Milorg i Strømmen og Rælingen – gruppe 12121

Motstandsbevegelsen trengte tid på å finne sine samarbeidsformer, dermed oppsto ulike betegnelser som Milorg, Hjemmefronten, Hjemmestyrkene, Gutta på skauen og andre. Milorgdistrikt 12 (D12) var Milorgs distrikt for Romerike unntatt Setskog, Søndre Høland og vestre del av Lørenskog samt Solør og Odal i Hedmark. Kommunene Skedsmo, Lillestrøm og Rælingen sorterte alle under D12. Se egne kapitler om Milorgaktivitetene i Skedsmo og Milorg i Lillestrøm. I det følgende skal vi ta for oss Strømmen og Rælingen,

Milorghula ved Åmotdammen.
Foto: Steinar Bunæs
Milorggruppe 2006. Fra venstre Arne Hellerud, Finn Helgesen, Arne Sørensen, Kåre Jahr, Eyolf Milliansen i samtale med Alf Stefferud.
Foto: Steinar Bunæs
Milorgpost i Strømsveien 74 i mai 1945.
Milorgdefilering mai 1945 i Strømmen.

Strømmen – Rælingen

Både muntlige redegjørelser og styrkeoppsetningen viser klart at Milorg i dette området hadde sin rot i arbeidsstokken på Strømmens Værksted. Mange av Milorgdeltakerne kom derfor fra Strømmen, men også Rælingen, Lillestrøm og Lørenskog var representert. Rolf Lindh var en av dem som med i felttoget våren 1940 i traktene rundt Toten, Gausdal og Lillehammer. Senere skriver han følgende: En del av dem som var med der hadde etter hjemkomsten blitt kontaktet og sagt seg villig til å være med i illegale motstandsgrupper. Etter hvert ble det etablert kontakt med en annen gruppe i området med Haakon Levin som leder. En tredje gruppe med daværende sersjant Arne Sørensen som leder hadde organisert seg vesentlig blant folkene fra Strømmens Værksted. Representanter fra de tre gruppene ble på et møte i 1942 enige om å sette opp to tropper hver av de folkene de disponerte. Møtet fant sted på Konten – konditoriet som lå på hjørnet Strømsveien/Nygata. Disse fire troppene fikk senere betegnelsen gruppe 1212/1. Sørensens mannskaper utgjorde 1. og 8. tropp og de øvrige utgjorde 2. og 3. tropp. Troppene 4, 5, 6 og 7 i samme område befant seg i Lørenskog og Rælingen. Sersjant Arne Sørensen ble den naturlige leder for gruppa fra Strømmen med Rolf Lindh som nestleder.

Dannelsen av Milorg var i starten famlende. Den første konkrete samlingen ble holdt på hytta Hulderheimen i Rælingen, som senere ble revet på grunn av drikkevannsutbyggingen. Kjøpmann Bernt Bryde fra Lillestrøm var sentral, han hadde med direktiver fra sentralt hold. Etter hvert ble disse hovedtrekk fastlagt for nærområdet: Arne Sørensen ble sjef for gruppe 12121, deretter var han områdesjef en tid. Han gikk tilbake som gruppesjef ved slutten av 1943, og etter dette ble Hilmar Bostrøm områdesjef. Andre: Wilhelm Tveiten på Tarzan-fabrikken og distriktslege Schultz Haudt. Veivokter Oscar Aas Haugen i Rælingen fikk også en sentral rolle – eksempelvis var det han som fikk i oppdrag å organisere mottak og videretransport av det store slippet i Østmarka 23.-24. april 1945. Arne Sørensen fikk etter hvert jobb på lønningskontoret på Strømmens Værksted, sammen med Reidar Bakken. Dette var ideelt, fordi mange i Milorg jobbet der. Ved mulige feil måtte Arne Sørensen gå ut i verkstedet, dermed fikk han lett kontakt uten at det vakte mistanke. Det ble sagt at det var to menn som gikk gjennom verkstedlokalene. Den ene var direktør Alf Ihlen, den andre var Arne Sørensen. Arbeidere med hardt arbeid skulle ha ekstra rasjoneringskort, Strømmens Værksted fikk ansvar for dette, og Arne Sørensen fikk jobben.

