Milorg
.jpg)
Milorg var den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonens oppgaver var primært å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og å støtte en eventuell invasjon. I tillegg til rekrutterings-, trenings- og etterretningsarbeidet for å utføre disse oppgavene drev Milorg også med aktiv sabotasje gjennom hele krigen. Ved krigens slutt var omkring 55 000 mann knyttet til Milorg, hvorav rundt 40 000 var Milorg-soldater, kjent som «jegere». Folkerettslig var de å regne som partisaner som ikke hadde rett til samme beskyttelse som regulære soldater. Milorgmedlemmer som ble tatt av okkupasjonsmakten kunne derfor ikke regne med å få status som krigsfanger, og risikerte henrettelse etter en summarisk rettssak.
Milorg utgjorde sammen med Sivorg Hjemmestyrkene, som var den offisielle delen av Hjemmefronten. Medlemmene av Milorg er også kjent som «Gutta på skauen». De store skogområdene i Sør-Norge var utmerkede gjemmesteder for en undergrunnshær, og mange oppholdt seg i lang tid på skjulestedene som ble bygget opp.
Opprettelsen
Kimen til Milorg oppstod høsten 1940 i «Organisasjonen» eller R-gruppa. Blant sentrale personer i gruppa fant man Paal Frisvold, Olaf Helset, John Rognes, Ole Berg, Jacob Schive, Johan Beichmann og Johan Holst.
Våren 1941 begynte man så å bygge opp det egentlige Milorg i form av fem kamporganisasjoner. De var inndelt geografisk etter mønster av de fem regulære militæravsnittene. Hver organisasjon hadde sin leder. I mars–april 1941 ble Rådet opprettet, med Ole Berg som første leder for hele organisasjonen.
Regjeringens anerkjennelse
Utover sommeren 1941 oppstod det behov for bedre kontakt mellom Rådet og Londonregjeringen. Man ønsket spesielt regjeringens godkjenning og avklaringer av en del prinsipielle spørsmål. Blant spørsmålene var forholdet mellom sabotasjeaksjoner og tyske represalier viktig å få avklart. Det var også uklare forhold mellom Milorg, regjeringen og det britiske SOE. Regjeringen sendte 20. november 1941 et telegram til Rådet hvor Milorg og dens styre ble anerkjent. Dermed hadde Milorg blitt en del av det norske forsvaret. Selv om forholdet til regjeringen nå var avklart var det fortsatt vansker i kommunikasjonen med SOE og dens norske kompani, Noric 1 (senere Kompani Linge). Ser man på Milorgs virke markerer rejeringens anerkjennelse en overgang fra det som har blitt kalt «De enkelte tiltaks tid» til en periode med mer strategisk tekning.
Ny struktur
I løpet av sommeren og høsten 1941 ble en rekke Milorgmedlemmer arrestert, og grupper ble rullet opp. Olaf Helset ble tatt i februar 1941. Problemene fortsatte utover i 1942. Man konkluderte med at det ikke var mulig å bygge opp Milorg uten å gjøre kraftige tilpasninger til de rådende forhold. Det ble klart at geriljakrig og sabotasje var metoder som kunne fungere, og man forlot den tradisjonelle militære oppbygningen til fordel for en organisasjon som var tilpasset dette.
Våren 1942 kom Militærkomiteens Direktiv nr. 1, der man forlot inndelingen i fem kamporganisasjoner. I stedet ble det opprettet fjorten Milorg-distrikter, som ble nummerert fra 11 til 24. Organisasjonen ble bygget opp etter dette mønsteret i løpet av 1943. Den sentrale ledelsen ble lagt til Sentralledelsen (SL), som organiserte de forskjellige typer aktiviteter. Sommeren 1942 ble Milorg i Drammen rullet opp, og Knut Møyen klarte med nød og neppe å flykte til Sverige. Hans stedfortreder Jens Christian Hauge tok over som leder.
