Konrad Sundlo
Konrad Sundlo (født 1881 i Kristiansand, død 25. mai 1965 på Nesøya) var offiser i Hæren og fylkesmann utnevnt av Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Han var kommandant i Narvik den 9. april 1940. Sundlo forsøkte straks etter det tyske angrepet å overgi byen, noe som ble satt i sammenheng med hans NS-medlemskap. Han ble fordømt som en forræder mens slaget om Narvik pågikk, og selv om han ble frikjent for overlagt landssvik etter krigen ble dette stempelet sittende ved ham.
Før NS-medlemskapet
Sundlo tok artium ved Oslo katedralskole i 1899. Han begynte på Krigsskolen samme år, og ble uteksaminert derfra i 1902. Etter et år som premierløytnant i Innherad Linjebataljon i Steinkjer begynte han i 1903 på Den Militære Høyskole, hvor han studerte til 1905. Han ble så adjutant ved Sunnmøre Landvernsbataljon.
I 1907 foretok han en reise til Russland, og året etter var han tilbake i Steinkjer, nå som kvartermester ved Innherreds Landvernsbataljon. Samtidig fungerte han som vikar for sin far i jobben som kasserer ved Gaustad asyl. Faren gikk bort i 1908.
Sundlo ble i 1911 kaptein, og han ble da utnevnt til kompanisjef for 8. kompani ved Fosen bataljon, IR 13 i Steinkjer. Samtidig ble han utnevnt til assistent ved krigskommissærkontoret i Trondheim.
I 1912 begynte han å jobbe i avisa Nidaros i Trondheim. Ettermiddagsposten han hadde der var hans første avisjobb. Året etter reiste han så til Frankrike, og prøvde der å komme inn i Fremmedlegionen. Ettersom avgjørelsen om opptak der stadig ble utsatt reiste han i 1914 hjem, og ble innsatt som sjef for underoffiserskolen i Trondheim.
I 1916 sluttet han ved skolen, og fortsatte i sin jobb i Nidaros. Han ble så ansatt i A/S Elektrokemisk i Oslo for å utføre oppdrag i Transkaukasus. Han reiste dit på nyåret 1919, og kom hjem nyttårsaften samme år. Også neste år reiste han til Kaukasus, og var der fra forsommeren til høsten 1920. Han fulgte så opp med et besøk i Leningrad på oppdrag for Fridtjof Nansen i 1921.
Etter arbeidet i øst gikk han tilbake til avisverdenen. Han ble i 1924 sjefredaktør i Drammens Tidende. I 1937 ble han redaktør for Møre Dagblad i Kristiansund.
Etter tre år i Kristiansund gikk Sundlo tilbake til sin militære karriere. I 1930 ble han major ved IR 16 i Tromsø.
NS-medlemskap og krigsårene
I 1933 meldte han seg inn i NS. Samme år ble han forfremmet til oberst og sjef for IR 15 i Hålogaland. Han ledet dette regimentet ved krigsutbruddet. Deler av den norske styrkene i Narvik, omkring 200 mann under major Sigurd Omdahl, flyktet fra byen, og IR 15 var under slaget om Narvik med i en førti dager lang norsk offensiv. Styrkene som var under Sundlos kontroll i Narvik overga seg kort tid etter angrepet. Dette førte til at Sundlo av general Carl August Fleischer, som ledet de norske styrkene ved Narvik, ble stemplet som forræder. Han ble etter krigen frifunnet i forbindelse med overgivelsen, etter at medoffiserer fortalte retten at dette var hans eneste reelle valg. Allikevel heftet dette ved ham resten av livet.
Sundlos overgivelse til Eduard Dietl skjedde rundt kl syv om morgenen den 9. april. På det tidspunktet var situasjonen ytterst uklar. Ingen klar ordre om mobilisering hadde kommet. I Drøbaksundet seg «Blücher» med banesår innover fjorden, men det var det få utenfor Drøbak som visste om. Det Sundlo visste var at «Eidsvold» og «Norge» hadde blitt senket med betydelig tap av norske liv, og at den erfarne Dietl sto i byen med en stor avdeling østerrikske bergjegere. Det var en rekke andre steder man ikke tok opp kampen om morgenen 9. april, og selv generalstaben var i villrede. Spørsmålet blir derfor om Sundlos handling ville blitt sett i samme lys om han ikke hadde vært NS-medlem – vitnemålet fra medoffiserene etter krigen tyder på at hans politiske holdning ikke gjorde noe fra eller til, han måtte uansett overgitt seg. Det var dette Høyesterett kom fram til under ankesaken mot ham. Det kan også ha spilt inn at mange hadde forutinntatte holdninger til Sundlo. Bjørn Bjørnsen forteller i Det utrolige døgnet at verkstedeier Roald Wiker Johansen så på da Sundlo traff Dielt og den tyske konsulen, og at han ble rasende. Det han ble så sint over var at Sundlo gjorde honnør. Ser man nøkternt på dette er det å gjøre honnør helt normalt når to offiserer i uniform møtes, også når de står på hver sin side i krig. Det hadde vært en helt annen sak dersom Sundlo hadde gjort nazihilsen, men han ønsket ikke tyskerne velkommen på en slik måte.
Høsten 1940 ble Sundlo rikshirdsjef, og i 1941 søkte han avskjed som offiser. Han begynte etterhvert å jobbe aktivt for å verve nordmenn til Den Norske Legion. Det var en konflikt mellom Hirden og Waffen-SS, men Sundlo var en av de som støttet begge deler. En del medlemmer av NS så i de norske avdelingene i Waffen-SS kimen til en ny, norsk hær.
I 1943 ble han innsatt som fylkesmann i Oslo, et embete han hadde i åtte måneder. Han erstattet så, i 1944, Vidar Atne som fylkesmann i Sogn og Fjordan med sete på Leikanger. Denne stillingen hadde han til frigjøringa.
Rettsoppgjøret
Ved rettsoppgjøret ble Sundlo fradømt stillingen som oberst og dømt til livsvarig tvangsarbeid. De viktigste tiltalepunktene var at han ikke hadde satt i verk militære tiltak i Narvik før angrepet, at han hadde overlatt byen og de norske styrkene til fienden den 9. april, at han hadde drevet verving til Waffen-SS og at han hadde jobbet for tvangsutskriving av norske ungdommer.
Han ble frikjent for et tiltalepunkt om forsettlig landsforræderi. Bakgrunnen for denne tiltalen var at Vidkun Quisling høsten 1939 hadde vist Adolf Hitler et brev der Sundlo skal ha skrevet at et tysk angrep på Narvik ville bli møtt fredelig. Brevet skal senere ha dukket opp i planleggingen av angrepet på Norge. Det var ikke mulig å bevise at han virkelig hadde skrevet et slikt brev, og Sundlo selv nektet for det. Videre vitnet offiserskolleger om at han ikke hadde hatt andre muligheter enn å overgi seg. Han ble derfor dømt for uaktsomme forgåelser. Tre av de åtte dommerne gikk allikevel inn for dødsstraff. At noen ønsket en så streng reaksjon, og at han fikk livsvarig fengsel, til tross for at man hadde fastslått at det dreide seg om uaktsomhet må henge sammen med hans rykte etter Fleischers omtale av ham i 1940, samt at man så meget alvorlig på vervingen til Waffen-SS.
I 1952 ble Sundlo benådet.