Organisering

Milorgs styrkeoppsetning for gruppe 12121 bak i dette avsnittet er interessant lesning. Milorg hadde generelt forbud mot nedtegnelser og foto under krigen – det er derfor viktig å merke seg at det under krigen ikke eksisterte noen slik nedtegnelse, det var for risikabelt. Listen ble satt opp av avsnittet etter 8. mai 1945 for å avlønne og belønne. Hjemmefrontmuseet har en original av listen, og det befinner seg kopier i Museene i Akershus og Lillestrøm bibliotek. Samlingen ble ledet av Bernt Bryde fra Lillestrøm. På møtet ble det redegjort for hvordan man tenkte seg den militære illegale motstand organisert og hvordan instruksjonen skulle drives. Det ble også gjennomgått en del prinsipper om hvordan geriljavirksomhet skulle organiseres og drives. Samlingen var vel et resultat av iver etter å gjøre en innsats for Norge. Og så trodde man jo at det snart ville komme en alliert invasjon. Samlingen ble en katastrofe for Milorgarbeidet i distriktet. En av lederne ble arrestert, og våren 1943 fulgte flere arrestasjoner. Man kan vel si at det fulgte en opprulling av ledersjiktet i vårt distrikt. I alt ble 43 arrestert.

Tilholdssteder

Instruksjonen foregikk for det meste i hytter. Disse hyttene ble mest benyttet: - Hytta til Erling Wethal ved Jongsåsen sydvest for Østbyputten. - Hytta til feiermester Sørlie, sydøst for Fiskeløysa. - Hus ved Nordhagekafeen tilhørende familien Lindmark. Ved hytta til Erling Wethal foregikk mye instruksjon, og det fantes en god del våpen der. En gang var tre mann kommet over fra England i et slipp over Østmarka. Det var Ernst Eng og to som het Emil og Brede. En gang kom en tysk patrulje faretruende nær hytta. Det tydet på at de hadde mistanke om at noe foregikk der, og de observerte en periode på god avstand. Karene på hytta var forberedt på at de ville sjekke, og avtalte hvordan de i så fall skulle gruppere seg. Tyskerne ble i området en stund, men etter hvert trakk de seg tilbake, og intet mer skjedde. Ved Tærudtjernet i Skedsmo lå det også et par hytter som var brukt ved våpentrening. Området lå mindre enn en halv times gange fra Skedsmokorset, men terrenget var egnet, og det var relativt lite brukt som turområde på den tiden. Kristian Korsmo var Milorgdeltaker og sønn av mølleren på Gisledal Mølle, en tid var han også hjelpegutt på mølla. Mølla hadde mange etasjer, og et bortgjemt rom ble et mye brukt sted for hjemmestyrkene – midt i trafikknutepunkt for både jernbane- og veitrafikk. Dette kunne være både en fordel og en ulempe. Under en våpeninstruksjon gikk det av et skudd samtidig som tyske soldater sto vakt ved Sagdalsundergangen rett ovenfor. Hellet var at fossen gikk stor og overdøvet smellet.

Illegalt militært motstandsarbeid på Strømmen

Som et ledd i motstandskampen mot tyskerne ble det etter hvert etablert en militær organisasjon, benevnt Milorg. Denne organisasjonen skulle bygges opp og være klar til å tre i aksjon ved en alliert invasjon i Norge. Hvis det ikke ble invasjon, skulle styrken være klar til å tre i aksjon ved en fredsslutning. Oppgaven ville da være å overta tyske leire, samt avvæpne og internere de tyske styrkene. For ikke å risikere å røpe organisasjonen skulle Milorg ikke drive noen form for aksjoner uten at det kom klar ordre om det. I Strømmen ble det også organisert en Milorgavdeling, benevnt Milorg gruppe 12121. Arne Sørensen var sjef for gruppen. Rolf Lindh var nestkommanderende.

