Den norske legion
Den norske legion (på tysk SS-Freiwilligen-Legion Norwegen) var en norsk bataljon innenfor Waffen-SS. Den ble opprettet 1. august 1941. De fleste som lot seg verve ønsket å kjempe mot Sovjetunionen, som Tyskland hadde angrepet 22. juni 1941. På dette tidspunktet hadde allerede flere hundre nordmenn meldt seg til tjeneste i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» fra januar 1941, nesten et halvt år før «kamp mot bolsjevikene» ble et vervingsargument. Formelt sett var ikke enheten en del av Waffen-SS før 10. desember 1941, men ble likevel umiddelbart inkorporert i denne.
Etablering og opplæring
Etter det tyske overfallet tok Vidkun Quisling selv 29. juli 1941 initiativ til at de skulle opprettes en norsk styrke til innsats på den nyopprettede Østfronten i kampen mot Sovjetunionen. Til å spille en sentral rolle i arbeidet utpekte han de to norske offiserene major Finn Hannibal Kjelstrup og kaptein Jørgen Bakke.
Den norske legion hadde sitt vervekontor i hjørnelokalet i Groschgården i Karl Johans gate 45 og administrasjon i Drammensveien 105 under ledelse av Kjelstrup. Denne såkalte «Legionsstaben» ble oppløst 10. desember 1941 etter Heinrich Himmlers ordre om at alle frivillige skal underordnes Waffen-SS.
Avdelingen ble først satt opp på Bjølsen skole i Oslo, hvor de fikk utlevert uniformer, blant annet nesten alle av de 150 som var med Norges SS og som ble overført hit. Mange ble overrasket over at det var tyske SS-uniformer, og ikke norske uniformer som de var lovet. Enheten ble kalt Bataljon Viken og var under ledelse av Jørgen Bakke, utnevnt av Quisling personlig, og ble utnevnt til Legion-Sturmbannführer (major), og var tenkt som den første av flere bataljoner. 9. juli blir det gitt ordre om overføring til Tyskland for videre opplæring, og etter innledende opptrening i Gulskogen leir ble de i august 1941 sendt til militærleiren Fallingsbostel ved Celle i Tyskland. Bataljon Viken fikk der en syv måneder lang grunnopplæring, og Bakke utnevnes til sjef for Den norske legion. Noe senere ankom også Olaf T. Lindvig fra Gulskogen leir med ytterligere 60-70 nye rekrutter, og Lindvig blir kompanisjef for disse som SS-Untersturmführer.
Den 15. januar 1942 ble det opprettet en egen rekruttskole for legionen, den såkalte Grefsrudleiren i Botne kommune, liggende sørvest for Holmestrand. Den hadde først fire kompanier, men dette ble redusert til ett kompani i september 1942. I 1943 ble skolen nedlagt i forbindelse med at man planla å avvikle legionen, og leiren ble tatt ibruk for blant annet opplæring for de Hirdvaktbataljonen, senere SS-Vaktbataljon 6 ved fangeleirer i Norge, og fra mars 1944 for Hirdens Bedriftsvern.
Status
Legionen skulle være en norsk avdeling med norske uniformer, norsk som kommandospråk og med norsk befal. Soldatene skulle kjempe sammen med finnene mot Sovjetunionen. En del så på dette som kimen til opprettelsen av en ny norsk hær, men det satte tyske myndigheter en stopp for ved å nedlegge staben i Oslo. Enkelte ble nok skeptiske til dette, da de først og fremst var interessert i å kjempe i norsk uniform mot Sovjetunionen, og ikke nødvendigvis i å gå i tysk tjeneste. Finske myndigheter var forsiktige i sin omgang med legionen, idet de ikke ville komme i konflikt med Londonregjeringen, og dermed ville de ikke ta imot norske frivillige. Dermed ble Den norske legion eneste mulighet for de som ville østover.
Soldatene i legionen bar den første tiden løven fra det norske riksvåpen i stedet for SS-runer på det ene kragespeilet. Kommandospråket var formelt sett norsk, men dette fungerte ikke alltid i praksis. Det norske befalet ble lært opp av tyskere, og kunne ikke alltid skifte over til norsk når de skulle lære opp soldatene.
