Ein fembøring ( nynorsk/ bokmål; trulig frå norrønt byrðingr og burde kanskje helst vore skrive fembørding) er ein open, spissgatta trebåt med segl og minst fem båtrom. Denne båttypen, som hovudsaklig er ein størrelseskategori, har tradisjonelt vorte bruka i Trøndelag og Nord-Norge. Fembøringane blir tradisjonelt bygd enten som åfjordsbåtar eller nordlandsbåtar. Sjølv om fembøringane har minst fem rom, og i praksis ofte minst sju eller åtte, så har dei sjeldan meir enn fem eller seks par tollepinnar — og ofte ned til tre par i storfembøringane frå sist på 1800-talet. Dei største åfjords-storfembøringane var kring 52 fot og vart spesialbygd for lofotfisket; dei vart følgelig kalla lofotbåtar. Les mer …
 Oselver av moderne type. Foto: Carl Henrik Lampe er Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens oselvere, fantes også. Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stevnbuen på oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn båtene midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlandsbåtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene. Les mer …
 Tegning av oppmålt saltdalspisse fra 1930-tallet. Utført av Kai Linde, Rognan er en spissgattet robåt fra Saltdal som tradisjonelt er bygget av furu. Spissa kjennetegnes ved relativt kort kjøl, med bruk av avrundet lot mellom kjøl og stevn. Den kortere kjølen gjør spissa letthåndterlig i farvann med strøm og i havn mellom andre fartøy. Stevner, lot og kjøl er bladskjøtt med vertikal lask. Saltdalsspissa er rund i formene. På spissene som ble bygget ved båtbyggerlinja på Rognan, ble i senere år kjøl, lot og stevn laminert i et stykke. Eldre båter kan være bygget med 5 omfar, senere ble det vanlig med 6 bord. Bordene er felt mot kjøl og stevn uten spunning. Ripekonstruksjonen er enkel og solid. Det ligger en kraftig innvendig tollegang mot ripbordet, over eller felt mot banda og mot halskluter ved stevnene. Halskluten er felt mot stevn og ripebord. På utsiden ligger ei fenderlist/ langise. Over det hele ligger et vaterbord med tolleklosser. Utviklingen av denne solide ripekonstruksjonen kan ha sammenheng med bruken av saltdalspisser som lettbåt på større fartøy. Les mer …
Ein kyrkjebåt ( nynorsk) eller kirkebåt ( bokmål), òg kalla kjørkjebåt, kjerkjebåt o.a. i ulike dialektar, er ein båt som tradisjonelt blir bruka til å ro frå ei grend til den kyrkja grenda soknar til. Kyrkjebåtane varierer i størrelse og utforming. Ofte vil ein kyrkjebåt ha 4–5 årepar; han kan vera spissgatta eller tverrskotta; han er normalt klinkbygd; og han er gjerne utforma i tråd med lokale bruksbåttradisjonar. På Nordmøre er det bevart ein kjerkjebåt med sju par årar — «Fjordamerra», som det er bygd fleire kopiar av frå 1990-åra av. På Ytre Nordmøre blir det elles sagt at det skal ha eksistert båtar med ni par årer. I Sverige har det vore vanleg mange stader med kyrkbåtar med sju eller fleire årepar. I Halvtron i Bergslagen er det fortalt at det var i alle fall to kyrkbåtar med 12 par årar på 1800-talet. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer …
 Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer … | 
.jpg)
