USAs ambassade
USAs ambassade har hatt sine lokaler ulike steder i Kristiania/Oslo og ligger fra 2017 i Morgedalsvegen 36 på Makrellbekken i Bydel Vestre Aker.
Unionsoppløsningen
USA var blant de første stater som anerkjente norsk uavhengighet etter unionsoppløsningen i 1905 da dette skjedde 30.oktober 1905, og de diplomatiske forbindelsene ble da ivaretatt av minister Charles Hinman Graves (1830–1928) som fra 31. mai 1905 hadde vært USAs representant til Sverige og Norge mens landene fortsatt var i union. Han ble da instruert å representere begge landene som uavhengige oppdrag, og utføre dette fra sin representasjon i Stockholm.
Første representasjon i Norge
I juni 1906 ble Herbert Henry Davis Peirce (1906–1911) som kom til Kristiania og presenterte sine akkreditiver til Jørgen Løvland som var statsminister for utenrikssaker 13. august 1906. Det var dermed Graves som sto på gjestelisten ved kong Haakon VIIs kroning i Trondheim den 22. juni 1906.
Pierce installerte seg i første omgang på to rom på Victoria Hotel som fra 1853 hadde ligget i Rådhusgata 8/Dronningens gate 9. Blant de mange oppgavene som innebar i å etablere en ny representasjon var å finne mer permanente og passende lokaler, og arkivene viser at han 27. mars 1909 tegnet en leiekontrakt på leie av det tidligere hovedbølet til Arbins løkke i Kronprinsens gate 17 rett overfor Ruseløkken skole og etablerte den amerkanske representasjonen her.
Eiendommen på rundt fire dekar store tomten besto av to små hus av enkel standard, oppført i 1870- til 1880-årene i murt tegl og en liten hage. En av husene ble ambassadørens residens og den andre kontorer. Stedets største fordel var den sentrale beliggenheten og nærheten til regjeringens kontorer som allerede fra århundreskiftet hadde flyttet inn på Victoria terrasse og Slottet, samt til byens trikkenett med fire linjer i nærheten. Men den enkle løkkehusstandarden gjorde lokalene lite egnet til representasjon, med kun et toalett og anlegget manglet elektrisitet, sentralvarme og et skikkelig vann- og avløpsystem.
Utbyggingen i området tok fjordutsikten fra eiendommen, og eierens manglende vilje til å oppgradere og vedlikeholde bygningsmassen gjorde lokalene stadig mindre attraktive. De to følgende amerikanske utsendingene til Norge, den norskættede Laurits Selmer Swenson (1911–1913) og Albert George Schmedeman (1913–1921) arbeidet uten resultat i de neste 14 årene med å få finansiert leie eller kjøp av en passende eiendom til formålet.
De fikk bare kortsiktige leieavtaler med eieren, med i 1916 fikk Schmedeman vite at eieren ville selge og meldte seg som interessert. Det amerikanske utenriksdepartementet klarte imidlertid ikke å gi tilbakemelding fort nok, og eiendommen ble solgt til skipsreder Anton Fredrik Klaveness som ga den amerikanske legasjonen et år på å flytte. Dette skjedde samtidig med at utleiemarkedet i byen tørket inn og eiendomsprisene steg som følge av boligmangelen etter første verdenskrig. Amerikanerne ble imidlertid reddet av den samme etterkrigs materialmangel, da Klaveness ikke fikk bygget ut eiendommen med det konserthuset og teateret han hadde planlagt. Også de kommunale planene om konserthus gjorde at dette prosjektet da ble skrinlagt. Leieantalen ble derfor forlenget til 1920, med klart beskjed om at denne ikke ville bli forlenget.
Etter at amerikanerne flyttet fra eiendommen i 1924 ble blant annet Ingeniørenes hus bygget på tomten, etter en konkurranse i 1928 og ferdigstilt i 1931.
