 Her har Dyrhaug fått fiskerinummeret måla på, og går ei runde utanfor båtbyggeriet (M-470-HØ / M-77-HØ) var bygd som kryssar, og er det største nybygget ved L/L Vik Båtbyggeri. Det vart rekna med at båten var 70 fot, men i fiskeriregisteret står båten med 68,3 fot. Båten vart levert på vårparten 1957. I fiskeriregisteret har båten, M-470-HØ. På baugen var påmåla M-77-HØ. Eigaren hadde rekna med å få bruke oppatt fiskerinummeret frå gamlebåten, men det vart ikkje slik det var tenkt. Sjå også spesifikasjonar i båtlista for Vik. Då båten vart sjøsett som ferdig båt, fekk skuleborna i Høydalen fri. Dei var om bord under sjøsettinga. Båten vart brukt til linefiske, og sildegarn på vinteren. Så vart båten vekkleigd til Måløyveringar som dreiv pigghåfiske. Eigaren var med som mannskap. På vårparten 1959 gjekk dei i fjøra sør om Shetland. Der havarerte båten, men mannskapet berga seg i det dei gjekk og stod i. Den største og kraftigaste båten fekk altså eit kort liv på sjøen. Les mer …
Ein snidbetning er ein sunnmørsbåt som (i motsetnad til beingangarar) har mange innskøytte renningar i fremre del av botnen og halsane. Ved at bordgangane blir skjerva til to framom mastra blir det mogleg å ha ein brei, berande framende samtidig som atterenden er smal og slepper sjøen lett når ein seglar unna vêret — og alt dette med bord av moderate dimensjonar. Største svakheita ved denne konstruksjonen er at dei mange skjervingane nær same punktet gjev større risiko for lekkasje eller til og med at båten brotnar. Årsaka til at ein begynte å byggje sunnmørsbåtane som snidbetningar er ikkje heilt sikker. Ein hypotese er at det er ei tilpassing til dårlegare emnetilfang etter at mykje av sunnmørsskogen vart uthogd under hollendartida, som for Sunnmøre sin del varte frå 1500-talet og litt innpå 1600-talet. Ein annan hypotese, som ikkje nødvendigvis står i motsetnad til den første, er at snidbetningane kom til med overgangen frå eldre daudhoggingsteknikk til nyare vekt på sagde bord og meir bøyging heller enn tilhogging å gjere. Les mer …
 M/K «Liljen». Foto: Hortenstangen kystlag M/K «Liljen» ble bygget på Bjørkedalen på Sunnmøre som klinkbygg i 1909. Seilte under navnet «Rapid». Eier i 1920 er Patr. Andreas Haavik. Båtens kjennemerke var SF 63 S, hjemmehørende i Selje merkedistrikt. Rykter, som ikke er verifiserte, forteller at båten deltok i «Englandsfarten» under krigen. Båten ble solgt til Gunnar Fjellby, Hareid, etter krigen og er i 1948 oppført med navnet M/K «Reform».
Fram til 1939 hadde skuta en 11 hk Gideon - maskin, deretter en 15 hk Union til 1948 da den fikk en 22 hk Volda. På 1960 - tallet gikk båten som legebåt og fraktbåt på Tysnes, og hadde mange år på fiske i Sund kommune.
Fra ca 1976 er «Liljen» i Bergen Krets av Norsk Sjøguttspeiderforbunds eie. Da blir båten i 1981 gjenstand for en omfattende renovering, og maskinen blir byttet ut i en 6 sylindret Ford Saabb - motor med PRM - gear og 100 hk. Hydraulisk styremaskin blir også installert. Ny stavn, ny innredning og radio og ekkolodd blir montert ombord. Fra ca. 1994 er båten hjemmehørende i Skudeneshavn og har fått navnet «Karmøyfjord». Les mer …
 Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen. Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende ( plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.
De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott. Les mer …
 Bilde er frå kulturvandring 11. september 1994. Tema var mellom anna båt. Denne spantveggen som er oppsett er dimensjonert som ein båt på 60 fot. Plankane er skalma på. Nokre naglehol vart bora, og her ser ein naglen vert slått inn. Håkon Berg svingar mokkerten. Foto: Magnar Høydal er eit dobbelt spant. For folk langs kysten er dette truleg eit kjent begrep. For innlandsbefolkninga seier det kanskje ingen ting. Kort forklart, det er ein tradisjonell byggeteknikk for kravell bygde båtar. Det er bygt av to tømmer med same dimensjon. Tømmer i denne samanheng er den eine delen av det doble spantet. Det eine tømmeret har rot ned på kjølen, det skapar heil binding mellom begge sider. Her kjem gevinsten ved dobbelt spant inn, sefterane overlappa skøytane i spantet. (Sjå legge saman spant lenger ned i stykket.) Lengste enden på rota vender skiftevis til styrbord og babord. På båtar i størrelse 60 – 70 fot er det 6 -7 toms breidde på kvart tømmer. Lengste enden på rota er oftast frå 1,5 meter til opp mot 2 meter. Kortenden mellom 0,7 meter og oppmot 1 meter. Les mer … | 
.jpg)
