Gate- og veinavn i Oslo kommune

Prøv, prøv og prøv igjen. På tredje forsøk fikk Konventveien på Smestad-Hoff et navn som ble sittende.

Foto: Dagbladet (1958)

Gate- og veinavn i Oslo kommune bestemmes siden 1981 av bydelsutvalgene. I 2000 fikk utvalgene også myndighet til å endre eksisterende navn. Tidligere var det bystyret som hadde ansvaret for gate- og veinavn i kommunen. Det er lagt en del føringer for valg av navn, og det er et selvsagt krav at man ikke bruker navn som allerede eksisterer i en annen bydel.

De samme reglene gjelder plasser og torg.

Historie

I middelalderens Oslo var veinavna beskrivende. Man hadde de som fortalte hvor veien førte, som Nordre strete, og de som nevnte noe veien gikk forbi, som Clemensallmenningen. Slike veinavn antas gjerne å ha kommet mer eller mindre av seg selv, og i den grad de kan sies å være offisielle er det gjennom en generell konsensus rundt navnet. Inne i byen hadde man vest-østgående allmenninger og nord-sørgående streter.

Da byen ble flytta i 1624 satte myndighetene navn på gatene i Kvadraturen. Her fulgte man opp den gamle skikken med å skille mellom vest-østgående (stræde) og nord-sørgående (gade). Noen fikk beskrivende navn slik det var skikk for, men man fikk også Kongens gate. Etter en tid fikk man også Dronningens gate og Prinsens gate. Av gatene i Kvadraturen er det bare Kongens gate som har sitt opprinnelige navn. Først på 1800-tallet begynte man å gi gater navn etter enkeltpersoner og ikke bare titler.

I forstedene var det ingen regulering av gatene, og gatene fikk gjerne beskrivende navn. I Fjerdingen finner man et par eksempler på dette, Øvre Vaskegang og Nedre Vaskegang; disse veiene gikk ned til en vaskeplass i Akerselva. Gjennom byutvidelsene kom stadig flere forsteder inn under byens kontroll, og veinavn ble formelt satt. I de fleste tilfeller forsvant da de lokale navna. Det ble etterhvert som byens areal økte voksende behov for å gi nye navn når det ble sammenfall med en eksisterende vei i byen, eller når det ikke fantes noe entydig navn som kunne videreføres. Den første gatenavnkommisjonen ble nedsatt i 1847, og siden har det vært oppnevnt en rekke slike kommisjoner. Den siste kom i 1930. Fra 1945 hadde man i stedet en gate- og veinavnkomité, med medlemmer som ble oppnevnt for en valgperiode av gangen. Slik var det fram til 1981, da bydelsutvalgene tok over.

Regelverket og prinsippene

Reglene for navnesetting fastslår at navna skal kunne knyttes til eller være til minne om noe stedegent. Det kan være gårder, husmannsplasser eller andre stedsnavn, kjente personer eller noe som har en kulturell tilknytning til bydelen. Man kan ikke bruke navn på nålevende personer. Med unntak av kongelige er det vanlig at man venter noen år etter en persons død, men det er også eksempler på at gatenavn har blitt gitt svært kort tid etter at en person gikk bort.

Det finnes mange eksempler på gate- og veinavn som er vanskelige å forene med disse reglene; de er gjerne gitt før reglene ble så klart formulert. I forslaget fra veinavnkommisjonen av 1851, som ble vedtatt året etter, var det ti gater som fikk navn etter personer. Av disse kan bare tre sies å ha hatt en tilknytning til byen. Det var de to kongene Christian IV og Karl II Johan samt Bernt Anker. Ellers var det utenforstående personer som man ville hedre. Det har også vært gatenavn som overhodet ikke har hatt noen tilknytning til området eller noen forståelig kulturell forankring. Et av de mer spesielle eksemplene er fem gater som i innstillinga fra gatenavnkomitéen i 1864 fikk navn etter våpen: Kanon, rifle, bue, sverd og hammer. I dette året var det ellers femtiårsjubileet for Grunnloven (Eidsvolls plass, Christies gate, Falsens gate m.fl.) kombinert med lojalitetserklæringer (Oscars gate, Josefines gate og Gustavs gate) som prega navneforslaga. Plante- og dyrenavn ble også brukt i 1864. Slike navn er brukt også senere, men har da ofte en tilknytning til lokal vegetasjon eller lignende.