Gruppe 12121 besto av rundt 160 mann, fordelt på fire tropper. Troppssjefer og nestkommanderende ved troppene var:

  • Tropp 1 Troppssjef Oddvar Bottegård. Nestkomm. Gudbrand Rasch.
  • Tropp 2 Troppssjef Arne Ringstad. Nestkomm. Sverre Haugen.
  • Tropp 3 Troppssjef Holger Levin. Nestkomm. Erling Nordmark.
  • Tropp 4 Troppssjef Rolf Eriksen. Nestkomm. Ingar Hermansen.

Organiseringen av Milorg her i distriktet tok til i begrenset omfang i 1941. Imidlertid skjedde det en opprulling av organisasjonen, slik at noen av dem som var med, enten ble arrestert eller måtte flykte til Sverige. Organiseringen av gruppe 12121 tok til i 1942, og gruppen var brukbart organisert på høsten 1944.

Milorg fikk våpen i containere som allierte fly slapp ned i fallskjerm i øde skogsområder. Vårt avsnitt hadde en slipp-plass på Kåterudmåsan i Østmarka, like syd for Nordbysjøen. Der kom det slipp natten 23./24. april 1945. Slippene ble varslet med særmeldinger fra London radio. Dette slippet hadde særmeldingen "Spedbarnet går på skøyter". Slippet og transporten av våpen og utstyr bort fra slippstedet var vellykket.

Gruppen drev opplæring i feltmessig opptreden, våpenbruk, sprengning og sabotasje av forskjellig slag. Gruppe 12121 kom gjennom krigen uten å bli avslørt og uten å lide tap. Gruppen deltok i avvæpningen og interneringen av de tyske avdelingene på Låkejordet, Lahaugmoen og Nordbyhagen.

Episoder under krigen

Her er noen av enkelthistoriene slik de ble fortalt – i tilfeldig rekkefølge:

Finn Helgesen

Finn Helgesen fikk i oppdrag å klistre opp lapper fra Sagdalen, opp Strømsveien og ned til stasjonen. Lappene inneholdt informasjon om hvor mange amerikanske fly som var produsert i 1941, 42 og 43. Bildet av president Roosevelt på baksiden. Hensikt: Holde motet oppe. Finn Helgesen fikk også i oppdrag å hente en tung sender i Lillestrøm. En sparkstøtting var det eneste tilgjengelige transportmidlet. Knut Østby og Gudbrand Rasch var involvert. Senderen ble levert på Stalsberg om ettermiddagen. Tyskerne må ha observert aktivitet på Stalsberg fra sitt tilholdssted på Losjelokalet. Om natten kom det kontroll. Senderen var ikke gjemt bort – den sto midt på gulvet i låven. Senderen ble ikke oppdaget. Dagen etter ble senderen levert til Knut Østby i Lørenskog som forutsatt. Finn Helgesen Jeg kom ned Grønlia på vei til jobben på Strømmens Værksted. Storkontroll på stasjonen. Først kontroll av tyske soldater. Han protesterte og sa han bare hadde matpakke i sekken og måtte raskt på jobben. Kom seg fri og løp ned trappen. Opp på motsatt side: Ny kontroll, denne gang hirden. Han protesterte høylytt og viste til at han nettopp var blitt kontrollert og dermed forsinket i forhold til jobben. Kom seg videre, men gikk senere aldri via stasjonen fra Grønlia til verkstedet. Ved et annet tilfelle skulle det fraktes et maskingevær til Lørenskog. Geværet ble pakket inn i seilduk og båret gjennom Strømmen på høylys dag.

