By: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(15 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
En '''by''' er et tettbebygd område av en viss størrelse og/eller viktighet. Tett bebyggelse, (relativt) stor befolkning, et næringsliv dominert av handel, håndverk og administrasjon og begrenset vekt på jordbruk er karakteristiske trekk for en by. Sentral plassering i forhold til kommunikasjonsårene er et annet karakteristisk trekk. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er likevel vanskelig, fordi definisjonen varierer fra land til land, og byenes funksjon har endret karakter gjennom [[historie]]n.
:''[[By gård|By]] kan også vise til flere gårder.''
'''[[By]]''' er en betegnelse som gis til tettsteder av en viss størrelse, utforming og betydning. Man regner gjerne med tre minimumskrav for at noe skal kunne kalles en by: 1) Folketallet må være over en viss størrelse, 2) bebyggelsen må være konsentrert og 3) hovednæringsveiene skal ikke være [[primærnæring]]ene. Til dette kan legges til andre kriterier, som gode kommunikasjonsårer og plassering overfor andre befolkningssentra.


== Betydningen av ordet «by» ==
Noen av disse kriteriene vil raskt føre til sirkelargumentasjon. Et eksempel på vanskene med å definere begrepet kan man se på ''Store norske leksikon''s artikkel om ''by'', der det krav 3 ovenfor er formulert slik: «næringslivet og aktiviteten skal være bymessig, dvs. ikke høre til jord- og skogbruk»<ref>[http://snl.no/by#menuitem4 By (avsnittet Bykjennetegn)] i ''Store norske leksikon''</ref>. Man trekker altså inn den følelsen vi har for hva som er «bymessig» i selve definisjonen av begrepet by. Lettere blir det ikke av at oppfatningene har endret seg mye over tid, og at kravene kan bli tolket forskjellig avhengig av geografisk beliggenhet. I sentrale, folkerike strøk vil kravet til befolkningsstørrelse gjerne bli høyere enn i mindre tettbefolkede strøk, bebyggelsen kan enkelte steder ha vært konsentrert, men likevel med gårder innenfor bygrensen osv. Det må også nevnes at andre land kan ha andre krav, slik at man ikke nødvendigvis kan sammenligne direkte.
Ordet ''by'' kommer fra det [[norrønt]] ''býr'', som betyr ''gard'' eller ''plass med flere bygninger''. Ordene ''by'' og ''[[bygd]]'' har opprinnelig nesten samme mening. By henleder på bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens bygd henleder på spredt bebyggelse i et større [[geografi]]sk [[landskap]]. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jmfr. betydningen av det norrøne ordet ''býr''. De første «byene» i Norge var således verken [[kaupangen i Skiringssal]], [[Tønsberg]] eller [[Trondheim]], men [[urgård]]er med det beskrivende navnet ''By''. Urgårdene fikk korte enstavelsesnavn som beskrev det menneskene så, navn som berg, fjell, haug, ås, stein, lund, bjørk, eik, ask, os, vik og by m.fl.


Den moderne forståelsen av begrepet ''by'' er imidlertid en ganske annen i dag, selv om altså opprinnelsen nok er den samme. Skal man forklare bruken av ordet by i dag må man kikke på [[historie]]n vår i [[Skandinavia]], for dette uttrykket må kunne kalles særskandinavisk. Vår forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for [[kaupang]]er ([[kjøpstad|kjøpsteder]]). Fra [[Norge]] kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til [[Birka]] i [[Sverige]] og [[Hedeby]] (Haithabu) i [[Danmark]]. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som ''býr'', og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller våre kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet ''by'' om jordbrukssamfunnets [[landsby]], mens kjøpstaden betegnes som ''stad''.
Ordet ''by'' kommer fra [[norrønt]] ''býr'', med betydningen ''plass med flere bygninger'' eller ''gård''. Vi finner det i dag brukt i denne betydning i mange gårdsnavn, f.eks. [[Vestby (Gjøvik)|Vestby]] og [[Nordby (Lørenskog)|Nordby]].  