Søk etter nytt sted
De vanskelige arbeids- og boligforholdene for den amerikanske representasjonen i Kristiania var likedan for mange andre amerikanske representasjoner rundt om i verden. Virksomheten var underfinansiert i en periode hvor isolasjonismen sto sterkt i USA. Ved nesten alle utestasjonene måtte de amerikanske utsendingene betale både kontor og bolig, helt eller delvis, fra egen lomme. I 1909 eide USA bare fem eiendommer i utlandet for diplomatisk bruk, Tangier, Seoul, Tahiti, Peking (Beijing) og Konstantinopel (Istanbul), og alle disse anskaffelsene hadde sine særegne bakgrunner, dels som gaver, dels at man overtok hva ambassadøren hadde kjøpt privat, og lignende. Kun eiendommen i Istanbul ble kjøpt ved et særvedtak.
Både de amerkaniske diplomatene, men også amerikansk næringsliv som opererte i utlandet fant denne situasjonen både pinlig og uhensiktsmessig, og det ble lagt press på Kongressen for å få dette på plass. Dette førte til ny lovgivning som satte en høyere maksimumsgrense for hva som brukes på oversjøiske representasjoner, herunder eiendomskjøp.
I 1919 ble det amerikanske utenriksdepartementet kontaktet av skipsreder Gottfred Mauritz Bryde, som ville få solgt sin stor murvilla fra 1916, ark. Einar Engelstad i Kristinelundveien 22. Men både prisen på 280 000 dollar, noe som ville medført et stor tap for Bryde da den skulle ha kostet 450 000 dollar, og selve bygningen som ble funnet noe smakløs i sin stil og med et avlukket festningspreg gjorde dette uinteressant. Allerede på denne tiden var minister Schmedeman oppmerksom på naboeiendommen Villa Otium i Nobels gate 28, men den var på dette tidspunktet ikke til salgs.
2. mars 1921 kom en ny lov som ga tillatelse til legasjonene i elleve byer, herunder Kristiania, å kunne kjøpe inn eiendom til maksimalt 150 000 dollar. Minister Schmedeman fikk da kjøpsfullmakt, og dette kom samtidig med et prisfall i Kristiania. Schmedeman laget da en liste over interessante objekter, og denne inkluderte Villa Otium. Andre objekter som ble vurdert var Parkveien 23, Kristinelundveien 22 denne gang til en pris av 130 000 dollar og Wergelandsveien 25.
Villa Otium 1924–1959
Utdypende artikkel: Villa Otium
I november 1921 kom Swenson tilbake som sendemann til Kristiania, en stilling han hadde fram til 1930, som pensjonist senere bosatte han seg her og døde i Oslo i 1947. Det skulle bli Swenson som fullførte kjøpsprosessen. Imidlertid var prisen på Villa Otium med hele den 40 dekar store hagen for høy, 180 000 dollar, noe som gikk utover hans kjøpsfullmakt. Dette ble tilslutt løst ved at ¾-deler av hagen ble utparsellert og bebygget ved Hafrsfjords gate ble forlenget gjennom hagen og ble eiendommens vestgrense og Eckersbergs gate tilsvarende ble forlenget til den nye seksjonen av Hafrsfjords gate.
Ved at de store vestlige og sørlige delene av hagen mellom Hafrsfjords gate og Kristinelundveien og mellom Eckersbergs gate og Bygdøy allé gikk ut av salget kom prisen ned i 125 000 dollar og innenfor kjøpsfullmakten. Det var fru Esther Wilhelmina Olsen som var den formelle eier (og selger) av eiendommen, og hun ble sittende som eier av de fraskilte delene av hagen.
Hans Olsen solgte eiendommen i henhold til kjøpekontrakt 20. september 1923 og ambassaden overtok den kjøpte delen av eiendommen og tok den i bruk 29. januar 1924 som både residens og ambassadens kontor. I anneksbygningen fikk konsulæravdelingen kontorer, samt en liten leilighet. I området i den sørlige delen av den tidligere hagen, mot Bygdøy allé kom i det igang en viss byggevirksomhet. Da Esther Wilhelmina Olsen døde i 1929 ønsket arvingene å opparbeide forlengelse av Hafrsfjords gate og Eckersbergs gate og utparsellere tomtene for bebyggelse. Swenson prøvde da å få tilført nye midler fra det amerikanske utenriksdepartementet for å kjøpe opp hele eller deler av disse områdene for å hindre utbygging for tett på ambassadens eiendom, men dette ble avslått.
