Ludvig Mathias Lindeman
Ludvig Mathias Lindeman (født 28. november 1812 i Trondheim, død 23. mai 1887 i Kristiania) var en norsk komponist, organist og folkemusikksamler. Han var den første i Norge etter Olea Crøger som begynte å samle folkemusikk systematisk, og samarbeidet med Crøger og Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser.
Bakgrunn
Lindeman vokste opp i Trondheim som nummer syv av en søskenflokk på ti og var sønn og elev av Ole Andreas Lindeman og fikk slik sin musikalske skolering innen musikkteori, klaver- og orgelspill innenfor familien. Han fikk undervisning i cello av Fredrik Carl Lemming. Man ble tidlig oppmerksom på hans spesielle musikalske evner, og faren refererte til ham dersom spørsmål skulle besvares eller særlige oppgaver utføres. For å få en akademisk utdannelse ble han i 1833 sendt til Christiania for å ta examen artium og deretter studere teologi ved Det kgl. Frederiks Universitet i hovedstaden.
Musikalsk virke
Mens han studerte teologi, spilte han en tid også cello i orkesteret ved Christiania Theater. Samtidig vikarierte han i perioder som organist ved Vår Frelsers kirke for sin eldre bror Jacob Andreas Lindeman. I 1839 fikk broren et prestekall, og Lindeman ble fast ansatt som organist i kirken, en stilling han hadde fram til sin død, til sammen 47 år. Han var også kantor og sanglærer ved Waisenhuset og lærer i kirkesang og messe ved Universitetets praktisk-teologiske seminar.
Han var en internasjonalt anerkjent organist, og da det nye, store orgelet i Royal Albert Hall i London skulle innvies i 1871, var Lindeman, sammen med internasjonale størrelser som Anton Bruckner og Camille Saint-Saëns, innbudt til å spille. Lindeman tilbrakte da en uke i London og fremførte daglig en times improvisasjonskonsert. Tilstrømningen var så stor at han måtte holde to ekstrakonserter før han vendte tilbake til Norge.
Han støttet opprettelsen av Det philharmoniske Selskab i 1846 og var her korleder og visedirigent frem til det ble oppløst i 1865.
Han var også direksjonsmedlem i flere musikalske institusjoner.
Folkemusikksamler
I tråd med den tids økende interesse for eldre norsk kultur og tradisjoner, ble det også en stigende interesse for folkemusikk. Lindeman ble fra 1843 involvert i prestedatteren Olea Crøgers planlagte utgivelse av norske folkeviser. I 1848 søkte han og fikk fra universitetet økoonomisk støtte til å reise rundt i norske fjellbygder for å opptegne folkemelodier. Han gjennomført samme år den første reisen, som var til Valdres. Han samlet her 86 gamle salmemelodier og 83 verdslige melodier. Senere gjorde han ytterligere to innsamlingsreiser, henholdsvis i 1851 og 1864. Den første til Telemark, Hardanger, Bergen og Hallingdal, og den siste til Gudbrandsdalen. I 1871 samlet han også stoff på kortere reiser i Trøndelag. Totalt samlet han omkring 3000 melodier og tekster, noe som er et betydelig materiale, også i europeisk sammenheng.
Noen melodier ble utgitt i hefter, Ældre og nyere Fjeldmelodier. Det første av disse kom i 1853, og det siste, som sønnen Peter Brynie Lindeman stod for, kom i 1907. Melodiene er arrangert i enkle klaversatser, mens noen også finnes i korsatser. Noen av disse melodiene ble benyttet av andre komponister, som Edvard Grieg og Johan Svendsen.
Komposisjoner
Allerede i 1836 tilbø han for salg et variasjonsverk for orgel, Hvo veed, hvor nær mig er min Ende, uten at dette vakte særlig interesse. I 1841 utgav han et klaverarrangement, Norske Fjeld-Melodier, mens han året før hadde han på anmodning av Jørgen Moe ordnet melodibilaget til Samling af Sange, Folkeviser og Stev, og dette er den første dokumenterte interessen for folkemusikk hos ham.
I ulike sangsamlinger skrev Lindeman melodier til flere tusen tekster. Noen melodier kunne benyttes til flere sanger, men det ble det et betydelig antall komposisjoner. Sæærlig viktig bidrag fra Lindeman var hans mange salmemelodier. I 1871 utkom hans Melodier til Landstads Salmebog, som ble autorisert til bruk i Den norske kirke. Den var et omfattende verk som høstet stor anerkjennelse, og var i bruk helt til Koralbok for Den norske kirke kom i 1920-årene. Før dette hadde han vært involvert i den såkalte salmesangstriden, hvor det ble diskutert om en skulle gå tilbake til renessansens gamle rytmiske koraler. Lindeman var imot dette og mente det var lite hensiktsmessig å endre de innsungne formene som var i bruk. Han delte sin fars oppfatning om at en koralbok skulle fremskynde en enhetlig praksis uten å innføre noe nytt.
Han er representert i Norsk Salmebok med 39 komposisjoner. Blant disse er noen av de mest kjent salmer i norsk tradisjon, som for eksempel «Kirken den er et gammelt hus», «Krist stod opp av døde», «Påskemorgen slukker sorgen», «Apostlene satt i Jerusalem», «Et barn er født i Betlehem» og «No livnar det i lundar». Han er også representert med flere av komposisjonene i den katolske salmeboken, Lov Herren.
Lindeman skrev og flere verk for klaver og større verker innen kirkemusikk. Blant disse er kantater til universitetets minnefest for kong Karl XV i 1872, og sørgehøytideligheten ved Grundtvigs død samme år. Han skrev også musikken til kroningen av kong Oscar II og dronning Sofie i Trondheim i 1873 og en kantate til innvielsen av Bygdøy kapell i 1876.
Musikkskole
Sammen med sin sønn Peter Lindeman stiftet han i 1883 «Organistskolen» i orgelbygger August Nielsens lokaler i Bogstadveien 28 i Kristiania. Ved denne skolen kunne de videreføre de pedagogiske ideene som allerede ble forfektet av faren Ole Andreas Lindeman.
Det første året hadde skolen 16 elever, men allerede i 1885 flyttet skolen til Brødrene Hals' Pianofabrikk i Stortingsgata 26 (hvor dagens Hotel Continental ligger). Undervisningen ble da utvidet til flere instrumenter og ble omdøpt til «Musik- og Organistskolen». Skolen søkte om statsstøtte og tok opp 60 elever. Allerede i 1887 var også disse lokalene for små, og den flyttet videre til Universitetsgata 6.
I 1894 ble navnet endret Musikkonservatoriet, og dette ble nedlagt da Staten i 1973 overtok ansvaret for høyere musikkutdannelse. Virksomheten ble vidererført gjennom Norges musikkhøgskole.
Anerkjennelser
I 1870 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Lindemans gate på Frogner i Oslo fikk i 1891 navn etter ham.
I 1906 ble det reist en byste av Lindeman ved Vår Frelsers kirke.