==Landsby og by==
==Formell bystatus - historisk==
Byer må ikke forveksles med [[landsby]]er. Landsbyer er ikke ''kjøpstader'', de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og  administrasjon. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse.


Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.  
Fra [[1100-tallet]] av kan man for Norges del se til et formelt krav. Helt fram til [[1996]] var kriteriet for å kunne kalle seg by at en kommune hadde fått innvilget bystatus. Slik status kom i flere former, som [[kaupang]], [[ladested]], [[kjøpstad]] eller [[bergstad]]. Den ga visse privilegier, særlig knyttet til handel og status for innbyggerne (borgere), og den førte til et annet styresett enn på landsbygda. Det er uklart hva som er Norges eldste by. [[Kaupang (Tjølling)|Kaupang]] er det eldste kjente sted vi kjenner som ser ut til å oppfylle kriteriene. Av eksisterende byer har [[Tønsberg]] lenge hevdet å være den eldste, uten at kildene gir noen klar støtte til dette. [[Trondheim]] er dermed den eldste, dokumenterbare byen som fortsatt finnes. Den ble grunnlagt av [[Olav Tryggvasson]] i [[997]], antagelig i et allerede eksisterende tettsted.


I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregioner. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen ''landsby'' på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen village på omtrent samme måte.
{{Thumb|Kart Kristiansand Refsdal 1920.jpg|[[Kristiansand]]s regelmessige gatenett er et godt eksempel på en planlagt by.}}
Bystatus ble i norsk sammenheng gjerne innvilget som en følge av den faktiske utviklingen et tettsted hadde. Dersom et sted viste seg å oppfylle de kravene man til enhvert tid hadde, ble bystatus innvilget. Dette skjedde gjennom en kongelig forordning. I [[middelalderen]] var dette først og fremst knyttet til stedets betydning som handelssentrum. Formuleringer som «grunnlagt av kong Olav Kyrre» er derfor noe misvisende; det dreier seg mer om innvelgelse av bystatus enn om en faktisk grunnleggelse. Senere skulle også andre kriterier spille sterkere inn, ikke minst etter [[den industrielle revolusjon|industrialiseringen]]. Man finner også andre faktorer som spiller inn, som tilstedeværensen av en [[domkirke]], noe som i de fleste vestlige land mer eller mindre automatisk gir bystatus, større festningsanlegg, en kongelig residens osv. Det har i Norge vært mindre av planlagte byer, det vil si byer som oppstår «fra intet» på myndighetenes befaling og gis bystatus raskt etter grunnleggelsen. [[Fredrikstad]] ([[1567]]) og [[Oslo|Christiania]] ([[1624]]) er riktignok gjenopprettelser av eldre byer ([[Borg (Sarpsborg)|Borg]] og [[Gamlebyen (Oslo)|Gamle Oslo]]), men ble grunnlagt som byer, ikke gitt bystatus på et senere tidspunkt når man hadde sett hvordan utviklingen gikk. [[Kristiansand]] er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan en planlagt by kan utvikle seg, med et regelmessig gatenett. Også Christiania hadde [[Kvadraturen (Oslo)|Kvadraturen]], men den ble raskt overskygget av den uregelmessige utviklingen utenfor den nye bykjernen.  


== Formell bystatus ==
[[Magnus Lagabøtes bylov]] fra [[1276]] gjør det tydelig at man da hadde formelle kriterier på plass, ettersom man blant annet snakker om kaupang som et definert begrep. Man kjenner også et privilegiebrev fra [[Håkon VI Magnusson]], datert [[16. mars]] [[1358]], der [[Skien]] fikk kjøpstadsrettigheter. Fra [[høymiddelalderen]] kjenner man fjorten norske byer, hvorav to lå i dagens Sverige ([[Konghelle]] og [[Marstrand]]). Av de tolv som lå innenfor dagens landegrense har ti overlevd: [[Tønsberg]], [[Trondheim]], [[Oslo]], [[Sarpsborg]], [[Bergen]], [[Stavanger]], [[Skien]], [[Hamar]] (gjenopprettet) og [[Ålesund]] (var [[Borgund (Møre og Romsdal)|Borgund]], gjenopprettet).
I mange land et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et [[charter]]. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en [[domkirke]] med et [[bispesete]]. Eller det kan være kongelig priviligiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I [[USA]] kalles det siste ''incorporation''.  


Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre [[selvstyre]], med eget [[rettsvesen]] og selvstendig [[forvaltning]], og dessuten enerett for de med [[borgerbrev]] til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre.  
Fra [[1850]] av begynte man å oppheve privilegier i næringsvirksomhet, og bybegrepet mistet gradvis mye av sin betydning.


Vi vet også at [[Håkon VI]] den [[16. mars]] i [[1358]] utstedte et privilegiebrev som sikret [[Skien]] kjøpstadsrettigheter. Etter [[reformasjonen]] i [[1536]] fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge.
==Formell bystatus - nåtid==


Fra [[1850]] til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet.I Norge har [[kommune]]r med mer enn 5 000 innbyggere siden [[1997]] kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen.
Bystatus har i dag ingen betydning i form av privilegier, og det er heller ikke noe skille mellom by- og landkommuner. De merkbare forskjellene ligger stort sett i ordbruk, som at man har bystyre i stedet for kommunestyre. Mange av stedene som tidligere hadde bystatus, spesielt de små ladestedene, har mistet denne gjennom kommunesammenslåinger. Et sted som [[Son]] hadde helt til [[1964]] bystatus, men ble så innlemmet i [[Vestby kommune]]. Det er betegnende for dagens forhold til bystatus at Statistisk sentralbyrå ikke opererer med by som begrep, men heller forholder seg til tettsteder uavhengig av status. I tilfellene [[Fredrikstad/Sarpsborg]], [[Porsgrunn/Skien]] og [[Stavanger/Sandnes]] setter SSB opp statistikk for tettsteder bestående av to byer; for å finne folketallet i de enkelte byene må man gå til punktet «herav i ... kommune». Andre byer tilhører også tettsteder som går langt ut over bygrensen.


== Byens form og funksjon ==
Det finnes allikevel en formell bystatus. De byene som historisk har hatt og ikke mistet slik status, har beholdt bybetegnelsen. I tillegg har det kommet en rekke nye byer etter at man i 1996 åpnet for at kommuner selv kunne tildele bystatus til områder som fylte visse kriterier. Disse ble etter hvert noe endret; [[Honningsvåg]] tok tidlig bybetegnelsen da det ikke var noe minstekrav til folketall, men det ble senere satt krav om minst 5000 innbyggere i kommunen før bystatus kom på tale. Denne moderne bystatusen er i stor grad et spørsmål om markedsføring. Honningsvåg er et eksempel på dette, da det lå en betydelig reklameeffekt i å bli «verdens nordligste by».  
Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har [[tjenesteytende]] næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og [[sentralstaten]] vil være representert med [[ordensmakt]], [[domstol]], [[skattemyndighet]] og [[helsevesen]]. [[Jordbruk]] vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.


Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter.
I innledningen til denne artikkelen gikk det fram at det må en viss magefølelse til for å definere en by. Denne magefølelsen omfatter nok for manges del en oppfatning av at det må en kongelig forordning til. Byer som har gitt seg selv bystatus etter 1996 blir av mange oppfattet som noe annet enn de som historisk har hatt bystatus, og som dermed i en periode av sin historie har hatt spesielle privilegier. I offentlig forvaltning henger det igjen et spor etter den gamle bystatusen. [[Kommunenummer]] ble innført i [[1946]], før opphevingen av forskjellen mellom by- og landkommuner, og det er der en regel om at bykommuner skal ha 0 som tredje siffer, mens landkommuner har tallene 1-0 på samme plass. Dette systemet har blitt beholdt gjennom fradelinger og sammenslåinger, men omfatter ikke kommuner som selv tar bystatus. Det er heller ikke alltid en sikker indikasjon; [[Levanger]] hadde status som kjøpstad til [[1961]], og ble så en landkommune med nummer 1719. Da kommunen selv tok bystatus ble dette ikke endret, til tross for at det finnes en historisk bystatus.