Under krigen flyktet den amerikanske ambassadøren 22. april 1940 via Sverige til London, og det ble etablert en representasjon der overfor norske myndigheter så lenge krigen varte. 31. mai 1945 var den amerikanske representasjonen tilbake i Villa Otium med den daværende ambassadøren Lithgow Osborne (1944–1946).
Etter krigen ble det en langt mer utadrettet og aktiv amerikansk utenrikspolitikk, og det ble klart at Villa Otium hadde for liten plass til dobbeltfunksjonen som både residens og ambassade, og det ble startet undersøkelser for nye lokaler til ambassadens kontorer. Etter at disse ble flyttet til Drammensveien i 1959 har Villa Otium siden blitt brukt til ambassadørresidens og representasjonslokaler for USA.
Drammensveien 1959–2017
USAs større globale rolle etter krigen gjorde også at landet etablerte større representasjoner i utlandet, og egne nyoppførte bygninger, tegnet for formålet ble mer vanlig. Slik etablering var også ønskelig i Oslo, som var av de høyest prioriterte prosjektene umiddelbart etter krigen, sammen med nye ambassadeetableringer i Stockholm, København, Rio de Janeiro og Havana.
Tomtejakt
I Oslo kjøpte ambassaden i 1947 den ledige tomta i Drammensveien 2 hvor det hadde ligget en bygård i nyrenessanse fra 1875, ark. Johan Fredrich Lühr, men som ble ødelagt under bombingen av Victoria terrasse nyttårsaften 1944, og ble senere revet. Imidlertid ble det inngått en avtale med den norske stat om at trekanttomten med adresse Drammensveien 18 (idag Henrik Ibsens gate 48) beliggende på hjørnet mellom Drammensveien, Løkkeveien og Hansteens gate var mer egnet til formålet. Ironisk nok var også dette en tidligere del av området til Arbins løkke, hvor også den første representasjonen hadde ligget i Kronprinsens gate.
På den aktuelle tomten sto det på dette tidpunktet et omsorgshjem for eldre damer finansiert med grunnkapital fra en innsamling til den folkekjære kong Oscar I, og derfor kalt Kong Oscars Minde, oppført i 1861–1862 med Christian Heinrich Grosch som arkitekt og inneholdt 24 leiligheter. I et makeskifte med staten i 1954 ble denne virksomheten flyttet til et nybygg i Oscars gate 90 og tomten ble slik fristilt for et makeskifte med den amerikanske ambassaden mot Drammensveien 2. Her ble i 1962 7. juni plass etablert med den tilliggende Triangelplassen og Utenriksdepartementets påbygg ble reist i 1963–1964.
Bygningen
Dette var i en tid hvor sikkerhetsvurderingene hovedsakelig var rettet mot brann, innbrudd og spionasje. Etter å ha vurdert flere utkast, ble tegningene til den finsk-amerikanske arkitekten Eero Saarinen lagt til grunn som han utarbeidet i 1955. Saarinen var den tids stjernearkitekt og for en rekke kjente og ikonske bygninger, blant mange andre det svenske teatret i Helsiingfors (1935) den amerikanske ambassaden i London (1955) universitets– og forretningsbygninger i USA og terminalbygget ved John F. Kennedy International Airport i New York. Saarinen ble under planleggingen og byggearbeidet assistert av de norske arkitektene John Engh og Henrik Kiær. Saarinen var her, som alltid opptatt av omgivelsene rundt de verkene han tegnet og han ønsket her at ambassaden skulle fremstå som en god nabo og ikke kollidere med de andre bygningene i området ved Slottsparken.
Den offisielle byggestarten ble markert med en seremoni 10. februar 1957, bygningen var under tak og kranselag ble holdt 25. april 1958, og den offisielle åpningen var 15. juni 1959.