Eyolf Miliansen

Jeg bodde i Frydenlundsgt. 2, en bygning som er revet for mange år siden. I etasjen over bodde en tyskervennlig nordmann som ofte hadde besøk. Dette gjorde det ekstra spennende å snike seg rundt og få gjemt bort ulike våpen i kortere eller lengre perioder. Ikke alle våpen var i skikkelig stand når de fikk tak i dem – eller de ble ødelagt under bruk. Da var det greit å kunne ta med pistoler og andre mindre våpen til klinkeverkstedet på Strømmens Værksted hvor Ingar Hermansen jobbet. Mens klinkemaskineriet var i sving var det ikke ørens lyd å få – og det var heller ikke mulig å høre et pistolskudd. Dermed kunne pistolene både repareres og testes innenfor ordinær arbeidstid! Sammen med Ingar Hermansen syklet Eyolf ved flere anledninger fra Norheim kafé på Hvam til Nordhagen i Rælingen for å levere varer. Dette var oftest godt emballert materiell som ankom med den kombinerte person- og lasteruta fra Jessheim langs daværende Riksvei 50 til Oslo via Gjelleråsen. Det kunne ofte være ganske store kasser, ganske tunge også. De var ikke like lette å få festet på bagasjebrettet, men de tok tiden til hjelp, og det skjedde aldri noen episoder, transporten kom fram. En gang hadde Eyolf fått i oppdrag å frakte et gevær fra Nordhagen kafé i Rælingen til Lillestrøm. Kafeen lå rett ned for Eika på Hektnersletta ved Nitelva i Rælingen. Det var fin is på Nitelva, så Eyolf brukte spark. Geværet la han i en kasse med noe engelsk tekst på – den hadde antagelig inneholdt fallskjermer. Kassen ble bundet fast på sparken, og Eyolf sparket på isen til Lillestrøm. Ved passering av jernbanebrua i Lillestrøm fikk han øye på noen tyskere som holdt vakt oppe på brua. Det var for sent å snu, så han bare vinket til dem. De fattet ingen mistanke, og vinket tilbake.

Kåre Jahr ble gårdsarbeider

Sammen med broren min Herman jobbet jeg på Strømmens Værksted i de første krigsårene. Våren 1944 kom det på London-nyhetene en oppfordring om å unngå å verve seg til Arbeidstjenesten (se bak i heftet om AT). Tjeneste i AT kunne resultere i at man ble sendt til østfronten. Vi forsvant da til skogs i et par uker, og fikk da også tips om at lensmannen hadde vært hjemme hos foreldrene våre for å få tak i oss. Det ble etter hvert for tøft å ligge ute i skogen så vi klarte å få oss jobb som gårdsarbeidere på Hektner i Rælingen. Der var risikoen for å bli innrullert betydelig mindre. Fra Hektner gikk vi ofte til Wethalhytta, det var en nokså drøy marsj. En dag støtte vi på en mann vi ikke kjente, og slo av en prat før vi fortsatte. Han bar på et lite spann, så vi antok at han var ute etter bær eller sopp. En god stund senere kom vi i kontakt med samme mann igjen. Da ble det klart at det var «Jens» – vår gruppesjef Arne Sørensen – vi hadde møtt. Spannet var naturligvis bare en del av kamuflasjen som ble brukt for å virke tilforlatelig. Så lite kunne vi kjenne til folk som egentlig var svært så nær oss i organisasjonen.

Kåre Jahr får sertifikat

Jeg hadde jobb i generatorproduksjonen i en periode, og der måtte jeg flytte bilene ut og inn av prøvestallen etter at generatorene var påmontert. En dag kom Fredrik Myhrvold og ga meg beskjed om å få meg sertifikat. Jeg protesterte forsiktig – jeg hadde jo ingen erfaring fra kjøring på landevei! Spiller ingen rolle, dra til bilsakkyndig Ole Lunder, var svaret. Vel, enden på det hele var at jeg dro, og svarte på noen skilt som hang på veggen. Det gikk visst bra, og den praktiske delen likeså. Litt senere skulle Joakim Ihlen kjøres til Oslo i verkstedets Buick med generator. Det gikk greit, men det ble med den ene turen for meg. Forklaringen kan jeg komme med nå: I Tuengen Allé ville Joakim kjøre selv. Han var nok også uvant med bilkjøring, for da vi etter noen meter kom til en parkert lastebil, tro han på gassen istedenfor bremsen. Bulken i panseret ble ikke så stor, men det var jo ikke noe stas å komme hjem til Strømmen med dette.