Personene som har blitt beæret med en gate er henta fra mange ulike grupper. Mange går tilbake til unionstida eller middelalderen, og det er da gjerne konger og høyere embetsmenn som har blitt valgt ut. I nyere tid finner man mange filantroper; Harald Hals skrev i 1931 at «det å stifte, selv beskjedne, legater synes i det hele å være den sikreste vei til å få sitt navn evig knyttet til en av byens gater». Kunstnere er også godt representert. Av politikere finner man både rikspolitikere og lokalpolitikere, og det er også en del grasrotaktivister som har fått gater oppkalt etter seg. Flere motstandsfolk fra andre verdenskrig har også fått gater oppkalt etter seg.

Det er ønskelig at man velger navn innenfor en kategori. Eksempler på kategorier som er brukt er lyrikere (Voksen skog), norske byer og bygder (Kampen og personer fra middelalderen (Tøyen. Dette prinsippet ble prøvd ut i liten skala i 1864, med de fem våpentypene som er nevnt over. I 1879, da det ble foreslått hele 179 nye navn, fikk Moløkken og Bjølsenjordet navn etter norske byer, på Rodeløkka ble det flere gater med navn etter svenske og danske byer og Kampen og Vålerenga fikk navn etter østnorske bygder og byer. Av de geografiske navna henta fra utafor Oslo er det forøvrig de som er fra utafor Skandinavia som kanskje er mest relevante for Oslo: Rostockergata, Hollendergata og Lübeckergata etter viktige handelspartnere. Bruken av norske stedsnavn kan forøvrig deles inn i to grupper, de som er plassert nokså tilfeldig og de som har en faktisk tilknytning til veien. De sistnevnte er ofte eldre og har vokst fram naturlig, som Trondheimsveien og Drammensveien som var hovedferdselsårer mot disse byene.

Navn skal helst ikke kunne forveksles med eksisterende gate- og veinavn. Dette er ikke minst av hensyn til behovet for å finne fram under nødutrykninger, men også av hensyn til postombæring og publikums mulighet for å finne fram enklest mulig. Man finner mange eksempler på at gater har svært like navn, men de er da ofte samla på et sted, som tilstøtende gater. Et eksempel på dette er fire gater som begynner på Abbedi- på Abbediengen. I noen tilfeller er det fare for forvirring; det er antagelig ikke få ganger at noen har stått i Kirkeveien og prøvd å finne et hus som ligger i Kirkegata.

Navneendringer kan gjøres når det er betydelige ulemper med eksisterende navn. En typisk årsak er muligheten for navneforvirring.

Det har også blitt gjort navneendringer for å ære kjente personer med en sentral gate. Et av de mest kjente og omstridte eksempler er Henrik Ibsens gate. Dette var tidligere navnet på dagens Hammersborggata, men i 2006 ble det flytta til nedre del av Drammensveien. Et annet eksempel er Roald Amundsens gate, som ble gitt til nedre del av Universitetsgata etter at den opprinnelige Roald Amundsens gate fikk navnet Olav Vs gate etter kong Olavs død.

Endringer kan også komme i form av endring av skrivemåte, der navnet i seg selv blir stående. Dette ble gjort i stor skala ved overgangen fra -gaten til -gata som standard, men har også blitt gjort individuelt. Et eksempel på dette er Arbins gate, som fram til 1983 het Arbiens gate. Skrivemåten ble da tilpassa til måten Peter Arbin selv skrev navnet på, som er i tråd med norsk rettskrivning.

Uoffisielle gatenavn

Det er fortsatt noen uoffisielle gatenavn som henger igjen i Oslo. Et av de mest kjente er Norabakken i Pilestredet, etter Nora mineralvannfabrikk som lå i denne bakken. Man finner også et plassnavn av denne typen, Lilleparken som ofte kalles Ølplassen fordi den ligger utafor Frydenlunds bryggeri.

Kilder

• Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010
• Hals, Harald II: «Våre gatenavn» i St. Hallvard, 1931 ss. 26ff.