Mens Kong Oscars Minde hadde ligget med front mot Hansteens gate, og med hage ut i trekanten mot hjørnet Drammensveien/Løkkeveien, ble ambassadebygningen tegnet inn i trekanten og er en modernistisk kontorbygning i fire etasjer og kjeller, og den trekantede formen gjentas både i planløsning og detaljer. Bygningen har trekantede kontorer og trekantede trapperom, og atriet har rombeform, det vil si satt sammen av to trekanter.
Bygningen har målene 59 meter X 47 meter X 47 meter, i fire etasjer med et gulvareal på 6000 kvadratmeter. Kontorene ligger rundt et artium som er rombeforme og denne formen går også igjen i heisene. Atriet strekker seg gjennom alle de fire etasjene og har på gulvet et vannbasseng på 5 X 5 meter og tak av tredimensjonale, trekantede elementer. Belysningen fra taket vil kunne være en blanding av direkte dagslys og kunstig belysning. Gulvet i atriet, vannbassenget og hovedinngangspartiet er av italiensk travertin (type kalkstein). Bygningen ble oppført som et amerikansk kulturhus og inneholder også et heksagon auditorium i kjelleren med plass til rundt 100 personer og et stort bibliotek som var åpen for publikum, med egen inngang fra Hansteens gate. Biblioteket hadde rundt 20 000 bind og kapasitet til sitteplasser 66 besøkende og dekket hele tredje etasje ut mot Drammensveien.
Bygningen er konstruert slik at ytterveggene med fasaden er bærende vegger, og dette er uvanlig på moderne bygninger med innvendige bærekonstruksjoner. Vinduene er et viktig fasadeelement da den rette overflaten blir brudt av 577 separate vinduer med hvert annen vinduselement som går henholds opp og ned. Fasaden er kledd med en kunststein som er en blanding av knust betong og labradoritt/mørk larvikitt som har blitt støpt og polert og blitt svært sterk. Det er beregnet at byggekostnadene i 1959 kom på rundt 9,5 millioner kroner (2020=tilsv. rundt 128 millioner) og ble betalt av den norske stat som oppgjør for Lend Lease-kjøp fra USA under krigen og var det endelige krigsoppgjøret mellom de to land.
Nye sikkerhetsvurderinger
Til langt utpå 1970-tallet var det adgang for publikum nesten helt inn til bygningen. Men etter at det utover på 1960-tallet og 1970-tallet var en rekke demonstrasjoner og uroligheter rundt ambassaden, ble vaktholdet styrket, etter hvert blant annet med en en mobil politipost på fortauet på den andre siden av veien, mot Slottsparken. Bygningen ble også skjermet ved at det ble satt opp et høyt jernstakitt rundt denne som holdt publikum på avstand. Det ble også etter en tid satt opp sluser ute på fortauet for adgangskontroll, og de direkte adkomstene for publikum til biblioteket fra Hansteens gate og til konsulæravdelingen fra hjørnet ved krysset med Løkkeveien ble stengt, og alle måtte sluses inn gjennom hovedinngangen. Dette tok mye av gatearealet rundt ambassaden og ødela inntrykket av det opprinnelig vakre anlegget.
Etter flere terrorangrep mot amerikanske ambassader, blant annet i Nairobi og Dar es-Salaam i 1998, og ikke minst etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, fikk sikkerheten rundt USAs ambassader høy prioritet. Ambassaden startet da en lang jakt på å finne et nytt sted for å oppføre et nytt ambassadekompleks.
Fredning
Bygningen og fortauet ble vedtaksfredet i henhold til Kulturminneloven §15 (Fredning av bygninger, anlegg m.v. fra nyere tid) 20. juni 2018 på grunn av de høye arkitektoniske og kulturhistoriske verdiene. Fredningen av fortauet er for å sikre de historisk åpne ute- og fortausarealene rundt bygningen og få å hindre at denne åpne utesituasjonen med fortau ikke i framtiden blir endret i strid med fredningsformålet.
