig korn. Pengene fra kornsalget gikk inn i grunnfond i de lokale sparebankene. [4]

Plan og styre

1. november 1862 valgte kommunestyret en komite som besto av bruksfullmektig Knud Petter Lund Øhrn og gårdbrukerne Trond Ryen og Ludvig Schjørn. Det var vanligvis slik at sparebankkomiteene var sammensatt av embetsmenn, kapitalsterke borgere og gårdbrukere i bygda. Komiteen skulle utarbeide en plan for sparebanken, og den ble vedtatt 23. april 1864. Deretter ble det søkt om kongelig approbasjon (godkjenning) av planen. Mens man ventet på godkjenningen, ble det valgt direksjon (styre) for banken, og siden det ennå ikke fantes innskytere, utgjorde formannskapet og kommunestyret bankens forstanderskap (bankens høyeste organ). Bankens direksjon besto av fire av bygdas fremste bønder som også hadde lokalpolitisk erfaring: Hans Thoresen, Trond Ryen, Johan Skrimstad og Hans Farseggen. Kornmagasinets fond ble deretter overlevert til direksjonen. Det tok 11 måneder før styret kom sammen.

 
Gårdbruker og ordfører Hans Thoresen var første formann i bankens styre (direksjon).

Banken ble ikke godkjent

Før banken kunne autoriseres, måtte planen godkjennes av Finansdepartementet. Den ble endret to ganger, men likevel ble den ikke godkjent. Blant annet måtte grunnfondet utgjøre minst 300 spesidaler mens bankens formue 1. januar 1868 var 226 spesidaler. Direksjonen ba kommunen dekke det manglende beløpet, men fikk avslag. Styret så da ingen annen utvei enn å gå ut til bygdas befolkning med aksjetegning. Det mislyktes fordi banken ikke var godkjent av myndighetene og hadde derfor liten tillit hos bygdas befolkning. Likevel ble banken drevet videre uten godkjenning inntil den hadde opparbeidet et stort nok grunnfond. Fra 1895 skulle forstanderskapet bestå av 15 medlemmer som var valgt for tre år om gangen. For å være valgbar måtte man ha minst 100 kroner stående i banken. Kommunestyremedlemmene derimot var valgbare uten å ha konto i banken.

Første kasserer var ulønnet

Sparebankens direksjon ble valgt av forstanderskapet. De første 20 årene hadde ikke styret godtgjørelse for sitt arbeid, heller ikke bankens kasserer og regnskapsfører. Grunnen var at å være styremedlem ble sett på som et ærefullt verv. Fra 1884 fikk styreformannen og styremedlemmene godtgjørelse på henholdsvis 80 og 40 kroner i året. Jens Munthe var bankens første kasserer og regnskapsfører. Med disse sentrale funksjonene kan han kalles banksjef. For bankarbeidet som han utførte fra 1865 til 1868, fikk han ikke lønn. Da han sluttet, søkte Munthe om en liten godtgjørelse for kassererjobben, men det ble enstemmig avslått av bankstyret. Han innkalte bankdireksjonen til forlikskommisjonen, men heller ikke denne gangen førte det til at han fikk lønn. Begrunnelsen var at banken hadde gått med tap i Munthes tid som kasserer. Den neste og senere kasserere ble lønnet.

 
Ekspedisjonen i Skedsmo Sparebank etter 1930.Ukjent fotograf

Tilholdssteder og åpningstider

Den første tida var banken åpen et par timer og til ulike tidspunkt. Kassereren hadde hele bankens beholdning med seg i et jernskrin til flere av skolene i bygda der han ”etablerte” banken i skolens klasserom. Elevene ble sendt hjem på bankdagen. Fra 1894 måtte kassereren forplikte seg til å holde banken åpen tre ganger i uka, og åpningstida skulle være tre timer, fra 1898 to timer. Fra dette året ble alle bankforretninger utført på Sten skole. Adolf Braanaas var kasserer i 31 år, og var den som hadde denne stillingen lengst, fra 1898 til 1929. De første årene var virksomheten beskjeden. Banken var heller ikke autorisert, og mange valgte derfor å bruke andre banker. Dessuten var det knappe tider fram til omkring 1900. Folk hadde lite penger, og interessen for å låne var større enn å sette inn penger.

Få innskytere det første året

Forhandlingsprotokollene inneholder ikke opplysninger om innskudd, og regnskapene for det første driftsåret er borte. En bevart bankbok kan fortelle om bankinnskudd det første året. Bankboka har kontonummer 21, og det første innskuddet på 1 spesidaler ble foretatt 15. august 1866. Dette forteller oss at da nærmere ett år var gått, hadde banken bare 21 innskytere. [5]

Trange tider i oppstarten

Bankens inntekter var små, og svingningene i bankkapitalen fulgte opp- og nedgangstidene i næringslivet. I de vanskelige økonomiske tidene i landet fra slutten av 1870-åra måtte banken ta opp lån for å dekke oppsagte innskudd. Tabellen nedenfor viser utviklingen i hundreårsperioden 1867 til 1964. Omkring 1900 hadde banken innarbeidet seg i bygdas økonomi og ikke minst i folks bevissthet, den var blitt autorisert og hadde fått bygdefolkets tillit. Nå begynte en positiv utviklingsperiode. Når overskuddet var tilfredsstillende, støttet banken allmennyttige formål i kommunen. Det første beløpet på 30 spesidaler gikk til å støtte innkjøp av nytt kirkeorgel. Bankens gaver til nyttige formål i bygda, finnes en oversikt over i Kjeldearkivet.

