Nils Onsrud (1909–1975)

Nils Onsrud (født 11. august 1909 i Kristiania, død 4. desember 1975 i Kragerø) var politifullmektig i Lillesand i 1940, og var den første som varsla om en nær forestående invasjon etter senkninga av M/S «Rio de Janeiro» den 8. april 1940. Han var motstandsmann og konsentrasjonsleirfange under krigen, og ble senere politimester, direktør i Sivilforsvaret og sorenskriver.

Nils Olsrud i politiuniform.
Foto: Ukjent

Slekt og familie

Han var sønn av brødkjører og senere bakermester Nils Kristian Johansen Onsrud (f. 1875) og Julie Mariane Onsrud (f. 1878). Han hadde to eldre søsken og to yngre søsken.

I 1934 ble han gift i Trondheim med Mildrid Marie Langballe.

Livet før krigen

Han vokste opp i Kristiania, der familien i 1910 er registrert i Professor Dahls gate 45. I den kommunale folketellinga fra 1923 står han som skoleelev, og familien bodde da i Eilert Sundts gate 18.

I 1931 tok han juridiske embetseksamen, og året etter begynte han å arbeide som sakførerfullmektig i Tromsø. Da han gifta seg i Trondheim i 1934, var han fortsatt registrert som bosatt i Tromsø. I 1935 ble han ansatt i politiet, først som konstabel og hjelpaktor ved Senja politikammer i Harstad. Fra 1936 til 1938 var han så dommerfullmektig i Vesterålen. Deretter fulgte korte perioder som sekretær i Riksskattestyret og som politifullmektig i Porsgrunn, inntil han i 1939 ble ansatt som politifullmektig ved Arendal politikammer. Han hadde i den jobben påtalemyndighet i Grimstad og Lillesand, og bosatte seg i Lillesand.

Krigsutbruddet

For Nils Onsrud begynte krigen en dag tidligere enn for de fleste nordmenn. Den 8. april 1940 ble det tyske skipet M/S «Rio de Janeiro» torpedert av en polsk ubåt utafor Lillesand. Skipet var på vei mot Bergen, og skulle sette i land styrker der som en del av invasjonen av Norge. Som politifullmektig ble Onsrud involvert i å ta imot overlevende. De første ankom Lillesand rundt klokka 14, og Onsrud la merke til at de var kledd i uniformer og snakka tysk. De påsto at det var et handelsskip de hadde vært på, men naturlig nok vakte uniformene mistanke. En soldat forsnakka seg også, og spurte om de allerede var i Bergen, mens andre nevnte at det var åtti hester på skipet. Alt i alt pekte dette i retning av invasjonstropper, i og med at det hadde gått rykter om mulig tysk aggresjon mot Norge.

Klokka 14:30 den 8. april ringte Onsrud til sjøforsvarets sambandsstasjon i Kristiansand og la fram saken for dem. Han følte at han ikke ble tatt på alvor, og en halvtime senere forsøkte han igjen. Fortsatt var det ingen som kjente til noe om saken, men han fikk snakke med kommandør Wigers i Kristiansand sjøforsvarsavsnitt. Onsrud må ha kjent på begynnende panikk, for han hadde bare to konstabler til hjelp. Derfor ba han om hjelp fra militæret til å holde vakt over de omkring åtti tyske soldatene i Lillesand. Kommandant Wigers sendte ganske enkelt saken videre: I og med at tyskerne var på land var det generalen han måtte snakke med, for dette var ikke lenger sjøforsvarets sak. Arendal politikammer ble også varsla, og klokka 16:15 fikk Onsrud kontakt med general Einar Liljedahl. Han mente at dette var mannskap fra et handelsskip, og ikke en sak for Hæren. Neste skritt var å varsle Justisdepartementet, som ga beskjed om at det måtte holdes sjøforklaring og at de tyske soldatene måtte avvæpnes. I samtalen med byråsjef Rognlien fikk han endelig gehør. Rognlien hadde hørt på radio at et femtitalls tyske skip hadde seilt gjennom Storebælt og Lillebælt i Danmark, og var dermed mer på linje med Onsrud.

