Anne Marie Breien (1915–2003)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Anne Marie Breien»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne Marie Breien.
Foto: Ukjent, hentet fra Østlund (1997): Krigen på Ringerike.

Anne Marie Breien (født 19. august 1915 i Aker, død 4. april 2003 i California) var motstandskvinne under andre verdenskrig. Fordi hun plasserte seg som Gestaposjef Siegfried Fehmers elskerinne som del av sitt motstandsarbeid, og dette ble utført i hemmelighet, opplevde hun etter krigen å bli tiltalt for landssvik under rettsoppgjøret. Selv om hun ble frikjent, hefta mistankene ved henne, og hun måtte forlate Norge. Først i 1981 fikk hun innvilga krigspensjon fra staten.

Slekt og familie

Hun var datter av Roal Breien (1882–1960) og Nancy f. Giertsen.

I 1940 ble hun gift med jurist Kjell Bügel Langballe. Ekteskapet oppløst.

Liv og virke

Hun vokste opp på Slemdal i Oslo som den nest eldste av fire søsken. Da hun var elleve år gammel, flytta familien til slektsgården Breien i Ringerike kommune, som faren hadde kjøpt i 1915.

Hun tok utdanning i gymnastikk på Statens gymnastikkskole, og deretter lærerutdanning i tegning og forming. I 1937 reiste hun så til München, der hun studerte rytmisk gymnastikk. I Tyskland ble hun involvert i arbeid med å smugle jøder ut av landet. Mot slutten av 1937 fikk hun ordre om å forlate landet i løpet av fjorten dager, etter at det hadde oppstått mistanker om at hun var på slikt arbeid.

Breien starta opp et gymnastikkinstitutt på Majorstua, som hun drev fram til kort tid etter krigsutbruddet. Hun underviste også pasienter på Gaustad sykehus i rytmisk gymnastikk. Instituttet måtte legges ned etter at hun nekta å samarbeide med Nasjonal Samling.

Etter at krigen brøt ut i april 1940, ble hennes far med i motstandsarbeidet. Han ble etter hvert distriktssjef for Milorg i Øvre Buskerud. I januar 1942 ble han arrestert, og satt først på Bredtveit fengsel og deretter på Grini. Dette utløste Anne Marie Breiens arbeid for å få løslatt fanger. Etter å ha forsøkt å få satt fri faren flere ganger, oppsøkte hun i mai 1942 Siegfried Fehmer. Han lot seg sjarmere, og hun klarte i løpet av sommeren 1942 å få satt fri ikke bare faren, men også andre motstandsfolk. Andre begynte å komme til henne for å få hjelp, og i løpet av krigen klarte hun å få løslatt mellom 80 og 90 personer fra fangenskap. Sigurd Evensmo er en av de mest kjente; her redda hun helt klart livet hans, ettersom de atten andre han hadde forsøkt å flykte til England sammen med ble henretta på Trandumskogen. Noen av fangene, som Haakon Thallaug, fikk hun løslatt fra konsentrasjonsleir i Tyskland.

De jevnlige møtene med Fehmer førte til at ekteskapet begynte å bryte sammen, men hun mente at arbeidet var for viktig til å slutte. Høsten 1944 endte det i separasjon. Hun skal også ha begynt å få følelser for Fehmer som person, på tross av det han sto for som Gestaposjef. Selv om det utvikla seg et forhold mellom Breien og Fehmer, beholdt hun fokuset på å hjelpe fanger, og hun overleverte også informasjon til hjemmefronten. Jens Christian Hauge var kjent med hennes virke, og ga beskjed om at han ville ha alt hun kunne komme med av opplysninger, uten at han ga hennes spesifikke oppdrag. En av hennes viktigste kontakter i hjemmefronten var Knut Reidar Bergwitz-Larsen, som også var en av de som ble løslatt ved hennes hjelp. Videre forsøkte hun å få Fehmer til å la være å bruke tortur, noe vi vet at hun ikke lyktes fullt ut med – men i enkelttilfeller kan hun ha bidratt til å begrense lidelser. Fehmer hadde et forhold til ei annen norsk kvinne, kjent som «Gerda». Mot slutten av krigen, da Fehmer begynte å bli klar over hvilken vei det gikk, lovte Breien å hjelpe henne etter frigjøringa mot at Fehmer løslot fanger. Om hun gjorde dette er usikkert; «Gerda», egentlig Martha Nielsen, fikk en dom på femten års fengsel på grunn av angiveri.[1]

Den 4. juli 1944 informerte Breien Milorg om at det var planlagt en razzia på Flaskebekk på Nesodden mot radiosenderen Corncrake. Meldinga kom fram for sent, og selv om de tre agentene, blant annet Leif Kyrre Karlsen og Ivar William Wagle, klarte å skyte seg ut og såre Fehmer, ble begge drept av en tysk dekningsstyrke like etter. I et annet tilfelle ble en sender i Porsgrunnsområdet fjerna før Gestapo fikk fatt i den.

Natta mellom 7. og 8. mai 1945 forsøkte hun å arrangere et møte mellom Fehmer og Milorgs ledelse, men dette lyktes hun ikke med. Han gikk i stedet i dekning, og utga seg for å være soldat i Luftwaffe. Fehmer ble avslørt da han ringte Breien.

