Da krigen kom til Harstad

Onsdag 10. april 1940 kom krigen til syne i Harstad. Tirsdag 9. april 1940 skulle det være styremøte i Vaagsfjord Kraftselskap. Sigurd Simensen, som var styrets formann, satt og hørte på nyheter da ingeniør Bryn, som var administrativ leder i kraftselskapet, kom innom og spurte hva de skulle gjøre. Der og da ble møtet utsatt på ubestemt tid, som for Simensens del kom til å vare til mai 1945.

Harstad 1940. Fotografen var en ukjent britisk soldat.
Kommunisten Sigurd Simensen var en av de første som tyske SS arresterte etter at de ankom byen i juni 1940.

Den første føling med krigens gru

Onsdag 10. april var de første tyske fly over Harstad. De var på speiding, men skjøt mot vilkårlige mål. Ei dame i Harstadbotn ble truffet. Tollbetjent Bøs sønn, som hadde gått underoffisersskolen og hadde sitt Krag-gevær hjemme, stilte seg på hjørnet av huset og beskjøt flyene. Om noen av flyene ble skadet er vel lite sannsynlig, men oppførselen viser hvordan folk flest så på overgrepet. Ei skøyte fra fiskerioppsynet lå inne ved Bertheuskaia, den fikk oppmontert et maskingevær og skjøt på flyene. Styrmannen ombord fikk skutt av seg en finger. Hele byen var opphisset og ryktene svirret.

Alliert bistand

14. april kom engelske, franske og polske slagskip og jagere som eskorterte diverse forsyningsskip. Disse la seg til på havna og begynte å landsette folk. De som gikk i land i Harstad denne søndags morgen var indere, irer og skotske politisoldater. Dessuten en avdeling franske fremmedlegionærer og en avdeling polske tropper. Noen av troppene ble ført til Troms innland, dit også 6. Divisjons generalstab i mellomtiden var flyttet.

Hovedkvarter for de allierte styrker

Harstad ble en slags kosmopolitisk småby. På gatehjørnene stod indiske sikher med hvite hansker og dirigerte trafikken, mens franske alpejegere ble stasjonert i Harstad-skaret. Ved kai lå et 7-8000 tonns skip og losset alt hva remmer og tøy kunne holde. Skotske highlanders marsjerte gjennom gatene i sine kilt. Offiserene så ut som de var klippet ut av reklameplakater for skotsk whisky. Antiluftskyts ble kjørt i stilling, de minste rett utenfor bygrensen, og noen innenfor. De større kanonene ble kjørt utover til Breivikmyrene og opp på Kvæfjordeidet og satt opp der. Harstad ble en befestet by, men så var det heller intet mindre enn hovedkvarter for de allierte styrker.

Flyangrep

Tyskerne fulgte med, og foretok stadige angrep med fly. Men byen var godt beskyttet, og flyene måtte holde stor høyde skulle de unngå treff. Enkelte fly ble for nysgjerrig, og fikk bøte for det. Et av dem ville lande i Gullesfjorden. Det styrtet, men besetningen ble reddet og ført til Harstad. Da flygerne kom inn i byen, eskortert av en avdeling frivillige, var det ikke fritt for demonstrasjoner. Folk skrek «schweinhund» til dem, men tyskerne satte nesen i været og proklamerte der Fürers snarlige komme. En patrulje av Irish Guards, som var ute på patrulje under et luftangrep, kom inn i lufttrykket av en bombe. En av irene fikk sjokk. De andre trakk ham bort til kjelleren i Simensens bolig i St. Olavs gate. Det ble slutt med patruljeringen under angrep etter dette, forteller Simensen. En engelsk underoffiser, som var ute og så om mannskapene var inne, ble truffet av splinter fra en bombe som traff forstøtningsmuren nede ved torvet. Han ble drept på stedet. Det samme hendte med en restauratør i T.F.D.S, som stod inne i røykesalongen på en av lokalbåtene som lå ved kai. De tyske flyene angrep hovedsakelig havna, for der var de beste mål. Et 8.000 tonns skip ble truffet, og tok inn vann. Båten forhalte til Brurvika, hvor den ble landsatt og seinere losset. Et av husene i St. Olavsgate ble også rammet under et luftangrep, men ble ikke verre skadet enn at det kunne repareres. En bombe eksploderte i nærheten av folkeskolen, knuste en del vinduer, rev ned noe murpuss og forskaket huset en del. Et hus i Skolegaten ble sprengt helt i stykker og Giæver-gården ble stygt skadet. Bombene som traff i Skolegaten skadet dessuten St. Elisabeth hospitalet, og Emilsens gård i Bjarne Erlingsønsgate. Ei bombe rammet Grand Hotell og sprengte ut hele trappeveggen. En engelskmann ble truffet av splinter og to andre ble også drept samtidig. Gangsåsen ble drysset med brannbomber, men de havnet i dyp snø og slukket etter hvert uten å gjøre noen skade. De var nok rettet mot ammunisjonslageret som britene hadde på Mercurs fabrikkområde. Inne på Narvik-fjellet holdt Hunstad på å få de tyske styrker i en knipetangsbevegelse, så de ville bli trykket over grensen til Sverige. Da, med ett kom det ordre om at alle allierte styrker skulle trekkes ut. Da ble hele byen liggende å vente på at tyskerne skulle overta byen.

Tysk styre i Harstad

Sigurd Simensen stod opp og så utover fjorden. Cirka 20 store transportfly var på vei nordover. Det var besettelsestroppene, fallskjermsoldater, fortroppen for landstridskreftene. Det ble sendt opp flere raketter av forskjellig farge over Gratangen og Ibestad, så de hadde nok sine meningsfeller på plass, sier Simensen. I Harstad gikk man fortsatt og ventet på besettelsestroppene. En dag kom det et 20-talls mann. De hadde vært krigsfanger på Setermoen. De måtte på DKN-kaserna for å skaffe seg våpen og effekter. Det var bare noen fillefranser som besatte Harstad. Og de innlosjerte seg på hotell Nobel. Dermed begynte den mørke natt som senket seg over hele landet i fem år, og som satte så dype merker etter seg. Da Simensen som også var formann i bygningsrådet, henvendte seg til departementet om tyskerne var undergitt vanlige reguleringsbestemmelser, ble han rådet til «… å gjøre det best mulige ut av situasjonen». Tyskerne bygde akkurat som de ville, uten hensyn til reguleringsbestemmelsene. Kjøkkenbrakke i skolegården, og hus ut i gata på mange steder. Det var det samme hva man besluttet, bygningsrådet og øvrige lokaldemokratiske institusjoner var satt ut av spill.

