Forside:Leksikon

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 29. nov. 2019 kl. 10:00 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Norsk historisk leksikon
Omslaget til papirutgaven av Norsk historisk leksikon.

Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500 til ca. 1800 dekker gjennom korte artikler sentrale emner fra norsk kultur- og samfunnshistorie, fra tiden under Kalmarunionen og foreningen med Danmark, og der det har vært naturlig, helt fram til det moderne gjennombruddet ved midten av 1800-tallet. Her er oppslag om befolknings- og sosialhistorie, retts- og administrasjonshistorie, mynt, mål og vekt, jordbrukshistorie, fiskeri- og fangsthistorie, handels- og byhistorie, bergverkshistorie, folkloristikk, etniske grupper, kirkehistorie og mye mer.

Boka, som utkom første gang i 1974, har etablert seg som et sentralt oppslagsverk i norsk historie. Den er nå oppdatert og i store deler nyskrevet med nye fagområder, nye illustrasjoner og kartmateriale og en omfattende bibliografi.

Steinar Imsen og Harald Winge er redaktører og hovedforfattere. Medforfatterne er blant de fremste spesialistene på norsk historie i perioden.

En nettutgave av Norsk historisk leksikon er inkludert i Lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen forlag og forfatterne. Ved alle artikler som er hentet fra leksikonet er følgende informasjon samt en opphavsrettsnotis tilføyd:   Les mer ...

 
Smakebiter
Reitbruk, åkerbruksform, karakterisert ved at arealet var delt opp i forholdsvis mange små åkrer, som normalt var skilt fra hverandre av slåttemark eller liknende. Åkerstykkene (reitene) ble bearbeidet med spade og grev og hadde som regel uregelmessig fasong, tilpasset naturforholdene. Reitene ble kraftig gjødslet og tilsådd år etter år uten hvile; i så måte tilsvarer reitbruk det danske envangsbrug. I nyere tid er reitbruk kjent særlig fra Sør- og Vestlandet.   Les mer …

Amt 1680.
Amt (ty., embete) forekommer både som dansk-norsk forvaltningsterm og i forbindelse med håndverksnæringen (se laugsvesen og embete). Som forvaltningsterm betegner amt både de kongelige amtmennenes embete og deres embetsdistrikt. Amtmannsembetet vil bli behandlet under amtmann (se dette). Her skal det dreie seg om embetsdistriktet, altså amt som regional forvaltningsenhet i Norge, med andre ord amtsinndelingen. Ordet amt som betegnelse på embetsdistrikt forekommer første gang i 1662, og da som avløsning for betegnelsen len. Skiftet i forvaltningsterminologi har sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme (se dette) til enevelde (se Enevoldsarveregjeringsakten). Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess (se lensvesen). I Norge ble betegnelsen amt erstattet av fylke ved lov av 14. august 1918.   Les mer …

Bråtebruk, også svebrenning, svedjebruk, jordbruksmetode som besto i at man i et godt jordlende hogg ned skogen, kvistet trærne og spredte kvist og greiner utover. Året etter ble kvaset brent så fullstendig som mulig, og kornet ble sådd i asken mens den ennå var varm. Det var helst rug som ble sådd i bråter, men også and­re vekster forekom. Bråterug skulle kunne gi opptil 24 foll. Vanligvis høstet man to avlinger i en bråte, det kunne også bli brent på ny det 3. året, senere kunne området bli til beitemark, brytes opp til vanlig åker eller gro til med skog igjen. Bråtebruk synes å ha vært lite utbredt i Norge i middelalderen, bortsett fra Jemtland. Ifølge H. Bjørkvik finnes det ikke positive vitnemål om bråtebruk i det nåværende Norge før 1490 (KLNM XVII sp. 495ff.), selv om stedsnavn kan tyde på at bruksmåten også har forekommet tidligere. Med den finske innvandringen etter 1600 fikk bråtebruk ny aktualitet, først og fremst i de østnorske skogsbygdene hvor nordmennene tok etter de finske nykommerne.   Les mer …

Lappekodisillen, tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark–Norge og Sverige. Lappekodisillen tok sikte på å regulere en rekke problemer som oppsto som følge av at den nytrukne grensen på strekningen mellom Femunden/Jemtland og Nordis­havet skar igjennom en rekke samiske bruks- og bosettingsområder. I første rekke hjemlet lappekodisillen de ­nomadiske flyttsamene fortsatt rett til fri ferdsel og overflytting med sine reinhjorder. Flyttsamene måtte imidlertid velge statsborgerskap i det ene eller andre riket – ut fra nærmere bestemmelser om lokaliseringen av deres vinterbeiter – og de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn, og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Mot en mindre avgift ble flyttsamene dessuten sikret rett til visse tilleggsnæringer under sine sesongopphold, til fiske og kobbefangst i havet på norsk side, og til jakt og fiske i ‘lappmarkene’ på svensk side. Dessuten inneholdt lappekodisillen særregler for en egen, begrenset samisk rettspleie, vedrørende tvistemål utløst av selve sesongflyttingene.   Les mer …

Brigantin med råtoppseil
Ill.: K.R.
Brigantin (it. brigantino, sjørøverskip) eller skonnertbrigg, et tomastet, mindre fartøy, som før midten av 1800-tallet førte råseil på fokkemasten og gaffelseil (det såkalte brigg-seilet) på stormasten. Senere fikk stormasten 1–2 toppseil på rær, samtidig som fokkemasten i enkelte tilfeller ble utstyrt med et gaffelseil (kalt gaffel- eller skonnertfokk). Jamfør seil.   Les mer …

Ill.: K.R.
Masovn, ovnstype til framstilling av råjern. Masovn ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622 (Bærum Jernverk). Fig. viser en masovn av vallonsk type (etter Rinman: Bergverks-Lexicon). Kjernen i masovnen var pipa (a), som på vallonske ovner hadde sirkulært tverrsnitt. Den var bygd opp av noenlunde ildfast sandstein (stellstein, b) omgitt av en bakmur (c). Deretter fulgte en sandfylling (d), en ringmur (e), en fylling av gråstein og leire (f) og endelig yttermuren, som ble holdt sammen med ankerjern. Rundt toppen av pipa var kransen bygd. Herfra foregikk påfyllingen (beskikningen) av ovnen, et arbeid som ble utført av kullharkere og oppgivere (oppsettere). Kransen hadde røykåpning i taket. Masovn ble fyrt nedenfra, og temperaturen ble brakt i været ved hjelp av 1–2 store belger (ty. Gebläse, n.) (g) plassert i belgbrystet (h) og drevet med vasshjul som gjerne sto i et tilbygd hjulhus. Når masovnen skulle settes i drift («påblæses»), ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende i 14 uker inntil masovnen var gjennomvarm.   Les mer …
 
Leksikonets deler
 
Andre artikler