Etter frigjøringa ble Breiens leilighet ransaka. Det ble jakta på «tyskertøser», og selveste Fehmers elskerinne var et attraktivt bytte. Den 3. juni beslutta Oslo og Aker politikammer at hun skulle pågripes, noe som førte til at hun meldte seg til landssvikavdelinga i Kristiansand. Hun ble raskt satt fri. Det ble starta etterforskning mot henne. Det var ingen formell siktelse, men etterforskninga pågikk i nær halvannet år før saken ble henlagt etter at folk fra hjemmefronten hadde gått god for henne. 34 attester ble vedlagt saksmappa hennes, inkludert en fra Jens Christian Hauge. Kriminalsjef Lars L'Abée-Lund gjorde det klart at henleggelsen ikke skyldtes bevisets stilling, men at det ikke forelå noe straffbart forhold og at hun hadde gjort viktig arbeid for sine landsmenn. Siktelsen førte allikevel til at hun ble trakassert i hjembygda, og på en fest for motstandsfolk ble hun utsatt for vold. Selv om Ringerikes Blad hadde notiser om motstandsarbeidet hennes, fortsatte folk å plage henne. Hun fikk seg jobb på USAs ambassade i Oslo, men ble brått sagt opp uten noen begrunnelse.

I juni 1947 var hun forsvarets hovedvitne i saka mot Fehmer, noe som ikke gjorde det enklere for henne. Da hun under saken avslørte for ham at hun hadde vært tilknytta hjemmefronten ble han svært overraska. Fehmer ble dømt til døden i juni 1947 og henretta i mars 1948. Hun reiste til USA i noen år, og kom så tilbake til Norge der hun fikk jobb hos NATOs nordkommando på Kolsås leir. Ryktene om henne dukka fortsatt opp, og i 1954 ble hun oppsagt også fra denne jobben. Årsaken skal ha vært at en journalist i Oslo trua med å slå opp forholdet til Fehmer på førstesida.

Etter oppsigelsen reiste hun igjen til USA, og ble der resten av livet. Hun døde på et sjukehjem i California etter å ha slitt med de psykiske ettervirkningene av det som skjedde i Norge i mange år. Hun selvmedisinerte med alkohol en tid, men ble så med i Anonyme alkoholikere og begynte etter hvert også å hjelpe andre gjennom AA. Først i 1998 lot hun seg intervjue, da hun stilte opp i reportasjen «- Jeg har ingenting å skamme meg over» i VG.[2]

Etter eget ønske ble kista hennes sendt hjem til Norge etter dødsfallet i California. Hun er gravlagt på familiegravstedet ved Norderhov kirke i Ringerike kommune, like sør for Hønefoss.

Ettermæle

I 2013 ble hun plassert på 81. plass av juryen i kåringa Norges 100 viktigste kvinner. Det ble gjennomført en publikumsavstemming over lista, der hun ble oppjustert til 55. plass. Dette tyder på at det nå er rom for å se hennes motstandsvirksomhet for det den var verd. Historien om Anne Marie Breien illustrerer det vanskelige med infiltrasjonsarbeid, der man må forholde seg til og blir kjent med fienden på en helt spesiell måte, og der det lett kan utvikle seg følelser og lojalitetsbånd som går på tvers av det man egentlig står for. I de første åra etter krigen var det svært vanskelig å se slike nyanser, og det ser ut til at ledende motstandsfolk som kunne ha bidratt til å rehabilitere hennes rykte ikke gjorde på langt nær nok for Breien. Noen som stilte opp var Sigurd og Randi Evensmo, som var evig takknemlige for at han hadde blitt løslatt ved hennes hjelp. De kalte til og med opp sin yngste datter etter Anne Marie Breien.[3]

Krigspensjon, men ingen medaljer eller utmerkelser

Selv om siktelsen mot henne ble frafalt, var det som nevnt først i 1981 at staten virkelig erkjente henne som motstandskjemper ved å innvilge krigspensjon. Hun fikk i likhet med andre som var løselig knytta til motstandsbevegelsen ingen utmerkelser for sitt arbeid.

Dokumentar om henne

I 2020 laget NRK dokumentaren "Anne Marie Breien - i hemmelig tjeneste"[4]. Den ble første gang sendt 25. mars 2020 med aldersgrense 9 år. Filmen er regissert av Steinar Hybertsen, og den fikk støtte fra Sparebankstiftelsen Ringerike, Jevnaker, Lunner og Nittedal, samt Follum Fabrikks Hjelpefond, Hønefoss Sparebank og Hønefoss-Ringerike Rotaryklubb. I filmen møter vi både nær familie og motstandsfolk i opptak. Mari Maurstad leser også opp fra Anne Maries rapporter. Aslak Breien (nevøen hennes, sønn av Roal Breien jr.) forklarer at han måtte brenne brevene mellom Fehmer og Anne Marie etter hennes ønske. Han mener det var moralsk riktig å gjøre og at han ikke hadde noe valg, siden det var hennes brev og hennes ønske. Hun gikk altså i graven med mange spørsmål ubesvart.


Referanser

  1. ↑ Pryser 2007: 157.
  2. ↑ «- Jeg har ingenting å skamme meg over» i VG 1998-04-25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Bromark 2009: 205.
  4. ↑ Hybertsen, Steinar (regi): Anne Marie Breien - i hemmelig tjeneste. NRK-dokumentar, første gang vist 25.03.2020 med aldersgrense 9 år. 40 minutter.

Litteratur og kilder

Eksterne lenker

  • Hybertsen, Steinar (regi): Anne Marie Breien - i hemmelig tjeneste. Handler om spionen Anne Marie Breien som i sitt virke for Milorg ble plassert som elskerinne til Gestapo-sjef Siegfried Fehmer. NRK, 25.03.2020. Besøkt 06.02.2024.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Anne_Marie_Breien_(1915–2003)&oldid=2058702»