Bornø-karene med sandfrakt, oljeleiting og mekanisk verksted
Bornø-karene med sandfrakt, oljeleiting og mekanisk verksted, ble til et dynasti som i all sin enkelhet ble bygd på sand, flid, arbeid og oppfinnsomhet. Sandfrakting med båt bredte om seg og ble ei næring å regne med i Sør-Troms fra inngangen til 1920-åra. Denne historien starter på Meløyvær i tidligere Bjarkøy kommune.
Ole Olssen
Ekteparet Olaus Olsen og Aletta Simonsdatter bodde på Meløyvær før de flyttet til Bornøya. Her etablerte sønnen Ole (1873-1938) seg som fisker og gårdbruker. Men det var gode muligheter til «å slå seg fram», og Ole startet etter en tid med fiskemottak. Seinere ble han også involvert i annen samfunnsgagnlig virksomhet. Blant annet var han den som ledet byggingen av skolen på Helløya, en tredje av øyriket Bjarkøy, og som «gode mænd» på øya utkjempet mot Flatøyas like gode menn om hvem som skulle få bygd skole på øya si, med det resultat at slaget endte med «uavgjort»; skole på begge øyene. Folketellingene viser at ekteskapet mellom Ole og Trondenes-jenta Amalie ble velsignet med Ella i 1897 og Sverre den 29. mai 1899, så fulgte etter hvert Trygve (1901), Edmund (1903), Leif (1905), Sigurd (1910) og Olaf (1913). Etter hvert tok Ole navnet på øya «si», og gjorde det til sitt eget familienavn.
S/S «Colibri»
Det var behov for singel og sand på steder som var under utvikling, en utviklingen Ole Olssen Bornø ville være med på. Ishavsskuta «Colibri» ble innkjøpt i 1920. På Austnes i Bjarkøy, der fergeleiet ble anlagt flere år seinere, bygde Sverre og far Ole ei «vandring» utover lang-grunna til den møtte marbakken hvor det ble anlagt ei kai som «Colibri» kunne legge til. Singel fra regionens første landbaserte sandtak ble gravd ut med handskuffer og lempet i tre-trillebårene med støpejernshjul. Bårene ble trillet ut vandringen for å bli tippet i sjakta og ned i rommet på «Colibri». Fra Bjarkøy gikk de første sandføringene til Narvik som var i vekst med store utbygginger av kai-anlegg for malmen fra Nord-Sverige som skulle ut i verden.
Vi kan si at Narvik slik skapte grunnlaget for ei næring som snart vokste til uante størrelser. Sandbåtene ble også benyttet til annen frakt når tida krevde det. Eksempelvis har vi sett at det ble frakta tonnevis med margarin – fra Melbu i Vesterålen til Tromsø og øl ble tatt med til Harstad fra Tromsø. Men «Colibri» var og på håkjerringfiske utenfor Andenes. Den største «kjerringa» de fanget innbragte hele 11 tynner lever.
O. Bornø & Sønner
I 1921 flyttet familien Bornø til Harstad. Her starta de kystfrakteselskapet O. Bornø & Sønner. Selskapet utvidet slik at snart var både «Contingent», «Havblikk» og «Viking» kommet til sammen med gamle «Colibri», før også «Bergen I» kom til i 1928. Imidlertid ble selskapet oppløst i 1928, og eldstesønnen Sverre (1899-1963) overtok da driften av «Colibri». Sandfraktene økte på, både under og etter krigen. «Colibri» fikk etter hvert påmontert både lastebom med grabb og andre fasiliteter. Men vi kan vel si at hun ble innhentet av tida, etter som den jo var temmelig upraktisk og tungdrevet. Under krigen fikk hun dessuten store skader i forbindelse med bombingen av Vestlandske Petroleumscompagnis anlegg (Esso-tankene) ved Samasjøen, samt at hun ble pårent av et tysk fartøy.
Ny «Colibri»
Da gamle «Colibri» ble lastet med singel og stein for å få bygd opp en vorr i Breivika, som seinere skulle bli til kai, ville skjebnen at skuta ble senket ved at en eksplosjon begravet henne der kaia til skraphandler Torstein Jensen seinere ble bygd, d.v.s. omtrent der den halvt prangende boligblokka langt seinere ble bygd. Der ligger hun fortsatt, under bergnabben som begravde henne.
Men før dette hadde Sverre fått nyss i at Leonard Carlsens lille «Ole Jakob» var til salgs. Skuta var en tysk taubåt som hadde ligget nedsenket en tid i sjøen ved Ramsund orlogsstasjon i Evenes kommune. Carlsen hadde kjøpt den fra Marinen og fått den til Harstadhamn. «Ole Jakob» ble ervervet, og ombygd til å tjene som sandbåt. Overbygget på gamle «Colibri» ble rigget ned og satt på «ny-colibrien» sammen med den 50 hesters store Bolinderen fra 1915.
Nå skrev man 1954, og etter en tid ble det montert en 18 hesters Lidan-vinsj på rederiets M/S «Colibri». Med dette fartøyet ble framtida igjen sikret, nå for neste ledd i Bornø-dynastiet. Ny båt og ny teknologi krevde ny kunnskap og mye vedlikehold. Slitasjen på grabb og wire ble kostnadskrevende, sammen med det alminnelige vedlikeholdet. Firmaet skaffet til veie vinkelsliper og sveiseapparat med mer for å kunne håndtere situasjoner som oppsto underveis. I lengden ble det for dyrt å leie slip-plass på verftene, men de fikk god hjelp av Leif og Reidar Mathiassen i Harstadbotn, som de utviklet grabbene sammen med. Sverre senior så muligheter der andre så problem og lærte seg ny teknologi – en holdning han overførte til sønnene Odd og Sverre.
