lokalhistoriewiki.no

Dødsstraff under andre verdenskrig

Sideversjon per 17. jan. 2009 kl. 22:48 av Cnyborg (samtale | bidrag) (→‎Geografisk fordeling)

Dødsstraff ble brukt av både den tyske okkupasjonsmakten, av NS-myndighetene og av Londonregjeringen under andre verdenskrig. I sivil lovgivning hadde man ikke brukt dødsstraff siden 1876, og den hadde blitt avskaffet i 1902. Den militære straffeloven hadde fortsatt dødsstraff som en mulighet i krigstid. Under okkupasjonen 1940–1945 tok tyskerne i bruk sine egne lover og domstoler i Norge, og NS og Londonregjeringen gjenninnførte dødsstraffen i hver sin versjon av norsk lov.

Okkupasjonsmyndighetene

Det nazistiske Tyskland ila dødsstraff for en rekke forhold. Den første dødsdommen som ble felt over en nordmann kom i en tysk krigsrett den 9. juli 1940, og ble fullbyrdet den 19. august samme år.

I overkant av 400 nordmenn ble henrettet av tyskerne i løpet av krigen. Det offisielle tallet fra 1945 var 366, hvorav tre kvinner. Senere har tallet blitt oppjustert til 397 av Andrew Backe og 417 av Berit Nøkleby (se nedenfor). Begge utelater noen særtilfeller. Nøkleby unnlater tre desertører som ble henrettet i Tyskland, og fire som ble henrettet i Norge for sedelighetsforbrytelser og annen kriminalitet. Backe teller med 19 personer som ble dømt av en norsk særdomstol; i denne artikkelen omtales de i avsnittet «NS-myndighetene». Han oppgir dermed 416 som det totale antall. Omkring 100 av de henrettede hadde ikke fått noen dom, men ble skutt som gisler, eller de ble utenomrettslig henrettet av Sipo.

Antallet henrettelser steg gjennom 1941, med en topp på høsten etter at Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen. I 1942 var det et nokså jevnt antall henrettelser, og det samme er tilfelle i første halvdel av 1943. Sommeren 1943 invaderte allierte styrker Italia, og Tyskland sto alene i Europa. Antall henrettelser begynte å stige igjen, og fortsatte i en oppadgående kurve også gjennom 1944. Henrettelsene fortsatte like inntil det siste.

Kvinner ble sjelden henrettet av tyske myndigheter. To norske kvinner ble skutt i 1943, og en i 1944. Dette stemmer overens med bildet i andre okkuperte land og i Tyskland.

Geografisk fordeling

Geografisk er de henrettede fordelt på alle fylker. Nord-Trøndelag skiller seg klart ut med bare en henrettet innbygger. Dette er en markant forskjell fra Sør-Trøndelag, der 42 ble henrettet. Antallet henrettelser som ble utført i Nord-Trøndelag er langt høyere, ettersom mange ble henrettet ved Falstad fangeleir. Bergen, Østfold, Hedmark, Telemark, Oppland og Sogn og Fjordane har også lave tall, fra to til seks. Vestfold er et spesielt tilfelle. Der ble man ikke rammet av noen unntakstilstand, og motstandsbevegelsen var meget godt organisert slik at man slapp store opprullinger etter 1942. Allikevel ble seksten personer fra Telemark henrettet, noe som skyldes forsøk på å flykte til England med båt. Oslo var naturlig nok helt spesielt med 183 henrettede. (alle tall: Backe 1996)

Henrettelsene ble for det meste utført på rettersteder knyttet til fengsler og fangeleire, men det ble også brukt mer tilfeldige steder. Noen av de mest brukte retterstedene var:

Aldersmessig fordeling

Aldersmessig var flertallet av de henrettede mellom 19 og 59 år. Syv personer var 19, og dette var de yngste ettersom tyskerne av prinsipp ikke henrettet personer under myndighetsalder. Det ble avsagt dødsdommer for yngre personer, men Josef Terboven grep personlig inn og fikk dem omgjort.

Dommene

Dommene ble i de fleste tilfeller avsagt etter tyske krigsrettsbestemmelser. Unntakene er 21 dødsdommer avsagt av Terbove under særregler og 18 etter forordningen om unntakstilstand.

Mange av de som ble henrettet var tiltalt for flere forhold. Blant de vanligste tiltalepunktene med antall dømte (etter Backe 1996) var:

Tiltalepunkt Antall
Sabotasje eller sabotasjeforsøk 58
Begunstigelse av fienden 55
Medlem av motstandsbevegelsen 54
Fluktforsøk til England 48
Transport/våpensmugling 20
Spionasje 18

48 av de henrettede var gisler som ble henrettet som represalier. I tillegg er det 30 som kan ha vært gisler, men som også kan ha blitt dømt for ulike forhold etter standrettbestemmelser.

