Forside:Båtbygging

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Båtbygging
Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side.
Foto: Magnar Høydal

Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.

På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper.   Les mer ...

 
Smakebiter
Sigurd Bjørkedal
Foto: Heidi T. Sletten (2009)
Sigurd Asgeir Bjørkedal (fødd 6. mai 1920, død 15. mars 2011 i Eid) var båtbyggjar, bonde og lokalpolitikar i Volda kommune. Bjørkedalen i Volda har lange båtbyggjartradisjonar, og han var ein vesentleg tradisjonsberar innanfor dette feltet. Arbeidet hans var viktig for å ivareta tradisjonen med å klinkbyggje trebåtar både lokalt på Sunnmøre og i nasjonal samanheng. 21. november 2009 fekk Sigurd HM Kongens fortenestemedalje i sølv. Sigurd Bjørkedal var son av båtbyggjar Daniel Jakobsson Bjørkedal (1880-1960) og Kanutte Severine Sivertsdotter (1888-1985). Sigurd var gift med Signe Aasen (1923-2006) frå Nordfjord. Dei budde på farsgarden Jakobsgarden på Søre Bjørkedalen, Volda. Saman med Signe fekk Sigurd sjølv seks barn, derav tre søner som og vaks opp med arbeidet i båtskotet og i dag fører handverket vidare. Sigurd tok ikkje berre vare på arven frå forfedrane sine, men formidla den òg vidare til sønene sine.   Les mer …

Bårsetbåten er eit båtfunn som vart gjort i Bårsetmyra på Nord-Kvaløya i Karlsøy kommune i Troms i 1931. Båtrestane vart transportert til Tromsø Museum og rekonstruert som nirømming under leiing av Gutorm Gjessing i 1937. Ein alternativ rekonstruksjon, som sjurømming, vart gjort av Walter Meyer Pedersen og presentert som hovudoppgåve i arkeologi ved Universitetet i Tromsø i 2002. Dei to tolkningane er ganske ulike, inkludert i stamnforma. Stamnforma i den eldre rekonstruksjonen er markant krum, medan stamnforma i den nyare rekonstruksjonen har meir framspring og ein stamnkonstruksjon som liknar den vi blant anna finn i skipet og båtane frå Gokstadfunnet. Det er vanlig å rekne Bårsetbåten som «den eldste nordlandsbåten» — med krumstemningane som neste kjente ledd. Ein analyse av treverket ved Andreas Kirchhefer plasserer båten til 800-tallet og veksestaden for furua med rimelig sikkerheit til Nordland.   Les mer …

Åfjordsbåtar i Gjøahavn ved Norsk Maritimt MuseumBygdøy i Oslo kommune. Frå venstre ser vi ein færing (2½ rom, 2 par årar) og ein halvfjerming (3½ rom, 4 par årar); og lengst til høgre ein ca. 6-roms båt som kan vera ein febøring.
Foto: Olve Utne
(2009)
Ein åfjordsbåt eller åfjording er ein tradisjonell open, spissgatta ro- og seglbåt frå Fosen, Namdalen og området kring Trondheimsfjorden og Trondheimsleia. Namnet «åfjordsbåt» kjem av at den viktigaste staden der desse båtane har vorte bygd er Åfjorden i Fosen. Typiske trekk for åfjordsbåten, som på Nordmøre gjerne blir kalla grisbåt (medan helgelendingane gjerne kallar han geitbåt), er lang og grunn kjøl og rette og bratte stamnar. Åfjordsbåtane er tradisjonelt rigga med eit relativt høgt og smalt, symmetrisk råsegl. Dei største båtane kan i tillegg ha eit toppsegl.   Les mer …

Melfæringen «Glomstadgeita» under segl.
Foto: Olve Utne
(18. juni 2011)
Omgrepet geitbåt viser vanlegvis til den tradisjonelle opne og oftast spissgatta ro- og seglbåttypen frå Nordmøre og Romsdalen — og i eldre tid Fosen og området kring Trondheimsfjorden òg. Geitbåten hører typologisk sett med til dei rundstemnde vestlandsbåtane heller enn til dei i nyare tid mykje meir rettstemnde åfjordsbåtane og nordlandsbåtane. Geitbåten skil seg ut frå dei andre tradisjonelle opne båttypane frå Vestlandet og nordover ved den korte og relativt djupe kjølen, den halvplanande skrogforma og den svært langstrakte overgangen frå kjøl til stamn — eigenskapar som gjer denne båten til ein djerv havseglar og god bidevindsseglar.   Les mer …

Frå ein demonstrasjon på malloftet

Båtbygging på laminerte spant ved Vik Båtbyggeri. Båtbyggeriet vart skipa som lutlag i 1946 og nedlagt i 1995, det meste av anlegget strauk med i ein brann (skal finne datering). Historia held på å forsvinne difor vart denne artikkelen skriven. Les også artiklane om L/L Vik Båtbyggeri og båtbygging på doblingsspant. Ved starten på 1970 talet var det lite tilgang på arbeid etter dei tradisjonelle byggemåtane ved Vik båtbyggeri. På 60 talet hadde det vore ein del forlenging av båtar bygde på doblingspant men når også dette såg ut for å minke vekk vart det aktuelt sjå etter andre måtar for arbeid. Det var litt spurnad etter nybygg størrelse 35’ til 40’ (fot). Det vart då gjort litt sondering i markedet om bygging på laminerte spant var interessant. Fekk kontrakt om bygging av ein kravelt kryssar på ca 41’ og bygt med laminerte spant.

Industri-spionasje?

Alle som driv eit eller anna har hatt eit auge til korleis grannen utfører ting. I åra etter 1900 kom det mange små motorfabrikkar i gang som lærte av kvarandre. Dei som bygde båt var heller ikkje noke undantak i såmåte. Når Vik skulle byrja med laminerte spant så vart det ein liten «studietur». Lenger nord i fylket var ein verkstad som laminerte spant, kanskje kunne me der få nokre gode idear. Som det vart sagt undervegs,«eg pratar du ser.» Dette var opptakta når me skulle kome fram til ein arbeidsprosess, men me måtte finne vår måte å gjere ting på.

Etter litt prat att og fram kom me til at det måtte byggast ei tilpassa presse for å presse spanta med mal, eller sagt på ein annan måte, presse med vinkel etter kvar spantet stod i båten. Pressa vart bygd slik at spanta vart pressa parvis liggande. Ein sveiste saman eit ribbeplan av 100 mm T profilar med 20 mm mellomrom slik at bukkar i rett vinkel på planet kunne skruast fast etter ein spantemodell.   Les mer …

Hardanger Fartøyvernsenter sin logo

Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999.

Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare.   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Båtbygging
 
Andre artikler