[[Kommunikasjon]]sforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra [[apostlenes hester]] til [[bil]] har betydd enormt for utviklingen av byer.  
Det har en tid vært diskutert om bystatus som gis av kommunen selv gjelder hele kommunen eller et utvalgt område. [[Statens kartverk]] har i sine faktaark ført inn at det er et spesifikt tettsted som dekkes i vedtaket, såfremt ikke kommunen har valgt å gi hele kommunen bystatus.


Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.
==Se også==


Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.
* [[Liste over norske byer]]


Byer er bygget omkring et [[sentrum]] med [[hovedgate]]. Ofte er det [[sentralbanestasjon]] og [[handlegate]] som utgjør sentrum i en by.
==Referanser==


Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I [[Ungarn]] finnes det landsbyer med 50&nbsp;000 innbyggere - og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av [[USA]]s byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere [[håndverkere]] og [[utsalgssted]]er å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte [[politi]], [[domstol]]er, [[fengsel|fengsler]], overnattings- og serveringssteder. Gjerne [[park]]er, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike [[klubb]]er og foreninger.
<references/>


Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som [[bensinstasjon]], [[sykkel]]verksted, [[restaurant]], dagligvarebutikk, [[gullsmed]], park, [[trykkeri]], [[bank]], [[NAV-kontor]], [[kirkegård]], [[havn]] osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.
==Kilder==


==Statistisk bybegrep==
* [http://no.wikipedia.org/wiki/By By] på Wikipedia på bokmål og riksmål
[[Statistisk sentralbyrå|SSB]] fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte [[tettsted]]ene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende. 
* [http://snl.no/by By] i ''Store norske leksikon''
 
* [http://www.kommunal-rapport.no/artikkel/byer_i_norge#.UNGFb6zVGmx Byer i Norge] fra Kommunal Rapport
Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en ''tätort'' i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted.
{{Bm}}
 
SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.
 
== Byens historie ==
Man regner [[Ur]] fra ca [[10&nbsp;000 f.Kr]]. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens [[Pakistan]] med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5&nbsp;000 år siden ([[Mohenjo-Daro]]).
Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som [[Istanbul]], [[Jeriko]], [[Bagdad]], [[Damaskus]], [[Jerusalem]] og [[Roma]].
 
==Byer i Norge==
Det er usikkert hvilken by som er Norges eldste, men lenge ble [[Tønsberg]] regnet som landets eldste. Nyere [[arkeologi]]ske utgravinger tyder på at [[Kaupang]] er Norges første bybebyggelse, og mye tyder på at [[Trondheim]] er Norges eldste by som fremdeles eksisterer.
 
Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er [[Oslo]], [[Bergen]] og [[Trondheim]]. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er [[Tromsø]]. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som [[dobbeltby]]ene [[Fredrikstad/Sarpsborg]] og [[Stavanger/Sandnes]].
 
Tidligere hadde man flere typer [[tettsted]]er med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være [[bergstad]], [[ladested]] eller [[kjøpstad]]. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille.
 
Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse ([http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19920925-107-001.html&3 kommuneloven §&nbsp;3]). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier.
 
Begrepet ''[[bykommune]]'' brukes ofte , men har ingen formel betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i allefall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg.
 
Dog er det slik at statlige myndigheter fortsatt gjør forskjell på byer som har kjøpstadstatus og de som kaller seg by.
Byer som er opprettet ved lov eller kongelig forordning har kommunenummer som som har "0" som tredjesiffer i kommunenummeret (eksempel : Kongsvinger har kommunenummer 0402, så det er en by i myndighetenes øyne, mens den selverklærte "byen" Elverum har kommunenummer 0427)
Landets handelsdistrikt og andre faktorer er også indikasjoner på at man kan godt kalle seg by, men at det er forskjell på by og "by".
Ved stortingsvalg og andre valg kan man på NRK tekst-tv kan man for eksempel se at i Hedmark fylke er det kun HAMAR og KONGSVINGER som er skrevet med versaler, mens den selverklærte Elverum kun har versal i forbokstoven (som resten av fylkets kommuner).
 
== Byer i Norden og andre land ==
Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i [[Norge]] til [[1960]], [[Sverige]] til [[1970]] og [[Finland]] til [[2000]]) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet, slik det fortsatt er i mange land.
 