Det ble søkt om benådning for 114. Alle ble avslått; de eneste benådninger var de ovennevne sakene med mindreårige og dette skjedde uten forutgående søknad. Man kunne forventet at antall benådningssøknader var langt høyere, men i de fleste tilfeller var ikke pårørende klar over dommen før fulbyrdelsen ble kunngjort i dagspressen.

Henrettelsesmetoder

Henrettelser i Norge ble i nesten alle tilfeller gjennomført ved skyting.

Enkelte av nordmennene ble dømt i Tyskland, og minst en ble henrettet ved halshogging med giljotin. Noen medlemmer av Stein-organisasjonen og Alvær-gjengen ble ifølge dokumentene henrettet ved skyting i Tyskland, men det er grunn til å tro at de i realitet ble halshogd ettersom dette var den normale metoden i slike saker. En person skal ha blitt henrettet med sverd eller øks i Norge (Backe 1996). Johnny Pevik ble hengt på Misjonshotellet i Trondheim, men dette regnes normalt som en utenomrettslig henrettelse.

I et helt spesielt tilfelle i Finnmark i 1942 ble et tyvetalls personer slått ihjel med spade i stedet for å bli skutt. Dette skyldes at en av de dømte drepte en tysk soldat på vei til retterstedet, og dette vakte et voldsomt raseri.

Graver

Flere av de henrettede ble gravlagt på ukjent sted. Noen av de som ble henrettet etter unntakstilstanden i Trondheim i 1942 ble gravlagt på Falstad, og ble så den 7. mai 1945, det vil si dagen før Tysklands kapitulasjon, gravet opp og senket i Trondheimsfjorden. Senkning av levningen i sjøen var ikke noe unikt. 27 personer ble senket i Oslofjorden innenfor Drøbaksundet, fire i Korsfjorden og en i Bundfjorden. Tre ble senket på havet, på ukjent sted. En slik behandling av henrettedes levninger var i og for seg ikke noe spesielt for tyske myndigheter, det er lange tradisjoner for at henrettede ikke får noe kjent gravsted. Der gravstedet var kjent kunne det dreie seg om massegraver, mens det i noen tilfeller fantes en markert grav.

Etter krigens slutt ble mange av de henrettedes levninger gravet opp, slik at de kunne stedes til hvile på hjemstedet. Minst tyve ble gravlagt i Tyskland. En som lå i Kiel og tre i Hamburg ble antagelig hentet hjem etter krigen, men de seksten som lå i Berlin ligger etter all sannsynlighet fortsatt der, da området de lå i havnet i den sovjetiske sektoren.

Æresbevisninger

I forbindelse med begravelser utført etter krigen ble det ofte gitt militære æresbevisninger, eller i det minste æresvakt fra Milorg.

Bare åtte av de henrettede ble dekorert posthumt, hvilket er et lavt antall i forhold til innsats og offer. Tre fikk St. Olavsmedaljen, en fikk Krigsmedaljen med stjerne, to Krigskorset med sverd, en fikk Deltakermedaljen og en Kongens fortjenstmedalje. Særlig Deltakermedaljen kunne man forventet at flere skulle fått.

NS-myndighetene

Quislingregimet gjenninførte dødsstraff i september 1942. Den ble først brukt 16. august 1943, da politifullmektig Gunnar Eilifsen ble dømt for ordrenekt av Politiets Særdomstol. Nitten personer ble henrettet etter norsk dom i løpet av krigen. Tre var for kriminelle forhold, voldtekt og mord.

Londonregjeringen

Utdypende artikkel: Rettsoppgjøret

Londonregjeringen gjeninnførte dødsstraff gjennom en anordning i 1941. I 1941 ble adgangen til å bruke dødsstraff utvidet til å omfatte mishandling og drap, og i 1945 ble den ytterligere utvidet til å omfatte utenlandske krigsforbrytere. Stortinget godkjente anordningene, som var gitt under Elverumsfullmakten, i 1945.

25 nordmenn og tolv tyskere ble henrettet under rettsoppgjøret. Med unntak av Quisling, Hagelin og Skancke var alle funnet skyldige i drap, grov tortur eller systematisk angiveri.

Likvidasjoner og utenomrettslige henrettelser

Utdypende artikler: Likvidasjoner under andre verdenskrig og Utenomrettslige henrettelser under andre verdenskrig

Hjemmefronten gjennomførte en rekke likvidasjoner under krigen. Det offisielle antallet er 65, men antagelig er det reelle tallet høyere. Etter retningslinjene man arbeidet etter skulle dette ikke utføres som straff, men en del av likvidasjonene har klare straffeaspekter.

Sipo og dets utøvende gren Gestapo utførte en rekke utenomrettslige henrettelser.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Dødsstraff_under_andre_verdenskrig&oldid=72363»