Kommunistjakt

En av de første dagene etter at SS troppene kom til byen, fikk Simensen besøk av en oberløytnant, en løytnant, og fem menige. Ettersom klokka bare var fem på morgenen, ba sønnen i huset om at de måtte få noen minutter til å kle på seg. Det ble innvilget, men etter kort tids forløp sprengte de seg forbi ham og inn i hovedleiligheten. Far Sigurd hadde fått på seg buksene, men var ellers barbent og i bare skjorta. Han møtte dem i stua og spurte om hva han skyldte æren av deres besøk, men da han ikke kunne tysk og de ikke kunne norsk, så ble man der og da like kloke. Det var da satt vakter foran begge inngangene og ingen fikk komme verken inn eller ut. Skrivebordskuffer ble endevendt og undersøkt, men de fant intet av interesse. Så konfererte de med en liste og forlot huset like plutselig som de var kommet. Familien kledde på seg, for de forsto at de kom tilbake. Og ganske riktig, etter en stunds forløp kom de, hele hurven. Nå måtte Simensen bli med dem i bilen. De kjørte til arresten, satte ham i en celle, ga ham blyant og papir og befalte ham å skrive historien til kommunistpartiet i Harstad. Det ville vel være fort gjort, tenkte Simensen, og skrev at det var et legalt parti som deltok i alle valg. Det var ikke noe stort parti, men det hadde sine representanter i mange av de kommunale råd og utvalg. Han søkte, og kom i telefonisk forbindelse med politimesteren: Kunne det ordnes slik at det i alle fall var en norsk politimann med når tyskerne foretok sine razziaer, men nei, han kunne intet gjøre. Det hele fikk gå som det kunne. Simensen satt i cella si til klokka sju om kvelden, da kom de samme to offiserene og tok ham med i bilen. De kjørte Storgaten til Harstad Arbeidersamfund, som inntil tyskerne kom, hadde vært brukt av engelskmennene til kantine og arrangementer av kulturell art. På læseværelset var det oppbevart et bilde av Lenin i stor størrelse. Dette ble rullet sammen, knekt over kneet og kastet likegyldig inn i bilen. Da de så pianoet, begynte løytnanten å synge «Internasjonalen» mens han pekte på pianoet. Simensen rystet på hodet og svingte med armene og sa «dansemusikk». Seansen var over, og helt uten videre gjorde de tegn til ham at han kunne gå. Nokså overrasket gikk han hjem igjen, men var jo da klar over at det ikke ville være slutt med dette. Og ganske riktig, han ble uten videre gjort bekjent med at han var satt utenfor alle kommunale instanser og at han ikke måtte møte i noen kommunale råd og utvalg.

Demokratiet satt ut av spill

Kommunistpartiets ubestridte leder i Nord-Norge, Sigurd Simensen, ble slik den første i Harstad som ble satt utenfor i dette Ragnarokk. Noen måneder senere ble alle partier forbudt. Det ble bare «Det riksbærende parti» som ble godkjent. NS i Harstad ble også tilkjent bruks- og eiendomsretten til Harstad Arbeidersamfund, uten omsyn til eierne.

Arbeid for okkupasjonsmakta og nye forhør

Etter en tid fikk Simensen arbeid hos rørlegger Einar Strøm, og ble snart sendt til Setermoen for å jobbe for tyskerne. Ei helg han var heime på «permisjon» var det imidlertid kommet beskjed om å møte hos Gestapo. Søndag formiddag ruslet han ned på Gestapo-kontoret. Det at han var kommet hjem for å hvile og ikke for å bli forhørt, gjorde ikke noe syndelig inntrykk. Dessuten fikk han beskjed om her ville han ikke bruke så lang tid, og at hvile - det kunne han gjøre etterpå. De satt to mann ved bordet, - en på hver side og en tolk stod i bakgrunnen. På spørsmål om hva det gjaldt, begynte tyskerne en planmessig utspørring om Harstad Arbeidersamfund. Var ikke det en dekkorganisasjon for kommunistene? Simensen forklarte seg om organisasjonens tilblivelse og at det ikke var noen dekkorganisasjon, det var bare det forhold at alle nye medlemmer måtte være tilmeldt det kommunistiske parti. Alle tidligere medlemmer fortsatte å stå i organisasjonen så lenge de betalte sin kontingent. Dette ville ikke herrefolket gå med på, og stilte en del listige spørsmål som tolken forsøkte å gjøre så lite påtagelige som mulig. Han lot seg imidlertid ikke lure, og forstod godt at det var lokalet de var ute efter. Etter å ha holdt på i to timer lot de ham gå. Men de hadde også arrestert Aage Rønning, Samfundets kasserer, og latt ham sitte på Gestapo-kontoret for å gjøre opp bøkene. Siden ble lokalet overdratt til det stedlige fascistpartiet, så det var en plan, også i den affæren.

 
Ordfører Sigurd Simensen og kong Haakon VII. Anledningen var landsskytterstevnet i Harstad 1946. Kong Haakon uttrykte jo en gang; jeg er også kommunistenes konge.

Kilde

  • Sigurd Simensens arkivmateriale, beroende i Edvard Bulls arkiv ved NTNU