Trening
.jpg)
Svært mange av de som sluttet seg til Milorg hadde liten eller ingen militær trening. Mange hadde blitt unntatt fra verneplikten, og etterhvert kom det også inn medlemmer som hadde vært for unge til å utføre verneplikt før krigen brøt ut. De som hadde fått militær trening hadde for det meste bare vært gjennom en kortvarig rekruttskole. Samtidig var det en del medlemmer som hadde noe mer militær erfaring, inkludert krigserfaring fra våren 1940 og i noen tilfeller fra Vinterkrigen. I begynnelsen var de de yrkesmilitære i Milorg som sto for treningen, men de hadde i de fleste tilfeller liten erfaring med den spesielle form for krigføring som organisasjonen måtte drive. En spesiell utfordring var sikkerheten, og manglende kunnskap om kontraetterretning førte til mange arrestasjoner i den første tiden.
Etterhvert kom det til instruktører med mer kunnskap om geriljakrigføring og sabotasje. Kompani Linges menn var spesielt viktige. Selv om det fram til 1943 ikke var meningen fra SOEs side at de skulle samarbeide direkte med Milorg var det allikevel utstrakt kontakt, både på grunn av at mange kjente hverandre fra tidligere og fordi Kompani Linges mannskaper etter aksjoner i Norge ønsket å bidra med mer mens de ventet på sitt neste oppdrag.
Milorg hadde lite våpen før 1944, og det ble derfor lite skytetrening og våpeneksersis.
Utstyr
I utgangspunktet hadde Milorg svært lite utstyr. Det fantes mange jaktvåpen som kunne brukes i åpen kamp, men for å drive geriljakrig trengte man våpen som lett kunne skjules, som pistoler og maskinpistoler. Den viktigste kilden til slike våpen ble slipp fra utlandet, som begyne i januar 1942. De fleste bygder i Sør-Norge har minst ett sted, gjerne en hule eller tømmerkoie, som ble brukt som våpenlager av Milorg under krigen. Våpenlagrene ble merket med skilt hvor det ble forklart at det var å regne som landssvik å avsløre for tyskerne hvor våpen lå gjemt. Det var stor vilje i befolkningen til å beskytte Milorgs aktivitet, men faren for angivere var alltid til stede. Sprengstoff ble dels stjålet i Norge og dels sluppet fra britiske fly.
Det ble i løpet av krigen utført 1241 slippoperasjoner. Av disse var 717 vellykket. Det var mange ting som kunne gå galt, og noe av det vanligste var at slippet ble gjort på feil sted på grunn av navigasjonsvansker. Flesteparten av de vellykkede slippene skjedde i de to siste årene, hele 682 av dem, hvorav 469 i 1945. 31 fly gikk tapt under slippoperasjoner, og 200 besetningsmedlemmer omkom. Slippene omfattet totalt 245 mann som hoppet ut i fallskjerm og 12 500 beholdere med våpen og forsyninger.
Samband
I løpet av 1944 bygget Knut Haugland opp Det indre samband (DIS), et sambandsnett som ved krigens slutt hadde omkring 60 radiostasjoner. I 1941 hadde Milorg bare to sendere, mens det i 1944 var omkring 35. Ved frigjøringen hadde Milorg totalt 69 sendere, som alle hadde kontakt med SOE og Forsvarets Overkommando.
Av de 110 radiooperatørene som var aktive i Milorg ble tyve arrestert. Ni av disse ble drept, mens syv ble meldt savnet.
Sabotasje
Etter de fryktelige represaliene som fulgte Måløyraidet i 1941 var Milorg svært tilbakeholdne med sabotasjeaksjoner. Det ble fortsatt gjennomført slike, men de fleste var i regi av Kompani Linge, ikke Milorg. I 1943 ble forholdet mellom Milorg og SOE normalisert etter et møte der Jens Chr. Hauge som Milorgleder fikk avklart viktige spørsmål.