Tabell 1. Utdrag fra regnskapet 1867-1964. [6].

År Samlet innskudd Fond Forvaltningskapital Inntekt Utgift Utlån Egne verdipapir I andre banker Gavefond Overskudd
1867 2888 904 3192 194 192 3148 2
1880 38104 8271 46375 2771 1677 44302 1631 1094
1890 56270 21129 77399 3628 2100 75249 765 1528
1900 86058 36492 22550 7184 4719 95666 14230 4360 2465
1910 148693 49725 198418 9129 8349 133174 21268 43518 780
1920 527429 70752 598181 37496 34031 509375 61228 26360 2565
1930 595260 117713 713677 34074 30587 578529 29870 67422 633 3487
1940 733620 138440 873778 41919 30563 588081 85650 168225 1148 11356
1950 2063258 175806 2244972 75473 56809 1649659 257500 296003 1000 18664
1960 4319588 256200 4586366 195643 150305 3763240 442760 261912 1000 45338
1964 5656954 339000 6042040 274385 254891 4730986 347885 786314 1500 1949

Uenighet med Lillestrøm kommune

Da Lillestrøm ble skilt ut fra Skedsmo som egen kommune i 1908, forlangte det nye kommunestyret at delingen også skulle gjelde Skedsmo Sparebanks fond. Begrunnelsen var at banken opprinnelig var kommunens eiendom som følge av at bankens grunnfond ble dannet av kornmagasinets midler. Tvisten mellom de to kommunene ble avgjort ved voldgift, og Lillestrøm tapte saken i 1919.

Nye banklokaler

Da Skedsmos kommunehus sto ferdig i 1920, fikk banken leie lokaler der. Disse lokalene hadde banken til den fikk egen bygning som ble innviet 20. desember 1930. Men banken hadde ikke bruk for all plassen til sin virksomhet, og derfor leide den ut lokaler. I tillegg til banklokalene var det forsamlingssal i første etasje, og den ble leid ut til ulike sammenkomster. Skedsmo Telefonselskap leide andre etasje. Utleia ga banken faste og nødvendige inntekter.

Gode tider under første verdenskrig

Banken hadde gode år under første verdenskrig. Blant annet førte krigen med seg en pengesirkulasjon som ga en økonomisk vekst. Omsetningen økte, og innskuddskapitalen doblet seg fra 1914 til 1918. Utlånet og investeringene økte, og fra nå av markerte banken seg som en velutviklet spare- og kredittinstitusjon i bygda. Den økte kapitalen tillot støtte til blant annet utbyggingen av strømforsyningen ved å tegne 300 aksjer i Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning. I tillegg ga banken kassakredittlån til provianteringsrådet i Skedsmo-bygda og Strømmen, og den lånte ut penger mot pant i fast eiendom. Det ble også kjøpt inn statsobligasjoner.

Valgt forstanderskap

I 1895 ble møttes innskyterne første gang for å velge forstanderskap. Det skulle bestå av 15 medlemmer som skulle sitte i tre år. I 1926 ble det utvidet til 16 medlemmer og valgt for fire år om gangen. Forstanderskapet valgte bankens styre som behandlet løpende banksaker, ansatte kasserere og fastsatte rentesatsene. Forstanderskapet valgte dessuten en kontrollkomite som to ganger i året gikk gjennom bankens regnskapsbøker og verdipapirer, og revisorer som løpende foretok revisjon av regnskapene.

Små vansker i mellomkrigstida

I 1925 hadde banken sitt høyeste overskudd siden den ble opprettet, og forvaltningskapitalen og bankfondet hadde heller ikke vært så stor tidligere. Fra dette tidspunktet begynte den økonomiske krisen å vise seg. Arbeidsløshet og pengemangel førte til at folk tok ut sparepengene sine, og da landet ble rammet av den store økonomiske depresjonen omkring 1930, gikk flere banker gikk konkurs. I Skedsmo-bygda gjorde ikke krisen så store ødeleggelser, og tapene var små i motsetning til mange andre sparebanker. I 1931 ble det opprettet en skolesparekasse ved Sten skole. Hensikten var å gi barn en sunn innstilling til penger og sparing. Banken viste stor interesse for skolene i bygda, og den ga flere gaver til ulike formål i skolen. Sparebanken var alltid bygdas bank. Den lå langt unna den sterkt voksende befolkningen og urbaniseringen i Strømmen, og det var derfor naturlig at det ble opprettet en sparebank i 1921. Skedsmo Sparebank bidro med kr. 2000 til bankens grunnfond. Lillestrøm fikk egen sparebank i 1887, og Lørenskog, som lå i Skedsmo kommune fram til 1908, fikk sparebank i 1859.

