Reidun Røed (1921–2009)

Reidun «Lillemor» Røed f. Hjartøy (født 22. mars 1921Rjukan, død 5. april 2009 i Bærum) var motstandskvinne under andre verdenskrig. Under dekknavnet «Ingrid» var hun sekretær for staben i Milorg D-13, det vil si Oslo-distriktet. Dette førte til at hun var en av de som satt med mest kunnskap om oppbygninga av Milorg i hovedstadsområdet, ettersom hun møtte folk fra en rekke forskjellige avdelinger og celler.

Slekt og familie

Hun var datter av bibliotekar Henrik Hjartøy (1892–1971) og Hjørdis Hjartøy (f. 1897).

I 1947 ble hun gift i USA med motstandsmann og sivilingeniør Per Røed. De fikk to barn. Dattera Ingun ble gift med lektor Torstein Bjaaland, som har skrevet bok om Per Røed. Sønnen Jan fikk navnet sitt fra Per Røeds dekknavn som sabotør.

Liv og virke

Da krigen brøt ut studerte hun kjemi med Universitetet i Oslo. Hun fortsatte med studiene fram til senhøsten 1943, og avla det semesteret en bifageksamen i kjemi. Den 28. november 1943 brant Universitetets Aula. Brannen var påtent av motstandsfolk, og Josef Terboven benytta dette som påskudd til å stenge hele universitetet og pågripe både ansatte og studenter. Da politiaksjonen starta den 30. november befant Hjartøy seg i KjemibygningenBlindern. Hun ble sammen med andre studenter plassert på en lastebil og sendt ned til Universitetsplassen. Der ble de kvinnelige studentene løslatt etter å ha oppgitt personalia, mens de mannlige ble holdt igjen.

Da studiene brått ble avbrutt var hun forlova med den 17 år eldre Reidar Eker, som var avdelingssjef på Radiumhospitalet. Hun hadde en deltidsjobb som assistent på patologisk laboratorium der, og var dermed en av de heldigere blant studentene som ble kasta ut i et vanskelig jobbmarked. Hun vurderte i tida etter nedstengninga av universitetet å flykte til Sverige sammen med Eker for å drive motstandsarbeid derfra, men det ble ikke noe av dette.

I februar 1944 gjennomførte Gestapo en stor aksjon mot den illegale pressen. Under en razzia på Deichmanske bibliotek den 4. februar ble åtte sentrale personer arrestert. Blant disse var både hennes far Henrik Hjartøy og Reidar Eker. Begge havna på Grini. Reidun Hjartøy ble da hovedforsørger for sin familie, som hun bodde sammen med i en villa i Skogveien 24 på Jar.

Hvor mye kontakt hun hadde med Milorg før hun ble aktiv der er uklart, men det er tydelig at man visste hvem hun var. I april 1944 kom Ove Overdale hjem til henne på Jar og fikk henne med ut på en spasertur. I løpet av turen ble hun rekruttert til Milorg D-13, og noen få dager senere møtte hun opp i hovedkvarteret i Kunst- og håndverksskolen i Ullevålsveien 5.. Under et såkalt «maske-møte» ble hun grundig intervjua. Det endte med at hun ble sekretær ved staben under dekknavnet «Ingrid». Særlig fungerte hun som personlig sekretær for distriktssjefen. Hun fikk permisjon fra Radiumhospitalet, og installerte seg i et kontor i kjelleren på Kunst- og håndverksskolen. Etter en kort tid flytta staben så inn i St. Olavs gate 28-30. Hun hadde fast kontortid; møtte opp hver morgen litt før åtte.

Å være sekretær for staben var risikofylt. Det var mye trafikk i hovedkvarteret, «Kontoret» som det ble kalt, og faren for opprulling var stor. Dersom hun ble tatt, og tyskerne forsto hvilken rolle hun hadde, måtte hun vente seg å bli utsatt for tortur. Hun hadde enormt med kunnskap om Milorg og organisasjonens medlemmer, inkludert om sabotørene i AKS 13 000. Hun traff nestkommenderende og operativ sjef der, Per Røed. Da de traff hverandre ble hun presentert som «Ingrid». Men Per Røed kjente henne igjen fra Stabekk gymnas, der hun hadde gått to trinn under ham. Begge bodde også på Jar. Dermed visste Per Røed det egentlige navnet til stabens sekretær, noe som var svært uheldig sikkerhetsmessig sett. Like problematisk var det at hun gjenkjente sabotøren «Jan» som Per Røed. Stikk i strid med alle forholdsregler avtalte de å ha kontakt med hverandre videre. Egentlig skulle man være svært forsiktig med å omgås folk i andre avdelinger, men de to fant tonen og endte som nevnt over med å gifte seg etter krigen.

Mot slutten av krigen, i april 1945, var hun med på flytting av «Kontoret» til Drammensveien 6, nå Henrik Ibsens gate 18. Nærmere Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse var det vanskelig å komme. Hjartøy presterte under flyttinga å be to soldater fra Wehrmacht om hjelp til å bære opp flyttelasset. Frekt som bare det, men på den annen side: Hvem ville da mistenke illegal aktivitet?

Kort tid etter at krigen var over fridde Per Røed til Reidun Hjartøy i Slottsparken. Hun sa ja, men det skulle ta tid før de kunne gjennomføre bryllupet. Han var opptatt med forskjellige oppdrag, som å være i den kongelige livvakten og å være livvakt for Vidkun Quisling under rettssaken mot ham. Reidun Hjartøy ble ansatt som assisterende sekretær for Undersøkelseskommisjonen av 1945, og fortsatte med dette 1946–1947. Deretter reiste hun til USA, der hun endelig ble gift med Per Røed.

De fikk sitt første barn kort tid etter at de var kommet tilbake til Norge. I 1951 flytta de til Herøya i Porsgrunn kommune, der han hadde jobb som overingeniør i Norsk Hydro. Hun valgte å bli hjemmeværende husmor med deres to barn. Ved siden av ingeniørjobben var Per Røed involvert i oppretting av forsvarsnettverket Stay Behind, og også Reidun Røed skal ha vært involvert i det.[1] Mot slutten av 1960-åra flytta de til Per Røeds barndomshjem i Løvenskiolds vei 1 på Jar.

Reidun Røed ble enke i 1992. Hun er gravlagt sammen med sin mann på Haslum kirkegård.

Referanser

  1. Hatledal 2011: 231.

Litteratur og kilder