Forside:1700-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1700-tallet
I Norges historie preges den første delen av 1700-tallet særlig av Store nordiske krig, og av avhending av krongods for å fylle statskassen etter kostbar krigføring. Både gårder og kirker ble solgt. En større andel av bøndene ble selveiende, og man begynte også å utnytte naturressurser på en måte som kom nordmenn til gode mer enn tidligere. Det ble dermed en kraftig økonomisk oppgang mange steder i landet mot slutten av århundret. Dette skjedde side om side med en voksende nasjonalfølelse, som på begynnelsen av 1800-tallet kulminerte i Grunnloven og et forsøk på å gjøre Norge selvstendig.   Les mer ...
 
Smakebiter
Kirstine Colbans kart over Lofotens og Vesterålens fogderi, fra juni 1814. Fra Nasjonalbibliotekets samling.

Kirstine Colban (født 1. mars 1791 i Bø i Vesterålen, død 16. april 1863) i Christiania) var Norges første kvinnelige karttegner. Hun var også akvarellmaler – den første fra Lofoten som det er bevart bilder etter.

Hun var datter av prost Erik Andreas Colban (1760–1828) og Karen Angell (1762–1858), fra slektene Colban og Angell. Hun var søster av Nathanael Angell Colban og dermed svigerinne til forfatteren Marie Colban.   Les mer …

Eivind Lande malte denne ølbollen i 1809.
Foto: Haakon Michael Harriss / Norsk Folkemuseum

Eivind Torkjelson Lande (fødd 1758 i Bygland, død 9. mai 1833 same stad) var gardbrukar og eidsvollsmann.

Eivind Torkjelson vart fødd på Åsen i Bygland i Setesdal. Han vart døypt i Årdal kyrkje den 1. januar 1759, og konfirmert i same kyrkje i 1775. Det var små kår på Åsen, og Eivind måtte tidleg jobbe for føda. Han vart gjetar på Skreland i Bygland. Etter konfirmasjonen reiste han ut av bygda, og jobba mellom anna i Telemark. Han var med på slåtten i Heddal og Åmotsdal og på vintrene skipsbygging i Skien.

I 1788 vart han trulova og gift med Gyro Torsdotter Lande Det var ikkje lett for dei å få gifte seg, for Tor Lande ville ikkje ha ein frå så små kår til verson. Historie om Eivinds friarferd er bevart i nokre stev, som ender med at Tor måtte la dei gifte seg.

I 1814 vart Eivind Lande fyrst vald som valmann for Bygland. I amtsvalet vart han vald som andre representant til riksforsamlinga. Han reknast med til Unionspartiet, men er ikkje heilt liketil å plassere. Eivind Lande var bland dei mest aktive av bonderepresentantane. Han arbeidde saman med Theis Lundegaard for å sikre at bøndene fekk ein så stor part som mogleg av stortingsrepresentantane, og han skreiv saman med andre bonderepresentantar på Riksforsamlinga eit godt innlegg om odels- og åseteretten. Kravet var at odels- og åseteretten skulle førast attende til slik han var føre lovendringa i 1811.   Les mer …

Runde fyrstasjon 2009. Vi ser fyret frå 1935 i bakgrunnen.
Foto: Arnfinn Kjelland
Runde fyrstasjon ligg på Kvalneset på øya Runde i Herøy. Fyret vart tent 1. september 1767 som det sjette i Noreg og det første nord for Stad. Dette var eit såkalla blussfyr – eit bål eller eld med lysande loge, i ei fyrgryte eller fyrpanne, og lyskjelde var kol eller torv. Det første fyret låg på Tua, eit platå knapt 200 meter over havnivået i lia ovanfor den noverande stasjonen. Det var generalauditør og byfut i Kristiansund, Peter Frederik Koren, som fekk kongeleg løyve til å sette opp fyret og krevje inn fyrpengar av passerande fartøy. Koren kjøpte elles heile garden Goksøyra og la plikt til å spa torv, transport og vakt på fyret til oppsitjarane.   Les mer …

Generalløytnant Hartvig Huitfeldt
Hartvig Huitfeldt (født 12. august 1677 i Halden, død 2. juni 1748 i Fredrikstad) var generalløytnant, 1740-1748 kommandant på Fredrikstad festning og ridder av Dannebrogordenen. Han var sønn av kommandanten på Fredriksten festning, oberst Tønne Huitfeldt. Hartvig Huitfeldt ble født på Halden samme år som faren, oberst og kommandant på Fredriksten festning, Tønne Huitfeldt døde. Han tjenestegjorde ca 1692 - 1698 ved «Royal Danois» i Frankrike, og ble ansatt som fenrik i oberst Heines livkompani av Bergenhusiske regiment i 1697. 18. mai 1700 ble han løytnant ved major Peter Montagne Lillienskiolds kompani av Bergenhusiske marine bataljon, og 29. juli 1702 ble han kaptein og sjef for et kompani av gammel reserve ved Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment.   Les mer …

<onlyinclude>Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og direksjonsmedlem i Norges Bank.

Slekt og familie

Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.

Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.

Liv og karriere

Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.

Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.

I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.

I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.

Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.

I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.

Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.

Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.

I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.

Litteratur


Peder Anker med hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792.
Foto: Maleri av Jens Juel
Peder Anker (født 8. desember 1749, død 10. desember 1824) var Norges første statsminister (i Stockholm) fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var også en sentral person på Riksforsamlingen, og en velstående godseier: i sølvskatten 1816 ble han liknet for 2425 spesidaler alene, litt over en tredjedel av skatten for Aker tinglag.

Han ble født i Christiania, og var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) fra slekta Anker og Karen Elieson (1723–1806) fra slekta Elieson. Han vokste opp i Paleet i Christiania.

I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær, og under tyttebærkrigen var han medlem av feltkommisariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han generalveiindentant i Akershus stiftamt, en stilling som medførte at han ledet det meste av veibygging i Norge. Han regnes som skaperen av det moderne norske veinettet sammen med generalveimestrene Nicolai Frederik Krogh og Georg Anton von Krogh. Anker fratrådte fra embetet i 1800, men fortsatte med kongelig tillatelse å føre tilsyn med veibyggingen.   Les mer …
 
Kategorier for 1700-tallet
 
Andre artikler