Erling Skakke

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Erling Ormsson Skakke)
Hopp til navigering Hopp til søk

Erling Ormsson Skakke (død 19. juni 1179Kalvskinnet ved Nidaros) var lendmann, jarl og riksstyrer mens sønnen Magnus Erlingsson var konge fra 1161. Han hadde en enorm innflytelse på utviklinga i denne perioden.

Erling var sønn av lendmannen Orm Sveinsson og Ragnhils Sveinkesdatter. Faren ble kalt Kyrpinge-Orm etter slektsgården Kyrping i Etne. Han var sønnesønns sønn av lendmannen Erlend fra Gjerde, som var en av anførerne blant Olav den helliges motstandere på Stiklestad. Mora, som var Orms andre kone, var datter av lendmannen Sveinke Steinarsson fra Ranrike. Orm Sveinsson var fosterfar til Harald Gilles yngste sønn, Magnus Haraldsson, mens hans sønn fra første ekteskap, Ogmund Dengje, var formynder og rådgiver for Haraldssønnene. Han ble gift med Kristin Sigurdsdotter, som var datter av Sigurd Jorsalfare og Malmfrid Mstislavsdatter. De fikk sønnen Magnus, født 1156. Slektas jordeiendommer var først og fremst samla rundt Gjerde i Etne. Erling fikk sete på Støle. Antagelig sto han bak oppføringa av Stødle kirke. Eiendommene ved Gjerde ser det ut til at han senere ga bort til Halsnøy kloster og domkapitlet ved Kristkirken i Bergen.

Det er usikkert om han gifta seg med Kristin Sigurdsdotter før eller etter korsferden, men det synes klart at dette ekteskapet med ei kongsdatter, som Inge Krokrygg hadde arrangert, var til hjelp for ham. Hun var ved enkelte anledninger direkte involvert i viktige hendelser, som forhandlinger med sitt søskenbarn Valdemar av Danmark. Ekteskapet med Kristin resulterte i ett barn, Magnus. Erling fikk også fire andre sønner med tre forskjellige kvinner. Ei av dem, Åsa den lyse, nevnes som en fastere frille. Kristin skal på et tidspunkt ha forlatt Erling, og reiste ut av landet med en Grim Rusle. Heimskringla forteller at de fikk barn sammen i Konstantinopel. Det er uklart når dette skjedde og hva som utløste det. Ifølge sagaene var det en alvorlig hendelse i tida Erling var på korstog. Hun skal ha fått en sønn med sitt søskenbarn Sigurd Munn, noe som på den tida ble regna som blodskam. Erling skal ha fått gutten henretta. Muligens skjedde dette noen år etter, slik at det var dette som førte til at Kristin forlot ham. Fra Erlings ståsted var ikke en sønn av Sigurd og Kristin bare en skamplett, men også en trussel mot Magnus fordi det dreide seg om en gutt som var både sønn og dattersønn av konger. Uavhengig av om han var ektefødt kunne dette ha vært nok til å reise en opprørsflokk omkring gutten. Dette kan også ha skjedd en tid før Kristin forlot Erling, men i så fall må det ha etterlatt en bitterhet som var en viktig, om ikke den eneste, årsak til hennes valg.

Erling Skakke er omtalt i flere sagaer: Ágrip, Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla og til sist fra 1177 i Sverres saga. Det fortelles at halvbroren Ogmund var den dominerende av de to så lange han levde. Det er ikke helt klart når Ogmund døde, men det ser ut til å ha skjedd rett før eller mens Erling var på korstog i åra 11531155. Det var under bordingen av et skip ved Sardinia at han fikk et hogg i halsen som førte til at han i alle sine år etter holdt hodet på skjeve, derav tilnavnet «Skakke». Etter hjemkomsten hadde han en høyere status i Norge.

Inge Krokrygg tok Erling som en av sine rådgivere, og Erling satt i denne perioden mye i Bergen. Han var en helt sentral person for Inges styre av landet, men kom allikevel i skyggen av Gregorius Dagsson. Heimskringla gjør mye ut av konflikten mellom de to, og beskriver dem som to helt ulike personer. Det er en del som tyder på at dette delvis er et litterært virkemiddel, for selv om det er åpenbart at det var en konflikt, og at denne ble spesielt alvorlig etter 1159, jobbet de også sammen for å opprette et stormannsvelde med maktsentra i Viken og på Vestlandet. Dette lendmannspartiet gikk seirende ut av striden mellom Haraldssønnene; Sigurd Munn ble drept i 1155 og Øystein Haraldsson i 1157.

Rivaliseringen mellom Erling og Gregorius økte i styrke under striden mot Sigurd Munns sønn Håkon Herdebrei. Det kom til mindre sammenstøt mellom mennene deres i Bergen sommeren 1160, men Inge grep inn og fikk dem forlikt. Alt tyder på at denne rivaliseringen ville ha utviklet seg til en åpen konflikt dersom den hadde fått fortsette. Men i januar 1161 falt Gregorius i en trefning med Håkons menn ved Konghelle. Erling tok føringa over Gregorius' menn, et tegn på at konflikten kan ha blitt blåst noe opp i sagaen. Inges fall førte til at Håkon Herdebrei ble hylla som enekonge på Øyrating, men Erling satte raskt i gang med å samle stormenn om et nytt kongsemne. Hans egen sønn Magnus var, som dattersønn av Sigurd Jorsalfare, et sterkt kongsemne. Han var bare fem år gammel da han i 1161 ble hylla som konge i Bergen.

