Arn Nilsson (d. om. 1611)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Arn Nilsson (født 1530-1549, død rundt 1611) var selveierbondeGrøva i Vefsn fjerding, Helgelands len. I tillegg var han jordeier i Vefsn og i Stod. Gjennom sin søster på Sandnes ute i Alstahaug var Arn besvogret med slekten Kruse.

Biografi

Arn Nilsson var sønn av jordeier Nils Person og NN Arnsdotter på Grøva. Moren var datter av jordeier ArnAuster-Grøtan i Stod, Sparbu len. Faren var på sin side sønn av jordeier Per Olavson og en av søstrene på Grøva. Arn vokste opp en jordeiende bonde- eller lavadelsstandMidt-Helgeland, og var herunder i slekt med Hallvard i Levangs kone.

Søsteren til Arn Nilsson giftet seg med Hans Kruse på storgården Sandnes ute i Alstahaug, og kom dermed inn i et av Midt-Helgelands mest kjente sosiale miljøer.

Det er ukjent hvem Arn Nilssons kone var, men kanskje het hun NN Olsdotter.[1] Sammen fikk de minst to barn, nemlig Nils Arnson og gamle Ole Arnson. I tillegg kan de ha hatt sønnen Arn Arnson (hypotetisk person), som på sin side tenkes å ha vært far til unge Ole Arnson på Grøva,[2] og datteren NN Arnsdotter, som i 1612 eiet 24 mark fiskeleie i Grøva, og som var gift med Henrik og deretter trolig med Ole.[3]

I tillegg til Grøva synes Arn Nilsson å ha eiet jord andre steder. Han betalte i 1610-1611 odelsskatt av en våg jord.[4] Til sammenlikning var Grøvas landskyld 1 våg 36 mark, hvorav Arn selv satt med 2 pund 24 mark.[5] Arn eiet også rundt 10 mark smørleie ɔ: 20 mark fiskeleie i Auster-Grøtan.[6] Når Auster-Grøtan trekkes fra, har man rundt 2 pund 52 mark odelsskattet jord som det ikke kan redegjøres for.[7]

Etter Arn Nilssons død rundt 1611 ble jorden i Auster-Grøtan tilsynelatende solgt til Ole på Grøtan, som antakelig var en slektning. Det er uklart hvordan jorden i Grøva ble fordelt mellom Arns barn, men en ting var klart: med 2 pund 24 mark fiskeleie var gården ikke lenger stor nok til at hver arving kunne få et drivverdig bruk.

Vi vet ikke hvor mye jord hver av arvingene fikk, bare hvor mye jord arvingenes barn og barnebarn hadde. Først ble Grøva arvet av søsknene Nils, Ole, NN og Arn. Deretter døde Nils trolig barnløs, slik at Ole, NN og Arn arvet all eller deler av Nils' jord. Derfor er det umulig å rekonstruere Grøvas fordeling ved arveskiftet.

For å gjøre det enda vanskeligere, arvet Nils, Ole, NN og Arn kanskje jord andre steder i Vefsn. Dermed kan man ikke forutsette at Grøva ble fordelt i jevne brorslodder og søsterlodder, siden det var sluttfordelingen av samlet jordmengde som talte.

  • Nils Arnson arvet en ukjent mengde.[8] Rundt 1621 døde han trolig barnløs, og (minst halvdelen av) jorden må derfor ha gått til søsknene.
  • gamle Ole Arnson arvet en ukjent mengde.[9] Men sønnen Arn Olson eiet 1 pund 8 mark.
  • NN Arnsdotter arvet en ukjent mengde.[10] Men sønnen Per Henrikson arvet 1 pund, og sønnesønnen Nils Person arvet 1 pund (og kjøpte 12 mark).[11]
  • Arn Arnson er en hypotetisk person, men må ha eksistert, for sønnen unge Ole Arnson arvet 16 mark (og kjøpte 1 pund).[12] Antakelig døde Arn Arnson før faren, slik at jordarven ble forvaltet av verge før den tilfalt Ole Arnson.

I tabellform kan den kjente delen av Arn Nilssons jordsamling oppstilles slik:

Gård Våg Pund Mark
Grøva 2 24
ukjent1 2 52
Auster-Grøtan2 20
til sammen 2 2
1 Mulig overlapp med Grøva.
2 Omtrentlig mengde.

I kilder

Arn Nilsson nevnes blant annet i et brev av 1598.[13]

Se også

Referanser

  1. Bemerkning: Arn Nilssons sønn Nils Arnson var oppkalt etter sin farfar, mens Arns sønn Arn Arnson (hypotetisk person) var oppkalt etter sin far. Derfor var Arns sønn Ole Arnson rimeligvis oppkalt etter sin morfar.
  2. Skorpen 2012: 411.
  3. Skorpen 2012: 401.
  4. Skorpen 2012: 411.
  5. Skorpen 2012: 401.
  6. Skorpen 2012: 410.
  7. Bemerkning: Det må forutsettes at Arn Nilsson selv drev 2 pund 24 mark i Grøva. Men Arn kan også ha leiet ut Grøva til et eller flere av sine barn som en slags kårordning.
  8. Skorpen 2012: 411.
  9. Skorpen 2012: 407.
  10. Skorpen 2012: 401.
  11. Skorpen 2012: 402.
  12. Skorpen 2012: 411.
  13. Svare & Edvardsen 1974: 175.

Litteratur