 
Skrankepersonell i Skedsmo Sparebank i 1960-åra. Ukjent fotograf
 
Skedsmo Sparebank. Styre, forstanderskap og funksjonærer 1959. Fotograf Oscar Pedersen.

Krigsåra

Straks etter krigsutbruddet i 1940 tok mange ut sparepengene, men da folk ble forsikret om at pengene sto trygt i banken, ble pengene satt inn igjen. Dårlige tider i byggebransjen og få som våget å investere, førte til færre spørsmål etter lån. Det var forholdsvis rikelig med penger blant folk, og derfor var det stor økning i bankens forvaltningskapital. Bankens problem var å plassere pengene på en sikker og forretningsmessig måte. Avkastningen ble derfor dårlig i krigsårene. Bankens lokaler ble ikke beslaglagt av okkupasjonsmakten, og derfor kunne virksomheten opprettholdes. Bombeangrepen mot Kjeller flyplass i 1943 og 1944 førte til at mange eiendommer ble ødelagt, og banken bidro med støtte til de skadelidte. I tilfelle banken skulle bli bombet, ble det tatt avskrift av alle innskudds-og utlånskonti, og det ble ført egen oversikt over bankens verdipapirer.

Etterkrigstida

Pågangen etter lån begynte straks freden kom, og investeringslysten var stor. Utbygging av boliger og industri krevde kapital, og investeringslysten fortsatte i 1950- og 1960-åra. Den sterke befolkningsveksten ga banken nye innskytere, og forvaltningskapitalen økte. Dette førte til at åpningstidene ble utvidet. I 1949 ble den økt fra en til to dager i uka, i 1955 til tre. Åpningstida var fra klokka 10.00 til 13.00. Samtidig ble det ansatt flere funksjonærer. Tabellen nedenfor illustrerer bankens utviklingen.

Tabell 2. Bankens utviklingen 1944-1964 [7]

År Innskuddskapital Utlån Overskudd Antall innskytere
1944 1 481 516 469 094 2 692 930
1954 2 878 450 1 825 281 15 523 1 168
1964 5 656 954 4 730 986 19 494 1562

Gaver

Bankens overskudd ble benyttet til å styrke bankfondene og gaver til allmennyttige formål. Som de fleste andre sparebanker tok det lang tid før Skedsmo Sparebank fikk fart på omsetningen. Det viser Tabell 1 ovenfor. De første gavene ble delt ut i 1880-åra. Hvem som fikk gaver fra banken i perioden 1883-1964, finnes det en oversikt over i Kjeldearkivet.

Nye banklokaler

I 1964 flyttet banken til det nye samfunnshuset som ble reist ved Skedsmokorset. På flere områder begynte nå en ny epoke i bankvesenet. Bankene som var tilsluttet Akershus Sparebankforening, innførte nyordninger som effektiviserte og rasjonaliserte de ulike bankfunksjonene. Skedsmo-banken innfridde kravene.

Fusjoner

Det skjedde svært lite med sparebankstrukturen fram til 196 0-åra. Samfunnsutviklingen krevde endringer. En ny sparebanklov kom i 1961, og det ble opprettet strukturutvalg i 1962 og i 1965. De såkalte Områdekomiteene utarbeidet innstilling til endringer i 1967, og da ble det fart i utviklingen. Forslaget gikk ut på at de 528 sparebankene i landet skulle bli til 61 distriktsbanker. I 1974 gikk Skedsmo Sparebank inn i Oslo og Akershus Sparebank sammen med sparebanken i Oslo, Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Raumnes og Frogn. I 1996 ble banken tilknyttet SpareBank 1 Alliansen som er et banksamarbeid mellom SpareBank 1-bankene i Norge. [8]

Kilder og litteratur

  • Borgen, Arne: Skedsmo Sparebank. Utgitt til bankens 100 års jubileum 7. oktober 1965. Skedsmo 1965.
  • Huus, Anders m. fl.: Skedsmo Sparebank gjennom 75 år. 1865 – 7.oktober – 1940'. Oslo 1940.
  • Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Kiær, A. Th.: Akershus Amt 1814-1914. En oversigt over amtets økonomiske og kulturelle utvikling i hundreaaret 1814-1914 med enkelte oplysninger fra de senere aar. Kristiania 1921.
  • Plan for Skedsmo Hovedsogns Sparebank. Skedsmo 1864.
  • Thue, Lars: «En eksemplarisk fortelling om sparing og moral.» I Sparebankbladet nr. 1, 2014.
  • Thue, Lars: Forandring og forankring. Sparebankene i Norge 1822-2014. Oslo 2014.
  • Veien til Lykke, Rigdom eller Velstand. Trykt vedlegg til kontrabøkene.

Noter

  1. Kiær 1921 s. 384-385
  2. Thue 2014 s. 16
  3. § 1 i bankens vedtekter
  4. Haavelmo 1929, s. 475
  5. Borgen 1965 s. 31
  6. Borgen 1965, s. 75-76
  7. Borgen 1965 s. 62
  8. Bank 1 Oslo og Akershus