Cora Sandel (1880–1974)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Aftenposten 2. desember 1935: Annonse for Cora Sandels novellesamling Mange takk, doktor.

Cora Sandel, psevdonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (født 20. desember 1880 i Kristiania, død 3. april 1974 i Uppsala) var forfatter og maler, og en periode også korrespondent for Morgenbladet.

Slekt og familie

Hun var datter av kommandørkaptein og hydrograf Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta Greger (1858–1903). Faren var sønnesønn av eidsvollsmann Jens Schow Fabricius (1758–1841).

I 1913 ble hun gift i Paris med skulptør Anders Jönsson (1883–1965), sønn av arrendator Jöns Olsson og Marna Persdotter. Dette ekteskapet ble oppløst i 1927.

Liv

Stengården i Bankgata 13 i Tromsø hvor Cora Sandel bodde som ung pike før familien flyttet til Storgata 95.
Foto: Elin Olsen (2013)
Plakett på veggen på Stengården, Bankgata 13 i Tromsø.
Foto: Elin Olsen (2013)
Motiv fra Cora Sandels gate i Tromsø.
Foto: Elin Olsen (2016)

Hun kom fra en borgerlig familie, der hun på farssida hadde offisersslekta Fabricius og på morssida slekta Gørvell/Jervell. I 1893 flytta de fra Kristiania til Tromsø, der faren var innrulleringssjef, krigskommissær, overlos og sjef for de lokale distrikssjøtroppene. Hun gikk på kommunal pikeskole og tok middelskoleeksamen i Tromsø. I 1897 flytta hun så til Kristiania, hvor hun gikk på Harriet Backers malerskole for kvinner. Backer mente hun hadde et godt kunstnertalent, men hun fikk ikke noe stipend og måtte reise tilbake til Tromsø. Vi finner henne der sammen med foreldrene i folketellinga 1900, med adresse Bankgata.[1]

Mora døde i 1903. Etter dette tok det tre år før Sara Fabricius fikk anledning til å reise ut. I 1906 kunne hun dra til Paris for å få malerutdanning, og i den neste femten årene oppholdt hun seg der og i Bretagne. Blant lærerne hun hadde kan nevnes Christian Krohg, Lucien Simon og André Lhote. Hun malte en rekke bilder i disse årene. De ble ikke utstilt i hennes levetid, men er bevart.

I 1913 gifta hun seg med den svenske skulptøren Anders Jönsson. De reiste i 1921 til Sverige, og bosatte seg i Stockholm. Ekteskapet holdt til 1927, og hun bodde senere i lånte og leide leiligheter i Stockholm og Uppsala. Et unntak er perioden 1936 til 1939, da hun var på Vikersund Bad i Buskerud.

Den 29. juli 1922 debuterte hun som forfatter. Novella Rosina ble publisert i Social-Demokraten, under pseudonymet Cora Sandel. Samme høst fikk hun inn novella Amors veie i Mot Dag. Harald Grieg i Gyldendal forlag ga uttrykk for at han ville være villig til å publisere en roman av Cora Sandel, hvem det nå enn var som skjulte seg bak pseudonymet. Hun fortsatte å publisere noveller og kortere tekster de neste årene.

I 1925 sendte hun et nesten ferdig romanmanuskrip til Gyldendal, via venninna Ellen Gleditsch. Det ble utgitt i 1926 under tittelen Alberte og Jakob. Romanen solgte 9000 eksemplarerer den første høsten. Handlingen foregikk i hennes ungdoms Tromsø, rett nok med omdøpte gater og fiktive personer. Mange oppfatta romanen om ei sorenskriverdatter, Alberte Selmer, som selvbiografisk, noe Cora Sandel benekta og stadig forsvarte seg mot. Hun måtte imidlertid innrømme at noe av inspirasjonen var henta fra hennes eget liv, som «en innvevd tråd» som hun omtalte det.

Novellesamlinga En blå sofa kom i 1927, og solgte 5000 eksemplarer høsten det året, et høyt salgstall for ei novellesamling. Sigurd Hoel ga henne svært god kritikk for blant annet Sommer. I 1931 kom så Alberte og friheten. Igjen kan man snakke om «en innvevd tråd» av hennes eget liv, for Alberte elver i kunstnermiljøet i Paris før første verdenskrig. Hun er ikke sjøl verken maler eller forfatter, men skriver notater som hun samler i en koffert. Hennes venninne Liesel maler, og trolig finner man et bilde av Cora Sandel i snittet mellom de to.

De neste novellesamlingene, Carmen og Maja og Mange takk, doktor, førte til at hun befesta sin posisjon i mellomkrigslitteraturen. En av novellene, Flukten fra Amerika, ble senere dramatisert for fjernsyn.

Økonomisk ble 1930-åra vanskelig til tross for gode salgstall. En strid om foreldreretten til sønnen hun hadde med Anders Jönsson ble kostbar, og inntekene fra novellene var ikke nok til å dekke gjelda hun hadde satt seg i. Første etter andre verdenskrig snudde dette. Hun vant en konkurranse i Arbeidermagasinet med novella Nina i 1939, og samme år ga hun ut siste bok i trliogien om Alberte Selmer, Bare Alberte. Igjen ser vi et hint av det selvbiografiske; Albertes ekteskap bryter sammen, og hun forlater mann og barn og drar til byen for å forsøke å bli forfatter. Kristian Elster omtalte trilogien som et av de store kvinneportrettene i norsk litteratur.

Etter andre verdenskrig kom hun med boka Kranes konditori, som ble hennes største salgssuksess. Handlinga er lagt til en nordnorsk småby, og hovedpersonene er Katinka Stordal og rallaren Stivhatten. De er i samtale på en konditori; begge hadde egentlig annet fore, og det ligger et stille opprør i teksten. Kritikerne, blant annet Johan Borgen og Ragnvald Blix, skamroste romanen, og framhever blant annet humoren i den. I 1946 ble den satt opp som teaterstykke på Det Norske Teatret.

Nok en bok med selvbiografisk innhold kom i 1945. Dyr jeg har kjent er mye tydeligere selvbiografisk enn Alberte-trilogien, men episodene fra hennes liv skildres gjennom dyrefortellinger. I 1949 kom Figurer på mørk bunn, et tilbakeblikk på den trusselen hun hadde sett fra Tyskland i 1930-åra.

I 1941 fikk hun innvilga norsk diktergasje. Hun fikk så Gyldendals æreslønn i 1950, og året etter ga forlaget ut Samlede verker i seks bind.

I 1952 publiserte hun et dramatisk fragment i VG. Hennes siste bok kom så i 1958, med tittelen Kjøp ikke Dondi. «Hysterikeren» Dondi møter her en følsom, mannlig forfatter med skrivesperre. Boka ble innlemma i et sjuende bind av hennes Samlede verker. Den ble også dramatisert av Carl Frederik Prytz og satt opp på Det Norske Teatret i 1958. Flere verker har siden blitt dramatisert for fjernsyn. Mange av tekstene egner seg svært godt for dette, fordi samtalene er så sentrale i å drive fram handlinga.

I 1957 ble Cora Sandel ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

I 2006 ble Cora Sandels gate i Tromsø navngitt. I Stavanger finnes også en Cora Sandels gate, og i Bodø finnes Cora Sandels vei. I 2015 ble det forslått å oppkalle ei gate på Filipstad i Oslo etter henne, i forbindelse med omregulering av havneområdet.[2]

Referanser

Litteratur og kilder