Bygningen ble kjøpt i 2017 av eiendomsselskapet Fredensborg for 480 millioner kroner og var fram til 2023 under utvikling for ny bruk som både i sin opprinnelige bruk som kontorbygning og et åpent, publikumsrettet kulturhus. Eiendomselskapet selv vil ha sine kontorer der, sammen med en rekke andre kontorer og eventlokaler. En forutsetning for den videre bruk av lokalene har vært at den skal ha utadrettede funksjoner rettet mot publikum.
Bygningen fikk i Oslo bys arkitekturpris for 2024.
Makrellbekken siden 2017
Tomt
Etter å ha søkt gjennom svært mange ulike alternativer, over hele Oslo og i Bærum, kjøpte ambassaden i juni 2009 en 40 dekar stor tomt for 80 millioner kroner i Husebyskogen, den nederste delen rett overfor Njårdhallen på Makrellbekken. Denne tomten var tidligere en del av Husebyskogen og utmark under Nordre Huseby og selger var staten ved Forsvarsdepartementet, da dette var innenfor et større offentlig friområde som var eid av Forsvaret og også benyttet som øvingsområde for Hans Majestet Kongens Garde som har sitt kvarter i Huseby leir noe lenger opp i Sørkedalsveien. Denne tomten ble også brukt som bueskytterbane.
Ambassadebygningene og den tilhørende tomten har adresse Morgedalsvegen 36 og ligger i den østlige hjørnet av Husebyskogen, og avgrenset av Sørkedalsveien i nord, Morgedalsveien i øst og grøntarealene mot Smithsvingen i sør.
Lokal motstand
Planene om et stort, befestet ambassadekompleks i et friområde og rett ved en rekke boliger, medførte en del lokale protester og en aksjongruppe kalt Aksjon Vern Husebyskogen gikk sammen med Naturvernforbundet i Oslo og Akershus mot planene. Etter langvarig strid vedtok Oslo bystyre i desember 2005 med knapt flertall å omregulere eiendommen slik at utbyggingen kunne gjennomføres. Etter flere rettsbehandlinger konkluderte til slutt Høyesterett med at dette var et gyldig vedtak selv om det ikke var utarbeidet en konsekvensutredning.
Komplekset
Ambassadekomplekset ble tegnet av det amerikanske arkitektkontoret Einhorn, Yaffee, Prescott Architecture & Engineering (EYP) som hadde planene klare ved begynnelsen av 2010. Fra norsk side har Spor Arkitekter og landskapsarkitektene Østengen & Bergo også deltatt. Byggingen startet i 2013 og varte fram til 2017. Åpningen var 15. mai 2017 og komplekset omfatter selve ambassadebygget, et anneks, tre inngangspaviljonger, et underjordisk støttebygg og en bolig for ambassadens vakter fra Marineinfanteriet. Bygningene har til sammen et areal på rundt 10 000 kvadratmeter, betydelig mer enn de 6 000 kvadratmeter i forrige ambassadebygg. Den var blant de første amerikanske ambassadene som ble bygget etter den nye standarden for sikkerhet designutforming som ble bestemt i 2010. Varmepumper gjør at ambassaden er selvforsynt med mer enn 45 % av energi for oppvarming.
Et elveleie ble flyttet i den omkringliggende hagen. Utformingen av selve ambassadebygget er gjort med hensyn til omgivelsene og søker å framheve de deler av bygningen som har offentlig betydning.
Kilder
- USAs ambassade i Oslo byleksikon
- Hefte om Villa Otium, med historikk om USAs representasjon i Oslo, utgitt av Den amerikansk ambassaden, 2012
- Embassy Building, om bygningen på Drammensveien, Den amerikanske ambassaden, 2017
- New Embassy at Huseby, Den amerikanske ambassaden, 2017
- Maria Nakken: Varsler omfattende fredning av ambassaden, NRK Østlandssendingen, 5. oktober 2016
- Fra lukket borg til folkelig møteplass: – Skal gjenoppstå som et smykke, Åshild Breian, avisa OSLO, sist oppdatert 16. mars 2021
- US Embassy, Oslo, EYP om anlegget
- Om den videre ombyggingen/tilbakeføringen, Fredensborg.no
- Ambassaden for Oslo bys arkitekturpris, arkitektur.no, 10. oktober 2024