Eivind Stenersen Blehr (1881–1957)
Eivind Stenersen Blehr (født 20. januar 1881 i Lærdal, død 27. juli 1957 i Asker) var folkerettsjurist og NS-politiker og satt i Vidkun Quislings regjering fra 1. februar 1942 til 12. juni 1944.
Bakgrunn
Han var sønn av overrettssakfører, senere statsminister Otto Albert Blehr (1847–1927) og Randi Marie Nilsen (1851–1928).
Han ble i 1914 gift med Signe Aschehoug (1894–1925). I 1926 ble han gift med Ingrid von Hanno f. Brun (1898–1976), ekteskapet oppløst i 1928. I 1937 ble han gift med Mait Oreman (1910–2003). Han hadde tre døtre.
Han tok examen artium på Aars og Voss skole i 1899, examen philosophicum i 1900 og juridicum i 1903.
Virke før krigen
Etter å ha virket som dommerfullmektig i Valdres i 1903 til 1905, ble han ansatt i det nyopprettede Utenriksdepartementet, og arbeidet hovedsakelig med folkerettslige spørsmål. Han virket både på kontoret i Kristiania, men også som legasjonssekretør i Haag, Paris og visekonsul i Le Havre, og tilbake i Kristiania hvor ble han byråsjef i departementet i 1913.
Han tok avskjed fra departementet i 1918 etter å ha kjøpt Nesøya hovedgård og den nærliggende Gyssestad i 1916 og sørget for å få bygget trebrua Nesøybroa over Grønsund til Nesøya i 1920. Denne var i bruk helt til den ble erstattet av dagens betongbru i 1957.
I tiden etter han hadde vært i Utenriksdepartementet, vie han sin tid til driften av Nesøya hovedgård og forretningsvirksomhet i Paris. Han tok også flere folkerettslige oppdrag, blant annet som generalinspektør for Folkeforbundet under folkeavstemningen i Saar i 1935.
Politiker
Før krigen
I motsetning til sin far, som var sentral i innføringen av parlamentarismen i 1884, hadde Eivind Blehr en voksende mistro til det parlamentariske demokratiet. En slik skepsis var ganske utbredt i tiden rundt og etter første verdenskrig, og han var som mange andre særlig bekymret for utviklingen av en revolusjonær arbeiderbevegelse. Han ønsket å integrere denne i det norske samfunnet gjennom sosiale reformer.
Han følte seg imidlertid ikke hjemme i farens parti Venstre på grunn av deres frihandelsvennlige politikk. Han var også en sterk motstander av nedbyggingen av forsvaret i mellomkrigstiden. Disse standpunktene gjorde at han i 1933 meldte seg inn i Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling (NS) da det ble stiftet dette året. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter.
Krigen
Etter at Norge hadde blitt okkupert av Tyskland, meldte han seg i 1941 inn i NS igjen. Her fikk med en gang høye posisjoner i NS-styret, allerede fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus.
Da Quisling etter statsakten på Akershus 1. februar 1942 dannet sin regjering, ble Blehr sjef for Handelsdepartementet og Forsyningsdepartementet. Etter en omorganisering 1. april 1943 ble disse departementene slått sammen under navnet Næringsdepartementet.
Blehr var av NS-ministrene den mest uredde og egenrådige, særlig overfor de tyske makthaverne. Dette ble også bekreftet i landssvikdommen moit ham, hvor det heter at han som minister «inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne», og at han gikk «med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat».
Han arbeidet med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. Den såkalte Blehr-Backe-avtalen med Tyskland fra mars 1942, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden.
Hans motstand mot tyske forordninger han mente ikke tjente norske interesser kom særlig fram i striden om kirkeklokkene, da tyskerne ville beslaglegge disse og smelte dem om til rustningsindustrien. Dette sørget Blehr for at ikke skjedde.
Selv om han hadde en sentral statsrådspost, var han ikke en del av eller deltok i de innerste sirklene i NS-ledelsen. Han hadde personlig et avmålt forhold til Quisling. Viktigst for Blehr var å arbeide for norske næringsinteresser. Av sosialradikale krefter i og rundt den NS-styrte Landsorganisasjonen ble han oppfattet som en reaksjonær representant for kapitalistenes interesser.
Som folkerettsekspert arbeidet han også med et utkast til fredsavtale mellom Tyskland og Norge, som var et av Quislings sentrale politiske prosjekter, men som aldri ble realisert.
12. juni 1944 ble han presset ut av regjeringen på grunn av sin motstand overfor tyskerne og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann i Oslo/Akershus, en stilling han beholdt til frigjøringen.
Politisk ståsted
I forhold til de ulike politiske retningene innen Nasjonal Samling, var han en av de mest utpregede nasjonalistene. Ideologisk så han for seg et harmonisk nasjonalt fellesskap der eliten styrte, autoritært og paternalistisk, til beste for hele folket. I en viss forstand ønsket han å skru tiden tilbake til den autoritære embetsmannsstaten. Men han forkastet et sentralt element i embetsstatsideologien, nemlig liberalismen. Han mente at utviklingen hadde gått inn i gale spor etter 1884, og at dette skyldtes hovedsakelig liberalismen.
Det er lite som tyder på at Eivind Blehr regnet seg selv som noen nasjonalsosialist. Han var ikke opptatt av rasetenkning, og han var ikke antisemitt. Han viste heller ingen begeistring for førerprinsippet. Men han godtok nasjonalsosialismen som en gitt ramme å arbeide innenfor, og han ble en viktig medspiller i Nasjonal Samlings forsøk på å innføre en nasjonalsosialistisk førerstat i Norge.
Etter krigen
I rettsoppgjøret etter krigen ble han i 1946 dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter endt soning engasjerte han seg, som en av ytterst få sentrale NS-folk, i Forbundet for Sosial Oppreisning, en interesseorganisasjon for tidligere medlemmer av Nasjonal Samling og som arbeidet for å fjerne det sosiale stigmaet fra de som var dømt for landssvik, og å få opphevet deler av straffen for mange av dem, spesielt tapet av borgerrettigheter.
Han er gravlagt i en familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder og litteratur
- «Eivind Blehr» i Store norske leksikon
- Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 44. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Studentene fra 1899 : biografiske opplysninger samlet til 25-aars-jubilæum, ss.29-31. Utg. (Grøndahl). Kristiania. 1924. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Eivind Stenersen Blehr på grav.no
- Eivind Stenersen Blehr i Historisk befolkningsregister