Herlandsfoss kraftverk
Herlandsfoss kraftverk er et kraftverk ved Herlandselva på Osterøy i Osterøy kommune. Den gamle kraftstasjonen ble satt i drift i 1919 og ble faset ut i 1995. Den er i dag museum og et kulturminne i norsk kraftproduksjon.
Bakgrunn
I 1916 ble det stiftet kommunale kraftverk i de tre kommunene Hosanger, Haus og Hamre. De tre kommunene var enige om å bygge ut Herlandsvassdraget på Osterøy som i hovedsak omfatter Herlandselva og innsjøene Storavatnet og Løtveitvatnet.
Byggearbeidene
Anleggsarbeidene ble rammet av dyrtiden under første verdenskrig og kostnadsoverslaget steg fra 1915 til 1916 fra 1,5 til 3 millioner kroner for det første byggetrinnet. Det andre byggetrinn skulle komme på 3,8 millioner.
Utbyggingen var viktig for den lokale sysselsettuingen og omfattet også linjenettet til eierkommunene og andre deler av Hordaland. Det ble også bygget et provisorisk kraftverk på den andre siden av elva som leverte byggestrøm.
Streik
Anleggsarbeidet sysselsatte opp til 400 mann og det var mye uro i anleggsperioden. Mange på anlegget var rekruttert lokalt, men de fleste var omreisende anleggsarbeidere, herav mange svensker, som bodde i en anleggsleir hvor det kunne være et betydelig alkoholkonsum med tilhørende store og små fylleslagsmål. Det gikk så langt at kraftverkets styre søkte politimesteren om å få ansette en egen politimann for anlegget som var der fra 1916 til kraftverket var feridig i 1919. Rommet som i dag brukes som arkiv i stasjonsbygningen ble brukt som arrest hvor de verste bråkmakerne i byggeperioden kunne bli stengt inne. Rommet fikk da ståldører og gitter for vinduene.
I april 1917 sa byggeleder Haavald Schjerven opp noen av arbeiderne på grunn av «fyll, slagsmaal, opsætsighet og dovenskap»- Da mobilierste syndikalistene og det kom til streik som ble iverksatt fra 13. april. Familien Schjervens private matlager ble ødelagt ved at det ble satt under vann, og lensmann Magne Johnsen Rongved i Hamre kom til anleggsområdet og ville se oppholdstillatelsen til de svenske aktivistene. Disse manglet, aktivistene ble sendt til politimesteren i Bergen og aksjonen falt sammen etter 14 dager.
Videre utvikling
Kraftverket fikk tidlig svak økonomi, på grunn av de store byggekostandene og mindre kraftleveranser i tiden etter første verdenskrig. Justisdepartementet tok initiativ til en gjeldsordning som kom på plass i 1925. Her ble det opprinnelige kraftselskapet oppløst, og erstatte av det nye selskapet Herlandsfoss Kommunale Kraftverk (HKK). Dette var fortsatt eid av de tre kommunene, og sto både for driften av kraftverket og salget av kraften. Eierkommunene fikk kraft som ga grunnlag for industri og vekst.
På 1930-tallet inngikk kraftselskapet sammen med Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) en langsiktig avtale med Norges Statsbaner (NSB) om levering av strøm til drift av jernbanen mellom Voss og Granvin.
Etter andre verdenskrig ble det en sterk økning i etterspørselen av kraft. Mens det i 1930 var en etterspørsel på 12 GWh i året, hadde dette i 1965 økt til 70 GWh i året, og kraftverket kunne bare leverte halvparten av dette. For å utnytte det kraftpotesialet som var i området, ble det i 1989–1990 ble det sprengt en 1 700 meter lang tunnel for overføring av vann fra Botnavatnet i Hesjedalsvassdraget til Blomdalsvatnet ovenfor Storavatnet, og denne nye vannoverføringen ga en produksjonsøkning på 6 GWh årlig.
Magasin og trykksjakt
Kraftverket har hovedmagasin i Storavatnet med magasinkapasitet på 77,1 millioner m³ og inntaksmagasin fra Løtveitvatnet rett nedenfor Storavatnet. Dette gir en samlet magasinkapasitet på rundt 80 millioner m³. Storavatnet er demmet opp med en dam fra 1919 som er en massivdam i betong. Største damhøyde er 3,5 meter, og lengden er 23 meter. Det er fritt overløp for flomavledningen.
Det ble laget en overføringstunnel på 400 meter mellom de to vannene og reguleringen av disse gjorde det mulig å tapoe ned Storavatnet med 12 meter og Løtveitvatnet med ni meter.
Til den eldste kraftstasjonen var et et fall på 136 meter, dette ble økt til 138 meter i stasjonen fra 1995 ved at turbinene ble gravd ned i terrenget i det nye anlegget.
I stedet for frittliggende rørgang i terrenget eller i sjakt i fjellet, ble det bygget råstrengt trykksjakt og trykktunnel. Dette er første gang denne løsningen ble utført i Norge. Råsprengt betyr at sjakten ikke er foret med betong eller annet, men at det er fjellet selv som tar imot trykket. Fra inntaksmagasinet i Løtveitvatnet er det en 1 325 meter lang driftstunnel med et tverrsnitt på åtte m² til fordelingsbassenget som er utsprengt i fjell øst for kraftstasjonen. Derfra er det en 180 meter lang råsprengt trykksjakt ned til kraftstasjonens høydenivå og deretter to frittliggende, parallelle rør med en lengde på 200 meter fram til kraftstasjonen. En siste, kort strekning ligger rørene i dagen, men ellers er de lagt i tunnel. Fra den gamle kraftstasjonen ble vannet ledet ut i Herlandselva gjennom en 65 meter lang tunnel.
Den gamle stasjonen
Den eldste stasjonsbygningen fra 1919 ble tegnet av arkitekt Arent Greve, antatt inspirert av Rosenkrantztårnet i Bergen.
Den nye stasjonen
Kulturminner
Utdypende artikkel: Kulturminner i norsk kraftproduksjon
KIlder
- Tysse, Hallvard: Kamp om kraft. Utg. Herlandsfoss kommunale kraftverk. 1995. 100 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Herlandsfoss som kulturminne, NVE
- Kulturminner i norsk kraftproduksjon, ss. 136-139. Utg. Norges vassdrags- og energidirektorat. no#. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Herlandsfoss kraftverk på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no