Kåre Jahr: Herman blir arrestert

Jeg får begynne med å fortelle at jeg på denne tiden lå på samme rom som brødrene mine – Herman, Asbjørn og Henrik. Asbjørn og jeg var i samme avdeling på Strømmens Værksted i denne tiden. – Ved produksjonen av generatorer ble det rigget til sveisegrupper utover i verkstedhallen. Asbjørn kom i en av disse, og antagelig har det vært en nazisympatisør der også. I gruppene ble det snakket om løst og fast, men ikke om illegale ting. Uten at vi visste hvorfor, kom politiet noen dager senere og banket på døra hjemme midt på natten. Det var nok Asbjørn de skulle ha tatt, men det var Herman de spurte etter. Politiet tok ham med seg til Olerudhjørnet hvor det ventet en buss som etter hvert ble fylt med flere rælingsfolk i løpet av natten. Herman ble sittende tre uker på Grini, men slapp da ut igjen uten at noe mer skjedde.

Herman Jahr

Herman var med på transporten den påfølgende natten etter slippet på Kåterudmåsan. Han forteller at det var et voldsomt slit å få utstyret fraktet til Aamotdammen i snø og sørpe. Transporten gikk langs Nordbysjøen via Ramstadsjøen til Skurvåsen. Det viste seg umulig å nå fram til målet i løpet av natten. Ved Skurvåsen ble derfor våpnene skjult og de brøt seg inn i kommunehytta – temmelig utslitte. Neste natt var det andre som tok seg av den resterende distansen til Aamodtdammen. Herman visste ikke at slippstedet het Kåterudmåsan den gang – alt var hemmelig. Rolf Eriksen var hans sjef. Om arrestasjonen våren 1943 forteller han at det var mange fra Strømmens Værksted som ble arrestert samtidig og havnet på Grini. Dette hadde ingenting med Milorg å gjøre, men dreide seg trolig om illegale aviser som hadde sirkulert på verkstedet, muligens etter tysting. Etter forhør av en norsk politimann satt han inne i 3 uker før han slapp ut. Flere av dem som ble arrestert var med i Milorg etterpå.

Våpen ble smuglet i likkister

Rolf Eriksens svigerforeldre drev Isaksens Begravelsesbyrå og Blomsterforretning i Lillestrøm. Ved noen anledninger var det behov for å transportere våpen rundt i distriktet. Rolf lånte da svigerforeldrenes likbil med kiste. Den ble aldri utsatt for noen kontroll.

Krigstiden var ikke helt uten lyspunkter

På Hektner gård fikk de lov til å invitere til venners vennefest på nyttårsaften 1944. Det var lagt opp til karneval med musikk fra trekkspill og andre instrumenter. Alle hadde masker, og det ble jo ekstra spennende å se hvem som dukket opp da disse falt. Da viste det seg at flere av gutta på skauen var til stede, men mer enn noen gang gjaldt det da å vise gode miner til slett spill. Kåre ble senere en dreven trekkspiller, og spilte til dans – alene eller sammen med andre i Jahr Trio og Rex. Han fikk etter hvert fast arbeid ved flyfabrikken på Kjeller, og ble der i hele 35 år.

Barnevogn med dobbelt bunn

Helene og Arne Sørensen fikk datteren Kari under krigen. De klarte å skaffe seg en brukt barnevogn, og den viste seg å ha dobbelt bunn. Det var kjærkomment. Den ble flere ganger benyttet til forflytning av pistol, ammunisjon og hemmelige papirer mellom gruppemedlemmene. Kari sov godt oppå dette, og det var et fint transportmiddel.

Maskingevær i ryggsekken

En dag i 1944 kom det melding om at Arne Sørensen måtte hente et maskingevær ved Norheim kafé i Rælingen. Det skulle komme med lastebil og en navngitt sjåfør. Han tok sykkelen og utstyrte seg med ryggsekk, buesag og øks, i håp om å se ut som en tømmerhogger. Han overtok maskingeværet og plasserte det i ryggsekken. Mg-løpet som var pakket inn i grått papir stakk opp av ryggsekken. Med sag og øks på styret syklet han hjemover. Ved jernbaneundergangen i Sagdalen var det helt uventet tyske soldater. Det var for sent å snu. Arne vinket til dem idet han passerte, og de vinket tilbake. Det gikk godt den gangen også.