Erling søkte støtte i Danmark. Kong Valdemar var Kristin Sigurdsdotters søskenbarn, og han hadde også ambisjoner om å gjenopprette dansk overherredømme i Viken. Allerede senere i 1161 kom Erling tilbake og overrumplet Håkon Herdebreis flokk i slaget ved Sekken. Håkon falt i dette slaget. Magnus ble så tatt med til Trøndelag, hvor han ble hylla på Øyrating. Trøndeerne var dog ikke til å stole på, for de hadde støtta Sigurd Munn og Øystein Haraldsson, og var derfor ikke vennlig innstilt overfor Erling og hans sønn. Det ble derfor i deler av Viken og på Vestlandet at Magnus hadde sin sterkeste støtte. Det var lett for opprørsflokker å finne støtte i Trøndelag, på Opplandene og i sørøstlige deler av landet. Erling slo hardt ned på opprørene, og forlikte seg ikke med noen. En del stormenn ble drept, mens andre ble jaga ut av landet. De som ble jaga kom ofte tilbake med nye flokker. En av de hardeste stridene var første slag på Re i febru, og begge ble henretta.

Som politiker var Erling dyktig. Han samarbeidet godt med kirken, som kunne styrke sønnens rettsstilling. Han fikk Magnus salvet og kronet i Bergen i 1163 eller 1164. Dette var den første kongevigselen i Norden, og Erling skal ha sikret den ved å innvilge Øystein Erlendsson full sølvkurs på bøter til erkebispedømmet. Dette var omkring det dobbelte av myntens faktiske kjøpekraft. Kongen satt nå i sitt embete på Guds nåde. Erling og erkebiskop Øystein regnes sin to helt sentrale personer for utviklinga av høymiddelalderens kirke og stat. En tronfølgelov utstedt omtrent samtidig med salvingen fastslo at Magnus var Norges lovlige konge, og at Norge skulle ha et enekongedømme[1]. Magnus utstedte på et tidspunkt etter kroningen et privilegiebrev til kirken, der han overga sitt rike til Gud og St. Olav, og lovte å styre det som Olavs lenstaker. Kronen ble ofra på alteret i Kristkirken i Nidaros for å besegle båndet mellom konge og kirke.

Avtalen med Valdemar klarte Erling lenge å skyve foran seg, men danskekongen mistet etter å ha forespurt om dette[2] tålmodigheten og sendte i 1165 en flåte mot Viken. Han lot seg hylle på Borgarting, men tok ikke kontroll over området, så hans overherredømme var i praksis en fiksjon. Erling tok igjen ved å alliere seg med Buris Henriksson[3], som krevde den danske tronen, og i 1167 dro han på tokt mot Danmark. Året etter kom danskene igjen til Norge. Ingen av disse toktene førte til noen avgjørende slag. Til slutt ble Kristin sendt til sitt søskenbarn Valdemar, og i 1170 hadde de forhandlet fram en fredsavtale. Biskopene av Uppsala og Oslo deltok også som forhandlere. Valdemar ble anerkjent som konge i Viken, mens Erling ble jarl i området med direkte styre og militær tjenesteplikt. Valdemars sønn skulle fostres av Erling, og skulle bli jarl eller hertug, og riksarving dersom Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette var det ikke lenger konflikt om Viken, så for Erling kom det i realiteten ut på ett om han styrte i sønnens navn eller Valdemars.

Det er ukjent når Erling ble født, men sagaen antyder at han begynte å fra på årene. Magnus begynte også å bli voksen, og da han seiret over birkebeinerne i slaget på Re i 1177 satt Erling i Bergen. Birkebeinernes Øystein Møyla falt, men for Erling og Magnus ble dette å gå fra asken til ilden. Birkebeinerne sto uten leder, og Sverre Sigurdsson benyttet seg av dette tomrommet.

Den direkte konfrontasjonen mellom Erling og Sverre kom sommeren 1179, etter flere mindre trefninger mellom flokkene. Erling og Magnus hadde store styrker med seg i Nidaros, og følte seg trygge. Utover kvelden 18. juni ble vaktholdet stadig dårligere og alkoholinntaket vokste. Sagaen antyder at Erling var blitt nokså drikkfeldig. Da Sverres menn angrep morgenen 19. juni var Erling svært uforsiktig. Han møtte Sverre med bare en mindre styrke, og dro ikke ut med flåten. Ifølge Sverres saga hadde Erling og Magnus med seg 500 mann mot Sverres 300. Tar man med i betraktningen at mange av Erlings menn hadde drukket store deler av natta og ble revet ut av søvnen, mens Sverres menn hadde forberedt seg på kamp, var dette et ugunstig forholdstall som lett kunne gå Sverres vei. I slaget på Kalvskinnet fikk Erling banesår, et spydstikk i livet. Magnus måtte flykte med det som var igjen av hans hær. Sverre fikk Erling gravlagt på sørsida av Kristkirken. Da denne ble utvida havnet grava innafor veggene i den nye Nidarosdomen.

Erling Skakkes gate i Trondheim og Erling Skakkes vei i Kristiansand har fått navn etter ham.

Referanser

Kilder