[[Kirke]]n er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i [[kloster|klostre]] eller kirker, kalles byer med [[domkirke]] gjerne «stiftsby». I [[England]] er det tradisjonelt slik at byer med domkirke (''cathedral'') kalles for «city», mens andre byer kalles «town». I USA har hver delstat et lovverk om «hamlet», «village», «township», «town» og «city».
 
==Bybegrepet - en varedeklarasjon==
[[Kommune]]loven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet by har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag. Begrepet by er likevel ikke forsvunnet.
 
Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunenesenteret for by. Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Stedet har likevel ingen [[bystatus]]. Likevel har mange kommuner valgt å kalle sine bygdesentre for by. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. [[Sandvika]] og [[Ski (by)|Ski]] er andre eksempler på dette.
 
Begrepet by brukes mange steder i reklameøyemed for handelstanden. Levanger og Kolvereid er gode eksempel. [[Levanger]] var fra 1836 [[ladested]], ble by midt på 1900-tallet fram til [[kommunesammenslåing]]ene i 1962, da Levanger ble en landkommune med tettstedet Levanger i sentrum. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle være by, og man la da vekt på at bystatus ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i [[Nærøy]] kommune en av landets minste byer, [[Kolvereid]], med 1450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju 2002 at det først og fremst er ''oppmerksomheten'' som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men [[region]]senteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sier ordføreren.
 
==Størrelsen på enkelte norske byer==
''Dette er ikke et statistisk begrep!''
 
''Innbyggertallene er per 1. januar 2007:''
# [[Oslo]]: 545&nbsp;739
# [[Bergen]]: 220&nbsp;418
# [[Trondheim]]: 152&nbsp;845
# [[Stavanger]]: 115&nbsp;087
# [[Kristiansand]]: 77&nbsp;840
# [[Sandnes]]: 60&nbsp;507
# [[Fredrikstad]]: 71&nbsp;297 (del av [[Nedre Glomma]])
# [[Drammen]]: 58&nbsp;730
# [[Tromsø]]: 64&nbsp;492
# [[Skien]]: 50&nbsp;696 (del av [[Grenland]])
# [[Sarpsborg]]: 50&nbsp;593 (del av [[Nedre Glomma]])
# [[Sandefjord]]: 41&nbsp;897
# [[Ålesund]]: 38&nbsp;316
# [[Bodø]]: 35&nbsp;618
# [[Arendal]]: 31&nbsp;378
# [[Porsgrunn]]: 31&nbsp;243 (del av [[Grenland]])
# [[Haugesund]]: 31&nbsp;140
# [[Tønsberg]]: 30&nbsp;061
 
== Se også ==
* [[Bystatus]]
* [[Tettsted]]
* [[Forstad]]
* [[Hovedstad]]
* [[Kjøpstad]]
* [[Ladested]]
* [[Bergstad]]
* [[Bystat]]
* [[Byborger]]
* [[Bybrann]]er
* [[Bydel]]
* [[Bykommune]]
* [[Byplanlegging]]
* [[Byrett]]
* [[Byråd]]
* [[Bystyre]]
* [[Liste over norske byer|Liste over norske byer (alfabetisk)]]
* [[Liste over norske byer etter innbyggertall]]
* [[Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse]]
* [[Liste over norske byer (etter fylke)]]
 
==Eksterne lenker==
* [http://miljolare.no/tema/konflikter/artikler/kva_er_byar_og_tettstader.php ''Kva er byar og tettstader?'']
 
{{wikipedia|no}}


[[Kategori:Byer| ]]
[[Kategori:Byer| ]]
[[Kategori:Verdslig inndeling]]
[[Kategori:Verdslig inndeling]]
[[Kategori:Bebyggelsestyper]]
[[Kategori:Boutvikling|By]]

Nåværende revisjon fra 13. mar. 2024 kl. 12:12

By kan også vise til flere gårder.