Gutta på skauen

Under hele krigen var det mange ungdommer som lå i dekning i Østmarka. Spesielt ved innkalling av fem årsklasser til arbeidstjeneste i 1944 lå det alt for mange i Østmarka utenfra. Disse utgjorde en sikkerhetsrisiko for de Milorgkarene som oppholdt seg i området. De ble etter hvert sendt videre til Sverige. Under oppholdet i marka måtte de bespises. Dette ble besørget gjennom gode forbindelser til forsyningsnemndene og ved bistand fra diverse kjøpmenn. I 1944 lå en Milorggruppe ved Aurtjern/Bjørtjern. Transporten med mat til disse foregikk med Strømmens Værksteds biler, den ene uken til Losby, den andre uken til Rælingen. Organiseringen av vareinnsamlingen var det kjøpmann Thor Mathiesen som stod for sentralt. Også kjøpmann Asbjørn Hansen leverte matvarer jevnlig. Varer ble ofte hentet illegalt på Strømmen stasjon. Derfra bar det innom Shellstasjoen på Strømmen for endelig opplasting av gods før transport til Rælingen eller Losby.

Våpenslippet som ikke kom - 1944

På ettersommeren 1944 fikk Arne Sørensen, Rolf Lindh og Arne Ringstad beskjed om å møte noen Milorgkarer fra Rælingen ved Nordbysjøen for å forberede mottagelsen av et slipp fra allierte fly. Meldingen om dette var kommet i kode fra London over nyhetene samme kveld. Innen klokka 24.00 hadde rundt 20 mann fått rigget opp to store bål på ei myr. Alt var klart, men ingen fly kom. Etterpå ble det fastslått at det hadde vært en kommunikasjonssvikt, for ingen slipp var planlagt på dette tidspunktet.

Våpenslippet ved Kåterudmåsan 23.-24. april 1945

Høsten 1944 ble det bedre tilgang til våpen. Da begynte Milorg å få våpen som allierte fly slapp ned til oss gjennom såkalte slipp. På den avtalte slipp-plassen Kåterudmåsan i Østmarka kom det slipp natten mellom mandag 23. og tirsdag 24. april 1945. To fly slapp 27 containere – sylindriske beholdere – med i alt 4,5 tonn våpen og utstyr. Dette var sent i krigens fase, men ingen var sikker på hvordan og hvor lenge sluttfasen av krigen ville trekke ut. Derfor var slippet av stor viktighet for motstandsstyrkene. Det var distrikt 12 som hadde ansvaret for operasjonen. Folk fra Strømmen, Lørenskog og Rælingen deltok. De visste at et slipp kunne komme når som helst. Den endelige meldingen fikk de i kode over nyhetssendingene fra London. Hvis de meldte Spedbarnet går på skøyter i morgennyhetene – og dette ble gjentatt i kveldsnyhetene – var det bare å forberede seg på å motta slippet på avtalt sted den påfølgende natten. Pilotene peilet seg inn mot området i mørke, uten særlig mye hjelp av lys eller andre signaler underveis. Desto viktigere var det at selve slippstedet var godt markert med en serie av bål eller fakler. Flyene kom som avtalt og slapp sin last. Folkene slukket umiddelbart lysene for å redusere faren for å bli oppdaget. Det de ikke visste, var at flyene hadde mer de skulle levere. Noen minutter senere kom de derfor tilbake, men da i stummende mørke. Likevel presterte de det kunststykke å slippe lasten i nøyaktig riktig område. Jobben med å samle sammen alle de 27 containerne med i alt 4,5 tonn med utstyr ble derfor en forholdsvis enkel oppgave. Innholdet ble tatt ut, og containerne ble skjult så godt som mulig. Deretter begynte den virkelig tøffe delen av operasjonen: Alt godset skulle fraktes fra slippstedet ved Kåterudmåsan til ei hule ved Aamotdammen i løpet av den påfølgende natten. Det var tidlig vår det året, så skiføre var det dårlig med – de gikk til fots. Men så satte det inn med sludd og sørpe, og dermed ble det ekstra ille å komme seg fram med tung last på ryggen. Flere av folkene var nødt til å komme seg på jobben klokka sju, ellers ville de få et forklaringsproblem. Finn Helgesen snakket derfor med noen av folkene om at en rømning til Sverige kunne bli nødvendig. Det gjorde det ikke bedre at et skudd gikk av. Kameratene ble nervøse, men Finn ba dem ta det helt rolig: – Det er ingen som greier å lokalisere oss med bare ett enkelt skudd å peile seg inn mot! Det holdt stikk, de kom seg på jobben i tide, og selv om de var møkkete og grimete var det ingen som oppdaget noe mistenkelig.