I 1944 begynte Milorg igjen å ta i bruk sabotasje. Tyskland var nå på vikende front, og selv om represalier mot sivile fortsatt var en uungåelig konsekvens av sabotasjeaksjoner var slike aksjoner i en del tilfeller av så stor strategisk viktighet at man valgte å gjennomføre dem.
De enkelte milorgdistriktene organiserte sabotasjegrupper eller -celler etter behov. I Oslo var aktivitetsnivået spesielt høyt, og der ble sabotasjegruppa AKS 13.000 oppretta våren 1944. Milorgs sabotasjeaktivitet foregikk parallelt med Kompani Linges og de kommunistiske gruppenes aktivitet, og så langt man kunne ble disse forskjellige delene av hjemmefronten koordinert. Det var også en rekke tilfeller av samarbeid og overlappende mannskap. For eksempel var AKS 13.000s formelle leder først Svein Blindheim og så William Houlder, begge tilknytta SOE/Kompani Linge; nestkommanderende og den som i praksis var gruppas leder var Per Røed.
Distrikter
Nedenstående oversikt over Milorgdistriktene er basert på strukturen slik den var mot slutten av krigen og ved frigjøringa i 1945. Fram til 1942 var landet delt i fem kampgrupper. Deretter fulgte en inndeling i mindre distrikter, som i løpet av 1943 stort sett fikk sin endelige form. En kunne ikke alltid følge fylkes- og kommunegrenser, for det viktige var at distriktet hadde et område hvor det var mulig å kommunisere og forflytte seg uten for stor fare. Det skjedde enkelte endringer i distriktsinndelinga gjennom krigen, men det er lite hensiktsmessig å sette opp oversikter som fanger opp alle disse. Endringer i distriktenes omfang beskrives derfor heller i artikler om de enkelte distriktene. Inndelinga er angitt dels etter fylke, og dels etter distrikter/regioner. Prinsippet som er lagt til grunn er at største enhet som er noenlunde presis brukes; en oversikt som tar med alle de mer enn 700 kommunene som fantes i 1945 vil være vanskelig å bruke i praksis.
Baser
I 1944 begynte Milorg å bygge opp baser flere steder i Norge. Dette var et resultat av at Milorg fikk stadig større ressurser samtidig som Tyskland var på vikende front slik at man begynte å ane en ende på krigen. Basene var:
- Bjørn East i Rogaland
- Bjørn West i Sogn og Fjordane
- Elg i Buskerud og Oppland
- Hjort i Sør-Trøndelag
- Orm i Hedmark
- Varg i Rogaland
Basene lå i øde områder og var svært godt kamuflert. Flere av dem ble ikke funnet av tyskerne, men Elg og Bjørn West ble angrepet i april 1945.
Ved krigens slutt
.jpg)
I mars 1945 var det mer enn 30 000 personer som var tilknyttet Milorg. Disse var engasjert i en rekke forskjellige oppgaver, som sabotasje, etterretning, sanitet, transport, forsyninger og samband. Ved frigjøringen et par måneder senere, skal det ha vært så mange som 40 000 som var tilknyttet organisasjonen.
Milorgs styrker ble ved krigens slutt brukt som støttetropper for Polititroppene og for regulære styrker som etterhvert ble samlet. De hadde til å begynne med ikke annen uniform enn armbindet, men mange ble utstyrt med enkle uniformer så snart det lot seg gjøre. Milorg bidro blant annet med vakthold på strategiske steder i frykt for et opprør blant de mange tyske soldatene som befant seg i Norge eller blant NS-medlemmene.
Se også
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Eitingerrapporten i NOU 1998:12, kap. 11.6.4.1.
- Kjeldstadli, Sverre. Hjemmestyrkene : hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. 1. Utg. Aschehoug. Oslo. 1959. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Birkenes, Jon: «Milorg I D 17 (nedre Telemark) 1940-45», Byminner 18, Skien 1982