By er en betegnelse som gis til tettsteder av en viss størrelse, utforming og betydning. Man regner gjerne med tre minimumskrav for at noe skal kunne kalles en by: 1) Folketallet må være over en viss størrelse, 2) bebyggelsen må være konsentrert og 3) hovednæringsveiene skal ikke være primærnæringene. Til dette kan legges til andre kriterier, som gode kommunikasjonsårer og plassering overfor andre befolkningssentra.

Noen av disse kriteriene vil raskt føre til sirkelargumentasjon. Et eksempel på vanskene med å definere begrepet kan man se på Store norske leksikons artikkel om by, der det krav 3 ovenfor er formulert slik: «næringslivet og aktiviteten skal være bymessig, dvs. ikke høre til jord- og skogbruk»[1]. Man trekker altså inn den følelsen vi har for hva som er «bymessig» i selve definisjonen av begrepet by. Lettere blir det ikke av at oppfatningene har endret seg mye over tid, og at kravene kan bli tolket forskjellig avhengig av geografisk beliggenhet. I sentrale, folkerike strøk vil kravet til befolkningsstørrelse gjerne bli høyere enn i mindre tettbefolkede strøk, bebyggelsen kan enkelte steder ha vært konsentrert, men likevel med gårder innenfor bygrensen osv. Det må også nevnes at andre land kan ha andre krav, slik at man ikke nødvendigvis kan sammenligne direkte.

Ordet by kommer fra norrønt býr, med betydningen plass med flere bygninger eller gård. Vi finner det i dag brukt i denne betydning i mange gårdsnavn, f.eks. Vestby og Nordby.

Formell bystatus - historisk

Fra 1100-tallet av kan man for Norges del se til et formelt krav. Helt fram til 1996 var kriteriet for å kunne kalle seg by at en kommune hadde fått innvilget bystatus. Slik status kom i flere former, som kaupang, ladested, kjøpstad eller bergstad. Den ga visse privilegier, særlig knyttet til handel og status for innbyggerne (borgere), og den førte til et annet styresett enn på landsbygda. Det er uklart hva som er Norges eldste by. Kaupang er det eldste kjente sted vi kjenner som ser ut til å oppfylle kriteriene. Av eksisterende byer har Tønsberg lenge hevdet å være den eldste, uten at kildene gir noen klar støtte til dette. Trondheim er dermed den eldste, dokumenterbare byen som fortsatt finnes. Den ble grunnlagt av Olav Tryggvasson i 997, antagelig i et allerede eksisterende tettsted.

Kristiansands regelmessige gatenett er et godt eksempel på en planlagt by.

Bystatus ble i norsk sammenheng gjerne innvilget som en følge av den faktiske utviklingen et tettsted hadde. Dersom et sted viste seg å oppfylle de kravene man til enhvert tid hadde, ble bystatus innvilget. Dette skjedde gjennom en kongelig forordning. I middelalderen var dette først og fremst knyttet til stedets betydning som handelssentrum. Formuleringer som «grunnlagt av kong Olav Kyrre» er derfor noe misvisende; det dreier seg mer om innvelgelse av bystatus enn om en faktisk grunnleggelse. Senere skulle også andre kriterier spille sterkere inn, ikke minst etter industrialiseringen. Man finner også andre faktorer som spiller inn, som tilstedeværensen av en domkirke, noe som i de fleste vestlige land mer eller mindre automatisk gir bystatus, større festningsanlegg, en kongelig residens osv. Det har i Norge vært mindre av planlagte byer, det vil si byer som oppstår «fra intet» på myndighetenes befaling og gis bystatus raskt etter grunnleggelsen. Fredrikstad (1567) og Christiania (1624) er riktignok gjenopprettelser av eldre byer (Borg og Gamle Oslo), men ble grunnlagt som byer, ikke gitt bystatus på et senere tidspunkt når man hadde sett hvordan utviklingen gikk. Kristiansand er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan en planlagt by kan utvikle seg, med et regelmessig gatenett. Også Christiania hadde Kvadraturen, men den ble raskt overskygget av den uregelmessige utviklingen utenfor den nye bykjernen.

Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 gjør det tydelig at man da hadde formelle kriterier på plass, ettersom man blant annet snakker om kaupang som et definert begrep. Man kjenner også et privilegiebrev fra Håkon VI Magnusson, datert 16. mars 1358, der Skien fikk kjøpstadsrettigheter. Fra høymiddelalderen kjenner man fjorten norske byer, hvorav to lå i dagens Sverige (Konghelle og Marstrand). Av de tolv som lå innenfor dagens landegrense har ti overlevd: Tønsberg, Trondheim, Oslo, Sarpsborg, Bergen, Stavanger, Skien, Hamar (gjenopprettet) og Ålesund (var Borgund, gjenopprettet).

Fra 1850 av begynte man å oppheve privilegier i næringsvirksomhet, og bybegrepet mistet gradvis mye av sin betydning.

Formell bystatus - nåtid

Bystatus har i dag ingen betydning i form av privilegier, og det er heller ikke noe skille mellom by- og landkommuner. De merkbare forskjellene ligger stort sett i ordbruk, som at man har bystyre i stedet for kommunestyre. Mange av stedene som tidligere hadde bystatus, spesielt de små ladestedene, har mistet denne gjennom kommunesammenslåinger. Et sted som Son hadde helt til 1964 bystatus, men ble så innlemmet i Vestby kommune. Det er betegnende for dagens forhold til bystatus at Statistisk sentralbyrå ikke opererer med by som begrep, men heller forholder seg til tettsteder uavhengig av status. I tilfellene Fredrikstad/Sarpsborg, Porsgrunn/Skien og Stavanger/Sandnes setter SSB opp statistikk for tettsteder bestående av to byer; for å finne folketallet i de enkelte byene må man gå til punktet «herav i ... kommune». Andre byer tilhører også tettsteder som går langt ut over bygrensen.

Det finnes allikevel en formell bystatus. De byene som historisk har hatt og ikke mistet slik status, har beholdt bybetegnelsen. I tillegg har det kommet en rekke nye byer etter at man i 1996 åpnet for at kommuner selv kunne tildele bystatus til områder som fylte visse kriterier. Disse ble etter hvert noe endret; Honningsvåg tok tidlig bybetegnelsen da det ikke var noe minstekrav til folketall, men det ble senere satt krav om minst 5000 innbyggere i kommunen før bystatus kom på tale. Denne moderne bystatusen er i stor grad et spørsmål om markedsføring. Honningsvåg er et eksempel på dette, da det lå en betydelig reklameeffekt i å bli «verdens nordligste by».

I innledningen til denne artikkelen gikk det fram at det må en viss magefølelse til for å definere en by. Denne magefølelsen omfatter nok for manges del en oppfatning av at det må en kongelig forordning til. Byer som har gitt seg selv bystatus etter 1996 blir av mange oppfattet som noe annet enn de som historisk har hatt bystatus, og som dermed i en periode av sin historie har hatt spesielle privilegier. I offentlig forvaltning henger det igjen et spor etter den gamle bystatusen. Kommunenummer ble innført i 1946, før opphevingen av forskjellen mellom by- og landkommuner, og det er der en regel om at bykommuner skal ha 0 som tredje siffer, mens landkommuner har tallene 1-0 på samme plass. Dette systemet har blitt beholdt gjennom fradelinger og sammenslåinger, men omfatter ikke kommuner som selv tar bystatus. Det er heller ikke alltid en sikker indikasjon; Levanger hadde status som kjøpstad til 1961, og ble så en landkommune med nummer 1719. Da kommunen selv tok bystatus ble dette ikke endret, til tross for at det finnes en historisk bystatus.

Det har en tid vært diskutert om bystatus som gis av kommunen selv gjelder hele kommunen eller et utvalgt område. Statens kartverk har i sine faktaark ført inn at det er et spesifikt tettsted som dekkes i vedtaket, såfremt ikke kommunen har valgt å gi hele kommunen bystatus.

Se også

Referanser

  1. ↑ By (avsnittet Bykjennetegn) i Store norske leksikon

Kilder

  • By på Wikipedia på bokmål og riksmål
  • By i Store norske leksikon
  • Byer i Norge fra Kommunal Rapport
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=By&oldid=2135872»