Ekebergbanen
Ekebergbanen i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter. Linja er nå en del av trikketilbudet i byen, og betjenes i 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949. Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Bakgrunn
Allerede i 1897 ble det tatt initiativ til å søke Aker herred om konsesjon om en forstadsbane langs Kongsveien. Dette ønsket bygget både på de daværende beboernes behov for transport til byens sentrum, men også for å forhindre at Nordstrandsområdet skulle stagnere på grunn av vanskelige kommunikasjonsforhold. Videre ønsket også huseierene at det skulle bli mer attraktivt for mer bemidlede leietakere om transporten ble bedre enn bare til fots.
I 1906 ble dette initiativet gitt opp, timingen var ikke perfekt og Aker herred ventet på mer avklaring med hensyn til jernbaneutbyggingen og lovgivningen rundt denne.
Året etter ble det tatt et nytt initiativ, men bystyret i Kristiania nølte, da særlig Arbeiderpartiet var redd for at dette ville medføre at flere gode skatteytere flyttet ut av kommunen og inn i Aker. Men konsesjon ble gitt i 1913.
Banen skulle komme til å gripe tungt inn i byutviklingen, og bidro til å perforere kommunegrensen mellom Oslo og Aker, og vise at denne hørte historien til.
Historie
Den første turen gikk 11. juni 1917 fra Stortorget gjennom Gamlebyen til Sæter. Fra Stortorget til Oslo Hospital kjørte banen på sporet til Gamlebylinjen, som fra 1900 hadde gått over til elektrisk drift og gikk videre derfra via Galgeberg til Vålerenga. A/S Ekebergbanen var ansvarlig for driftingen og hadde blitt enige med Kristiania Sporveisselskab og felles bruk av linjen til Oslo Hospital.
Strekningen fra Gamlebyen til Sæter var på 5,6 kilometer. Den sterke stigningen på strekningen opp til Ekebergplatået gjorde at ble driftsspenningen på linjen satt til 1200 volt i motsetning til 600 volt i resten av byen.
Økonomisk gikk banen godt helt til 1949. Dette skyldes også en streng økonomisk styring, som i perioder kunne gå utover de reisende, og banens ledelse sjenerte seg ikke for å srette opp tekstene. Det ble klaget over at de reisende i de overfylte vognene ble behandlet som slaktedyr. Det var under dyrtidsperioden på 1920-tallet konkrete boikottplaner, blant annet med å sette inn konkurrerende busser langs banens trasé om billettprisene ikke ble senket. En moderat prisjustering ned tok vinden ut av av boikottseilene.
I årene 1931 til 1967 var det et sidespor fra Jomfrubråten til Simensbråten.
I 1941 ble Ekebergbanen forlenget med ytterligere en kilometer til Ljabru, som fortsatt er endestasjonen.
Sammenkobling med Lilleakerbanen
Allerede i 1967 ble det foreslått å koble Ekebergbanen med Lilleakerbanen videre vestover, da denne hadde fått ledig kapasitet etter åpningen av T-banen og trikkens linje Østensjøbanen var blitt en T-banelinje. Forslaget fikk bare lunken støtte i Sporveisledelsen, som heller ville arbeide i retning av å legge ned trikken i Oslo. Ledelsen hevdet at en slik sammenkobling var teknisk umulig, men hemmelig testkjøringen om natten, uten ledelsens kjennskap, viste at dette gikk fint. Denne ble av en våken nattevandrer fotografert i Stortingsgata, og da var det ingen vei tilbake for ledelsen.
I 1969 ble det kunngjort at en utvidelse vestlig retning var mulig og banen ble forlenget til Skøyen mens Oslo Sporveier driftet linjen. Dette var en stort suksess, og trafikken på banen tok seg betydelig opp.
Mulig nedleggelse
I 1974 var det en hard politisk strid om nedleggelse av banen, men det endte med en oppgradering som medførte av de gamle Ekebergvognene i rødt og grått ble erstattet med Gullfisker. Disse ble brukt fram til 1982–1985, og banen ble da en del av det regulære sporveisnettet.
Flere av de opprinnelige leskurene ble revet i 1960-åra, men i 1991 ble de gjenreist. Skurene var formet av arkitekt Erik Glosimodt og disse dannet også modell for tilsvarende skur på Kolsåsbanen. De nye kopiene har imidlertid ikke kioskavdeling.
Fremtid
I Oslopakke 3, som er en overordenet plan for vei og kommunikasjonsutbygging fram til 2023, er det vedtatt å forlenge Ekebergbanen til Hauketo.
Stasjoner
Galleri
Den opprinnelige endeholdeplassen på Sæter.Foto: ukjent / Nasjonalbiblioteket
Sjømannskolen holdeplass på Ekebergbanen (2012).Foto: Stig Rune Pedersen
Motiv fra Ekebergbanen ved Kastellbakken (2013).Foto: Stig Rune Pedersen
Motiv fra Sportsplassen holdeplass (2014).Foto: Stig Rune Pedersen
Utsikt fra Ekebergbanen (1915-20).Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket
Holtet holdeplass.Foto: Mittet/Nasjonalbibliteket (1910-1920).
Se også
- Kjeldearkiv:Møte med Ekebergbanen personlig. Banen og innkjøpssjef Fr. Kramer har holdt sammen i 45 år (Nordstrands Blad, 11. januar 1963).
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ekebergbanen i Store norske leksikon
- Sekne, Ivar: På sporet av den nye tid : Ekebergbanens historie, Dreyer forlag, 2017, ISBN 9788282654111
- Sekne, Ivar: «En thriller om Ekebergbanens historie», St. Hallvard, nr. 3/2018, side 26-37, ISBN 978-82-92392-70-6