Conrad Nicolai Schwach
.JPG)
Conrad Nicolai Schwach (født 28. mars 1793 i Ringsaker, død 9. september 1860 i Solum) var forfatter og jurist. Han var i tida etter 1814 en av landets fremste versdiktere, og flaggsangen «Mens Nordhavet bruser» fungerte en tid som en uoffisell nasjonalsang. Andre dikt og sanger ble også ofte framført offentlig, men da han i 1837 for første gang ga dem ut i bokform ble de møtt med slakt fra kritikerne. Det førte til at hans forfatterskap ble glemt av de fleste.
Slekt og familie
Han var sønn av sokneprest Immanuel Schwach (1760–1833) og Elisabeth Dorothea Nielsen (1766–1813). Farfaren var trykker og avisutgiver Samuel Conrad Schwach (1731–1781).
Den 20. oktober 1820 ble han gift med Anne Margrethe Heide (1793–1836), som var datter av skipsfører Christian Christopher Heide og hans kone som vi ikke kjenner navnet til ut over at hun var født Benedicks.
Liv og virke
Han ble født på kapellangården Dusgård i Ringsaker, men det meste av oppveksten hadde han først på Hurum prestegård og deretter i Solum nær Skien der faren var sokneprest. Han fikk sin første undervisning i klassiske språk, litteratur og musikk av faren. Nicolai Conrad Schwach ble så sendt til Christiania katedralskole, der han gikk ut med toppkarakterer. Han engasjerte seg også i kulturlivet, blant annet ved å spille fiolin i Det dramatiske Selskab. I skoleårene ble han kjent med Maurits Hansen og Henrik A. Bjerregaard, som ble to av 1820-åras viktigste norske forfattere.
I 1812 avla han examen artium ved Københavns Universitet, og i 1813 tok han den filologisk-filosofiske prøven der. Planen var å studere medisin og å være dikter på fritida, men da både broren og mora brått døde måtte han reise hjem til Norge. Han begynte da på Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania, og avla embetseksamen i jus 1817/1818. I 1815 ble han formann i Det Norske Studentersamfund.
Da han i 1820 ble gift med Anne Margrethe Heide skjedde det etter en hemmelig forlovelse som hadde vart helt siden 1811. Paret flytta i 1821 til Arendal, der Schwach etablerte seg som sakfører. Hans dikt ble godt mottatt der, og han kom inn i styret i Dramatisk og Musikalsk Selskab. Men Arendal var en for liten by for ham, og han søkte i lengre tid et embete som kunne føre ham nærmere Christiania. Sakførerjobben var han lite interessert i, men han opprettholdt praksisen i de ni årene han var i Arendal. I 1830 fikk han endelig et embete. Det var rett nok ikke i hovedstaden, men som stiftsoverrettsassessor i Trondheim, altså dommer ved Trondheim stiftsoverrett kom han uansett til en større by med et rikt kulturliv. Han ble medlem av Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab, og var i nesten ti år sekretær der. I 1845 skrev han selskapets historie. Han var også initiativtaker til stiftelsen av Kunstforeningen i Trondheim, og han ga ut bøker om Nidarosdomen, om myntvesenet i de nordiske landene og den første norske boka om heraldikk.
I 1836 døde hans kone, og året etter kom en bølge av kritikk mot hans diktning. Kritikerne krevde originalitet, mens Schwachs dikt var bevisst etterliknende. Han var først og fremst klassisist, i en tid da dette hadde blitt umoderne. Det var også i stor grad leilighetsdikt, ment for å brukes ved ulike anledninger og ikke nødvendigvis tenkt som stor litterær kunst. Schwach falt til dels ut av kulturkretsene, og omtalte de neste årene i Trondheim som sitt «borealske Exilium». I 1849 fikk han mulighet til å flytte sørover, da han fikk tilbud om embetet som sorenskriver i Nedre Telemark. Dermed flytta han i 1849 til Skien, et område han kjente fra ungdomsåra. Han fortsatte å skrive leilighetsdikt, og han forsøkte seg også som dramatiker. I sine siste år var han svært interessert i kulturhistorie, og han var blant annet engasjert i arbeidet for å få restaurert Heddal stavkirke, i publisering av folkeminne og han begynte å samle på bondeantikviteter og gamle redskaper.
Selv om kritikerne ikke var begeistra, ble det svært mange dikt fra Schwachs penn. Hans Samlede Digte er på tre bind med til sammen nær 900 sider. Som nevnt var det først og fremst leilighetsdikt, men man finner også noen lyriske dikt som viser at han også hadde et visst talent på det området. Han skrev også flere dikt med sagnmotiv, blant annet «Reidars-Fos» som er knytta til sagnet om Reiårsfossen i Setesdal og romansesyklusen «Aslaug paa Spangereid» som er inspirert av Rangar Lodbroks saga. Til tross for at et av hans dikt ble en uoffisiell nasjonalsang, var ikke Schwach en nasjonalromantiker. Dette ser man også i sagnstoffet, som han behandla poetisk i stedet for å gjengi det så autentisk som mulig. I 1848 skrev han Schwachs Erindringer av mit Liv, som dekker barndommen og tida fram til han reiste til Trondheim på en svært åpenhjertig måte.
Etter Henrik Wergelands død i 1845 ga Nils Nilssøn Dahl i samarbeid med Schwach ut samlinga Udvalgte Digte af H. Wergeland.
Schwachs gate i Oslo, Schwachs gate i Trondheim og Schwachs gate i Skien har navn etter ham.
Han ble gravlagt på Solum kirkegård, ved kirka der faren var sokneprest gjennom mange år.
Se også
Litteratur og kilder
- Conrad Nicolai Schwach i Historisk befolkningsregister.
- Moi, Morten: Conrad Nicolai Schwach i Norsk biografisk leksikon.
- Conrad Nicolai Schwach på Wikipedia på bokmål og riksmål