 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 Eivind Lande malte denne ølbollen i 1809. Foto: Haakon Michael Harriss / Norsk Folkemuseum Eivind Torkjelson Lande (fødd 1758 i Bygland, død 9. mai 1833 same stad) var gardbrukar og eidsvollsmann.
Eivind Torkjelson vart fødd på Åsen i Bygland i Setesdal. Han vart døypt i Årdal kyrkje den 1. januar 1759, og konfirmert i same kyrkje i 1775. Det var små kår på Åsen, og Eivind måtte tidleg jobbe for føda. Han vart gjetar på Skreland i Bygland. Etter konfirmasjonen reiste han ut av bygda, og jobba mellom anna i Telemark. Han var med på slåtten i Heddal og Åmotsdal og på vintrene skipsbygging i Skien.
I 1788 vart han trulova og gift med Gyro Torsdotter Lande Det var ikkje lett for dei å få gifte seg, for Tor Lande ville ikkje ha ein frå så små kår til verson. Historie om Eivinds friarferd er bevart i nokre stev, som ender med at Tor måtte la dei gifte seg.
I 1814 vart Eivind Lande fyrst vald som valmann for Bygland. I amtsvalet vart han vald som andre representant til riksforsamlinga. Han reknast med til Unionspartiet, men er ikkje heilt liketil å plassere. Eivind Lande var bland dei mest aktive av bonderepresentantane. Han arbeidde saman med Theis Lundegaard for å sikre at bøndene fekk ein så stor part som mogleg av stortingsrepresentantane, og han skreiv saman med andre bonderepresentantar på Riksforsamlinga eit godt innlegg om odels- og åseteretten. Kravet var at odels- og åseteretten skulle førast attende til slik han var føre lovendringa i 1811. Les mer …
 Hå gamle prestegard i 2007. Foto: Jarle Vines ligg i Hå kommune på Jæren. Våningshuset frå 1787 er den eldste prestegardsbygningen som er bevart i Jæren prosti. Husa i det gamle prestegardstunet er no kultursenter med utstillingar og andre arrangement. Det er eit mykje brukt tilbod for folk i distriktet, og mange turistar legg dessutan vegen innom Hå. Strandgravfelta frå jernalderen, Obrestad fyr, den gamle Kongevegen og huset til dei engelske «lakselordane» på andre sida av Håelva bidreg til å gjera området kulturhistorisk interessant. Den eldste opplysninga om Hå som prestebustad skriv seg frå 1637. Det dreier seg om eit kongebrev som gav Kristen Lauritsson Lind og kona, Margrethe Pedersdotter, løyve til å bu her i deira levetid, og etterpå kunne eitt av barna deira overta garden. Kristen hadde vore prest i Bø prestegjeld frå rundt 1610. På denne tida var Bø kyrkje i Nærbø hovudkyrkje i soknet. Bø sokneprestembete åtte garden Hå, som i Kristen og Margrethe sine auge må ha vore ein meir attraktiv plass å bu enn Bø. Kvifor valde dei å flytta? Hå var ein svært god gard med viktige attåtnæringar (sjå under), som låg sentralt til ved Kongevegen over Jæren og nær sjøen. Dessutan kan det ha spela ei rolle at Njærheim kyrkje i Hå var ombygd eller heilt nybygd på denne tida. I alle høve medførte flyttinga til prestefamilien at Njærheim kyrkje blei ny hovudkyrkje, og prestegjeldet skifta namn frå Bø til Hå prestegjeld. Les mer …
 Jacob Aall avbildet i 1839. (født 27. juli 1773, død 4. august 1844) var en godseier, politiker, historiker og statsøkonom. I 1814 representerte han Nedenes amt på Riksforsamlingen.
Aall var sønn av kjøpmann og verkseier Nicolai Benjamin Aall. Fra 1791 studerte han på Nyborg skole i Danmark, og i 1795 tok han teologisk embetseksamen. Etter å ha forsøkt seg som geistlig taler i Slemdal kirke mistet han troen på sine evner, og i 1796 vendte han tilbake til København for å studere naturvitenskap. I årene 1797–1799 var han i Tyskland, hvor han utdannet seg til bergmann i Freiberg og ved forskjellige gruver.
I 1799 dro han hjem til Norge. Faren hadde gått bort året før, og Aall brukte 170 000 riksdaler av arven på å kjøpe Nes jernverk i Holt. Han giftet seg samme år med Lovise Andrea Stephansen. Ved jernverket rasjonaliserte han driften. Da det brøt ut krig i 1807 fikk bedriften vansker. Aall klarte å holde den i gang, og gjorde også en stor innsats for å avverge sult i befolkningen i omegnen. Les mer …
 Generalmajor Johan Henrich Spørck. (født 1778, død 1849), generalmajor og kommandant på Fredrikstad festning fra 1847 til 1849. Han ble født i København og var sønn av fogd i Hedemark hoffrettsasessor Christian Ludvig Spørck og Else Kristine Juul. Spørck begynte tidlig en militær karriere og utmerket seg under napoleonskrigene fra 1807-1814. Les mer … | 