Det ble også krangel om hvilken ed som skulle avlegges før styrken ble sendt i kamp. I SS ble det avlagt ed om personlig lojalitet til Adolf Hitler som person («Adolf Hitler som fører og kansler for det stortyske rike»), men det endte opp med at soldatene i Den norske legion avla følgende ed hvor denne gikk til Hitler i kraft av øverstkommanderende:
| Jeg sverger ved Gud den hellige ed, at jeg i kampen mot bolsjevismen vil vise den tyske forsvarsmakts øverste krigsherre, Adolf Hitler, ubetinget troskap, og som tapper soldat til en hver tid være beredt til å sette livet inn for denne ed. | ||
Etter interne kranglinger og maktkamp ble ble Bakke overført til 5. SS-Panzer-Division «Wiking» ved Østfrontens sørlige avsnitt og Arthur Quist ble ny sjef fra 20. desember 1941. 1. januar 1942 ble Bataljon Viken omskapt til Den norske legion, og besto av 1218 norske soldater som avsluttet utdanningen i Fallingbostel og ble transportert til Stettin som Heerestrupp, det vil si som en uavhengig enhet underlagt en kommandostab.
Fronttjeneste
Legionen kom til sørlige delen av fronten ved Leningrad 18. februar 1942 og ble satt under kommando av 2. SS-Infanteri-Brigade under ledelse av SS-Brigadeführer (generalmajor) Friedrich Jeckeln. Styrken besto da av tre geværkompanier, et mitraljøsekompani (4. kompani) og et panservernkompani (14. Pak. kompani). I perioden 8. oktober 1942 til 22. februar 1943 ble de supplert med 1. SS-politikompani under ledelse av politiminister Jonas Lie, som hadde fått graden SS-Hauptsturmführer (kaptein). Dette var et kompani som utelukkende var rekruttert blant politiet og besto av tre tropper. I motsetning til alle de andre, fikk de ikke sin militære utdanning i Tyskland, men i Grefsrud-leiren og i området bak Leningradsfronten i perioden 16. september til 7. oktober før de ble satt inn ved fronten.
Det var en rullering mellom kompaniene om å ligge framme i hobedkamplinjen, mens de øvrige lå bak som reservestyrker. Staben lå noe bak frontlinjen. Bataljonen ble underveis tilført ekstramannskaper fra Norge, som hadde fått grunnutadanning i Grefsrudleiren ved Holmestrand og deretter i Mitau i Latvia.
Opphør
Legionen gjorde tjeneste ved fronten fram til slutten av februar 1943, rundt et år. Soldatene ble så trukket tilbake til Mitau hvor de fikk besøk av Heinrich Himmler som sterkt formante alle om å skrive nye kontrakter til det nyoppsatte SS-Panzergrenadier-Regiment (23) «Norge». Omkring 300 mann gjorde det, og fikk straks permisjon og reiste til Norge, mens de som ønsket å slutte ble fraktet videre til militærleiren Grafenwöhr i Bayern og ble liggende her til mai 1943, da de ble sendt til Norge og dimitert i Oslo 10. mai 1943. De som hadde skrevet nye kontrakter ble i juli 1943 ble overført til SS-Panzergrenadier-Regiment (23) «Norge» og ble der regimentets 1. bataljon. Staben og de to andre bataljonene ble hentet fra SS-Panzergrenadier-Regiment (23) «Norge». Regimentet var sammen med de danske frontkjemperne i SS-Panzergrenadier Regiment (24) «Danmark» i 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland». I mai 1945 gikk det som var igjen av denne divisjonen i sovjetisk krigsfangenskap etter sluttkampene om Berlin..
180 av soldatene i Den norske legion ble drept mens den var ved fronten.
Blant kjente frontkjempere i Den norske legion var troppsjefene Bjørn Østring, Kjell Kracht, Sophus Kahrs og Bjørn Noreger (som deretter overtok ledelsen av Frontkjemperkontoret), kompanisjefene Olaf T. Lindvig, Ragnar Berg, Frode Halle, Karsten Sveen, Finn Gunnar Finson og Jonas Lie (Politikompaniet), samt kommandanten Arthur Qvist.
Galleri
Legionen hadde vervekontor i Karl Johans gate 45.Foto: Chris Nyborg (2013)
Verveannonse for Den norske legion.Foto: Folkeviljen Arbeiderpartiets lokale organ i Harstad (1941).
Legionen hadde kontorer i Drammensveien 105.Foto: Anders Beer Wilse (1924).
Litteratur
- Brenden, Geir og Natedal, Tommy: Norske frivillige i Waffen-SS, side 96-97, Vega forlag, Oslo 2017, ISBN 978-82-8211-515-5
- Den norske legion på waffen-ss.no
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Den norske legion, De norske frontkjemperne