Mer om slippet ved Kåterudmåsan

Under Oscar Aas Haugens og Harald Halvorsens ledelse ble slipplassen på Kåterudmyra organisert. Det var Rælingstroppen supplert med Rolf Eriksen og Eyolf Miliansen fra Strømmen som mottok slippet. Haugen var leder for troppen i Rælingen. Han var nær blitt arrestert sammen med Hilmar Bostrøm ved opprullingen i 1943, men de kom seg unna. Tyskerne arresterte da 42 mann fra Milorg i distriktet. Etter dette gikk Haugen alltid med våpen på seg, og han sov sjelden hjemme. Fra Kommuneposten Rælingen nr 2-1995 av Harald Jørstad og Marit Fagerli siterer vi beretning fra Harald Halvorsen, nestkommanderende i Milorgtropp 1212/07 – Rælingstroppen: Det var 21 mann av oss. Møteplassen var ved Nordbysjøen. Slippet kom natt til 24. april 1945. Oscar Aas Haugen hadde plassert oss etter hverandre langs kanten på måsan. Vi sto der og så flyet nokså nærme klokka 2400, noe for langt øst, det fortsatte så langt nordover som til Lillestrøm og Kjeller, hvor det var skyting, videre hørte vi flyet gikk utover på den andre siden av Øyeren. Så ble det borte. Plutselig kom det igjen og vi tente lyssignalene våre. Jeg sto først og skulle signalere bokstav F. Slippet kom ned på framsiden av måsan. Det ble et forferdelig spetakkel. Tre av skjermene åpnet seg ikke, og containerne kom ned i voldsom fart. En av dem datt på måsan og dro vel en meter nedi. En annen dro rett i ei gran og skar den rett av før den dro i bergpynten så fillene føyk. I den containeren var det sabotasjesprengstoff. Alt sammen fløy i filler og lå strødd over alt. Transporten av slippet til gjemmestedet var forberedt med femmannslag og vi satte i gang med å bære. Vi ventet bare ett fly, men tjue minutter senere kom et nytt. Vi var advart om at det også kunne dukke opp tyske fly, så vi gjemte oss så godt vi kunne. Flyet gikk så lavt at jeg kunne se ringene til Royal Air Force under vingene på det, og dessuten forsto vi at det ikke var tyskere da de skjøt ut to grønne signalraketter. Aas Haugen signaliserte F og flyet slapp lasten. Fra de to flyene kom det 27 containere, hver med rundt 165 kg last. Vi satte straks i gang med å få alle sakene unna. Det hang store fallskjermer i trærne, de måtte fjernes så fort som mulig.

Transporten til Aamotdammen neste natt

Milorgfolk fra Strømmen og Lørenskog gruppene skulle besørge dette ved hjelp av veivisere underveis. En av veiviserne møtte ikke opp. Arne Sørensen spurte dem som bar om noen kunne vise ham veien til skytterbanen i Rælingen, og det var det en som kunne. Derfra førte Arne gruppen videre på østsiden av Ramstadsjøen til Skurvåsen. De hadde brukt alt for lang tid så langt, derfor skjulte de slippet der. Noen brøt seg inn i kommunehytta – de var helt utkjørt. Arne Sørensen førte resten til Strømmen, slik at de rakk å komme på jobb til klokka sju. Det måtte organiseres en gjeng neste natt for å ta seg av siste etappe til Aamotdammen. Rolf Lindh forteller at stifinneren Asbjørn Nygren førte dem trygt gjennom nattemørket via Djupdalen, forbi Wethalhytta til Aamotdammen, hvor våpnene ble skjult i en steinur. Våpnene ble senere fordelt og brakt videre til Lørenskog, Strømmen og Lillestrøm.