Onsrud hadde fortsatt ikke mer enn sin egen autoritet og to konstabler å stille opp med. For å styrke førstnevnte gikk han hjem og tok på seg paradeuniformen. Tyskerne var samla i tingsalen, og Onsrud gikk dit og forlangte å få utlevert alle våpen. Dette ble tatt på alvor, og han ble dermed den første som avvæpna tyske styrker i Norge. Klokka 17 ringte han igjen til general Liljedahl og krevde at det måtte sendes soldater til Lillesand.

I hovedstaden ble Stortinget samla etter at det ble klart at britene la ut miner i norsk farvann. Flere militære ledere var til stede under dette møtet. Det ble informert om skipet som var senka ved Lillesand, men dette førte ikke til handling, verken mobilisering eller andre tiltak.

Nils Onsrud fortsatte å ringe til sambandsstasjonen og til generalen. Klokka 20 fikk han vite fra Liljedahl at det ville komme militært personell neste morgen. Han insisterte på at det måtte gå raskere, og en halvtime senere dukka det faktisk opp et førtitalls soldater som tok over ansvaret for tyskerne.

Krigsåra

Onsrud fortsatte i politiet, og ble etter en tid overført til Arendal politikammer. Han ble med i en av de første gruppene i det som ble Milorg, major Arne Laudals Kampgruppe 3. Der fungerte han blant annet som ordonnans mellom gruppene i Arendal, Grimstad og Lillesand. Som politimann kunne han bevege seg nokså fritt, og han fikk også tilgang til informasjon. Denne brukte han blant annet til å advare motstandsfolk som var i fare for å bli arrestert. Da lederen for Kampgruppe 3 i Arendal, Thore Idsal Tau ble arrestert, organiserte Onsrud flukten hans.

Den 11. desember 1942 ble Onsrud arrestert under opprullinga av Kampgruppe 3. Han ble først ført til Arkivet i Kristiansand, der han ble utsatt for tortur. Den 22. januar ble han sendt til Grini, der han fikk fangenummer 6029. Han ble så sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof som Nacht und Nebel-fange den 10. juni 1943. Der fikk han fangenummer 4093. Da Natzweiler ble evakuert i september 1944 ble han overført til Dachau, og derfra ble han etter bare noen dager sendt videre til Ottobrunn. I Ottobrunn ble han utnevnt til Lagerschreiber, 'leirskriver', ettersom han var god i tysk. Dette gjorde ham i stand til å hjelpe andre norske fanger, og han slapp selv unna tungt kroppsarbeid. I mars 1945 kom han til Neuengamme. Derfra ble han evakuert med de hvite bussene.

Etter krigen

Onsrud tiltrådte raskt etter frigjæringa stillinga som konstituert politimester i Arendal, og den 8. mars 1946 ble han utnevnt til politimester der av Kongen i statsråd.

I 1947 var han i Tyskland som vitne i saken mot seks offiserer fra Natzweiler. Omkring 25 000 av de drøyt 40 000 fangene der omkom som følge av hardt arbeid, dårlig kosthold og hygiene og mishandling. Hans vitnemål varte i tre og en halv time, og alle de seks ble dømt.

I 1962 ble han direktør i Sivilforsvaret. Han var den første i denne stillinga som ikke hadde offisersbakgrunn.

I 1967 ble han sorenskriver ved Kragerø sorenskriverembete. Det embetet hadde han til sin død.

Onsrud var aktiv i flere foreninger. Han var formann i Politiembedsmennenes Landsforening fra 1956 til 1962, og formann i Kongelig Norsk Automobilklubs lag i Agder fra 1950 til 1959. Fra 1954 til 1960 satt han i hovedstyret i KNA. I 1968 ble han president i Norsk Forsvarsforening.

Han mottok etter krigen Deltakermedaljen, og i 1974 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Det ble i 2016 satt opp et minnesmerke over Nils Onsrud utafor tingsalen i Lillesand, der han i april 1940 avvæpna de tyske soldatene.

Litteratur og kilder