«Odd Sverre»
Da Sverre (1899) døde i 1963 varslet dette enda et nytt tidsskille, også for sandfarta i distriktet. Brødrene Odd og Sverre jr. gikk til innkjøp av M/T «Esso 33». Hun hadde en lastekapasitet på 135 kbm., og i 1964 ble hun ombygd til frakteskute ved Mathiassen-verkstedet i Harstadbotn og omdøpt til «Odd Sverre». I prosessen med ombyggingen fikk Bornø-karene låne verktøy og utstyr for å skjære ned skott og få ut ei stor pumpe fra tankbåten.
I 1965/66 ble hun forlenget på Ejnar S. Nielsen Mek. Verksted A/S (ESN), dette befordret igjen nødvendigheten av ny maskin og i 1968 besluttet man å gå til anskaffelse av en Callesen diesel ved ESN. Da det viste seg å bli lang leveringstid av motoren, ble båten skåret i fire – og utvidet både i bredde, lengde og høyde.
Denne meget moderne sandfrakteren holdt det gående til i november 1975 da hun ble solgt til partsrederiet Anna Vikan v/ Sverre Bertheussen, Evenskjer og Egil Kristiansen, Fjelldal. Enda seinere er hun benyttet som moderskip ved et oppdrettsanlegg på Jøa på Namdalskysten.
Ny tid – ny kurs
Sandfraktene gikk «krute godt», og på ettersommeren 1973 hadde de to Bornø-brødrene bestemt seg; man ville kontrahere et nytt fraktefartøy. Kontrakt ble opprettet med hr. Røkke på Trønderverftet i Hommelvik, og i september 1974 gikk M/S «Born Star» av stabelen. Seinhøstes 1975 ble «Odd Sverre» avhendet, og dermed var sandføringa historie.
«Born Star»
Ny-båten var chartret av Philips – for å settes inn i oljerelaterte befraktningstjenester. Imidlertid ble båten leverte seks måneder forsinket i forhold til kontrakten, og dette charteret gikk da i vasken. Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) overtok. «Born Star» ble satt inn i stykkgods- og container-trafikk på kysten og Storbritannia. Så ble det opprettet kontrakt med det amerika-baserte selskapet Western Geophysical, som drev stort innen refleksjonsseismologi i søk etter oljekilder. «Born Star» ble satt i dokk på Kaarbøs Mek. Verksted og gjennomgikk en veritabel ombygging til oljeletingfartøy. Et uhell med en brann om bord, gjorde at hun igjen ble noe forsinket, men ikke verre enn at da de kom til Tromsøflaket ble det påvist drivverdige oljeforekomster. I 1979 ble fartøyet solgt og omdøpt til «Western Europe».
Mercur
Brødrene Odd og Sverre fant at de ville satse på mekanisk verksted med muligheter til å få del i den petroleumsrelaterte utvikling i havene utenfor norske-kysten. De gikk til innkjøp av sildoljefabrikken Mercur på Gangsås.
Rivingen av bingen og sildoljefabrikken ble ivaretatt av firma Leif Davidsen som sammen med Arvid Strand gjorde «vei i vellinga», og et stykke inn i høsten 1979 hadde man fått på plass såpass utstyr i bygningene at Mercur mekaniske kom i sving. Her ble det foretatt overhaling av utstyr for et varierende antall entreprenører med forskjellige virksomheter. Til å begynne med startet man i det små med betongblandere, kangoer og boregeiter. Men virksomheten vokste til å omfatte gjenging av drill-pipes, overhaling av digre ankere med vekt på flere titalls tonn, samt vedlikehold av forskjellig utstyr til oljevirksomhetene.
Man skaffet seg og utstyr til og produserte en egen maskin for å legge på hardmetall innvendig i «chasing-pipes», som en sikkerhetsforanstaltning til å møte eventuelle «blow-outs».
Mercur diesel
Først på 1980-tallet ble det kontakt mellom Bornø-guttene og Kurt Ellingsen, som sammen etablerte firmaet Mercur diesel a/s. Denne virksomheten henta arbeid fra skipsverft og rederes spesialiserte diesel-utstyr. Fra Ramsund orlogsstasjon ble det levert inn pumper og annet for alminnelig vedlikehold og reparasjon. I tillegg drev firmaet med å bygge om dieselmotorer til å kunne fungere som «hovedmotor» eller hjelpemotor om bord i fartøy.
Utleievirksomhet
I 1991 ble firmaet Mercur mek. slått konkurs, en æra var over. I januar 2008 ble verkstedsinnholdet fra Mercur diesel avhendet til Hamek. Flere oljebaserte firma leide lokaler til små og middelstore virksomheter slik at det på det meste var over 50 i arbeid innenfor den gamle sildoljefabrikkens gjenværende lokaliteter. Utleievirksomheten er fortsatt i drift på Mercur, men nå til andre virksomheter.
Kilder
- Samtaler med familien Bornø
- Salen, Håvard: Sandbøyser i nordnorsk modernisering: Fraktebøndenes kultur og strategier, Master i historie UiTø våren 2014.
- Simensen, Sigurd: Harstad gjennom femti år: 1903-1953, Oslo 1953.