| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebit{{{Flertall(er/ar)}}} fra artikl{{{Flertall(er/ar)}}}
|
Generell bygde-, by- og regionshistorie. Slike bøker tek på brei basis føre seg samfunns- og kulturhistoria for det området ein har valt seg ut, gjerne frå dei eldste tider fram til dags dato. Endringane i lokalsamfunnet blir forsøkt belyst ut frå eit allsidig utval av historiske faktorar og samfunnsaspekt - økologiske, demografiske, økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle osv.Tradisjonelt har ein skilt mellom to variantar innan denne sjangeren - den kronologiske og den emnedelte. Den fyrstnemnde gjev ei meir eller mindre heilskapleg framstilling av den historiske utviklinga sukssesivt over ei kortare eller lengre historiske periode. Den emnedelte bygde- by- eller regionshistoria inneheld frittståande artiklar om dei enkelte, avgrensa historiske forhold ein vil ha belyst. Frå den emnedelte bygde-, by- og regionshistoria er overgangen glidande til det vi har kalla sektorhistorie. Les mer …
 Mikrohistorie kan handle om avgrensa grupper eller hendingar. er nemninga på noko som helst blir kalla ei tilnærming til historisk forsking. Den Store Danske Encyklopædi bd 13 (utg. 1999) har denne definisjonen av fagfeltet: «form for historieforskning, der forsøger at tage udgangpunkt i meget små enheder så som tilsyneladende betydningsløse enkeltindivider, institutioner, byer eller landsbyer for derigjennom at afdække historiske mønstre og processer af mere omfattende rækkevidde». Les mer …
En teori er i historiefaget - og dermed også i disiplinen lokalhistorie - et sett med antagelser eller hypoteser som sammen søker å forklare kjensgjerninger, fenomener og observasjoner. Dersom det viser seg at teorien ikke forklarer observasjonene, er teorien gal eller utilstrekkelig. Da må den forkastes eller revideres. Om observasjonene forklares av teorien, kan teorien være riktig, men det kan også tenkes at andre teorier kunne forklart observasjonene på en like god eller en bedre måte. Teorier bidrar til å systematisere opplysninger og hjelper lokalhistorikeren til å stille de rette spørsmålene til kildene. Teoridanning inngår som en del av metodelæren i lokalhistorie.Vi kan tenke oss en enkel teori som skal forklare framveksten av byer. Antagelsene kan være at framvekst av byer betinger
- ei god havn,
- et omland som kan levere mat,
- muligheter for produksjon av varer, f.eks. håndverksprodukter, og tjenester, f.eks. religiøse. Les mer …
 Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk. Foto: Georges Seurat. La Parade (1889) betyr sammenstilling ( gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt. Les mer …
 Første del av Sandnes´ artikkel fra 1981. Totalhistorie er betegnelsen på en historiefaglig forskningsnorm som siden 1980-åra har hatt en sterk posisjon innen norsk lokalhistorisk forskning. Begrepet 'totalhistorie' er blitt tilskrevet de franske historikerne Lucien Febvre og Marc Bloch, som regnes som grunnleggerne av den såkalte Annales-skolen. I norsk sammenheng ble den totalhistoriske normen introdusert av professor Jørn Sandnes i 1981, men på dette tidspunktet hadde den allerede en viss posisjon særlig innenfor agrarhistoriske og demografihistoriske miljøer, som begge hadde forbindelser med fransk historieforskning.
Ambisjonen om totalhistorie ble formulert slik av Sandnes i et foredrag i 1997: «[G]od lokalhistorie, i betydningen allmenn region-, bygde- og byhistorie, bør være totalhistorie, dvs. gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnet og menneskene der i fortida: økonomi og produksjon, arbeid, samarbeid, familieliv, konflikter, sykdom, plager, pasjoner, tanker, ideer, religion, forhold til naturen osv.» Kjernen i denne formuleringen er selvsagt påstanden om at lokalhistorien bør gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnets fortid, hvis den skal kunne karakteriseres som god lokalhistorie. Les mer …
Urbanisering (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor byhistorie og samfunnsvitenskap.Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. Les mer …
|
|
|
|
.jpg)