Arne Sørensen forteller: Det var et forferdelig vær transportnatta, og vi fikk etter hvert store problemer. Harald Halvorsen fulgte oss langt på vei, men han måtte forlate oss for å rekke jobben klokka sju inne i byen. Vi rotet oss litt bort, og måtte fullføre transporten neste natt. Fra neste lagringssted rett vest for Aamotdammen ble lasten spredd. En del av våpnene skulle til Lillestrøm, disse ble en natt senere båret fram til Øgardshøgda i Rælingen. Vi hadde på forhånd bestemt at det skulle ligge en stabel med stokker på stedet. Midt på lyse ettermiddagen kom det en kar med lastebil fra Lillestrøm for å kjøre våpnene videre. Hver gang det kom biler eller mennesker forbi under pålessingen, tok gutta noen stokker fra haugen og la på lasteplanet som en liten dekkoperasjon. Våpnene ble kjørt til kjøpmann Borgen som bodde på Vigernes. Resten av våpnene ble spredt til ulike andre steder.

Leveranser ved slippet 23-24. april 1945

2 fly slapp i alt 27 containere (beholdere) med følgende innhold:

  • - 12 Brengun – maskingeværer
  • - 14 Stengun – maskinpistoler
  • - 90 geværer – Lee Enfield
  • - 10 US-karabiner
  • - Diverse ammunisjon til våpnene
  • - Et stort antall håndgranater
  • - Sambandsutstyr – bl.a. felttelefoner og telefonkabler
  • - Lommelykter med batterier
  • - Et antall støvler – militærmodell
  • - Sjokolade
  • - Tyggegummi
  • - Tobakk og sigaretter

– men det var farlig å røyke engelske sigarettmerker om noen så det! NB: Fallskjermer av tykk silke var meget populært hos damene! Containere og fallskjermer skulle gjemmes umiddelbart for å hindre problemer ved fremtidige slipp. Men silken i fallskjermene kom til nytte da det skulle sys frigjøringskjoler! Mang en fin brudekjole og konfirmantkjole ble sydd av silke i 1945.


 
Bjørkelangen AT-leir 1942.

Frigjøringen

 
Vaktbataljonen på Bjørkelangen 1945 besto for en stor del av menn fra Skedsmokorset og Strømmen. På akkurat dette bildet er det flest fra Strømmen.
Foto: Alf Stefferud og Steinar Bunæs

Kåre Jahr fra Rælingen fortalte at han og broren Herman på frigjøringsdagen tirsdag 8. mai 1945 holdt på med gjødselspredning fra en svær haug som var lagt ut der veien tar av mot Lecafabrikken i dag. Der kom en kar og ga oss beskjed om å ta på uniform og omgående stille i Strømmen. Det var bare å gjøre som det ble sagt – lukta fikk det være det samme med. Etter frigjøringen ble jobben å sørge for opprydding, hente nazister og diverse annet. Vi fikk tilbud om å verve oss for to pluss to måneders tjeneste mot å slippe senere innkallinger til militærtjeneste. Det ble til at Herman og jeg meldte oss. Utover høsten var vi gjerne vekselvis to uker om gangen i leiren på Bjørkelangen, deretter to uker på andre steder, blant annet i vaktbataljonen i fangeleiren i Prestegårdshagen ved Trondheimsveien på Skedsmokorset. Noe av det jeg husker best herfra var kjempelageret med saueskinnspesker som lå igjen etter tyskerne. Dette og en del annet utstyr havnet nok etter hvert hos både Skedsmosokninger og andre.

Arne Sørensen var etter frigjøringen med i oppryddingen i Strømmen ut mai måned. Da ble han bedt om å gå inn i politiet, og der var han til vaktbataljonen ble satt opp – da ble han med i den. Milorgstyrkene gikk for en stor del inn i vaktbataljonen som tok tilhold i den tidligere AT-leiren på Bjørkelangen – Arbeidstjenesten under krigen. Styrkene var her halve tiden, den andre halvparten ble tilbrakt ved en av de fem interneringsleirene som ble opprettet i de tidligere tyske brakkeleirene på Romerike: - Lahaugmoen - Prestegårdshagen, Skedsmokorset - Volla, Lillestrøm - Låkejordet, Strømmen og Nordbyhagen/Blåkollen på Fjellhamar

Kilder


  Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten.