 Strandebarmer fembords færing. Foto: Carl Henrik Lampe eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv. Les mer …
 Tegning av oppmålt saltdalspisse fra 1930-tallet. Utført av Kai Linde, Rognan er en spissgattet robåt fra Saltdal som tradisjonelt er bygget av furu. Spissa kjennetegnes ved relativt kort kjøl, med bruk av avrundet lot mellom kjøl og stevn. Den kortere kjølen gjør spissa letthåndterlig i farvann med strøm og i havn mellom andre fartøy. Stevner, lot og kjøl er bladskjøtt med vertikal lask. Saltdalsspissa er rund i formene. På spissene som ble bygget ved båtbyggerlinja på Rognan, ble i senere år kjøl, lot og stevn laminert i et stykke. Eldre båter kan være bygget med 5 omfar, senere ble det vanlig med 6 bord. Bordene er felt mot kjøl og stevn uten spunning. Ripekonstruksjonen er enkel og solid. Det ligger en kraftig innvendig tollegang mot ripbordet, over eller felt mot banda og mot halskluter ved stevnene. Halskluten er felt mot stevn og ripebord. På utsiden ligger ei fenderlist/ langise. Over det hele ligger et vaterbord med tolleklosser. Utviklingen av denne solide ripekonstruksjonen kan ha sammenheng med bruken av saltdalspisser som lettbåt på større fartøy. Les mer …
 Haustkveld ved fjellvatn, båten til høgre er en båttype som er fullstendig flat tverrskips i bånn og har speil bak. Åfløyen er altså ikke en kjølbåt, men hører til blant de båtene som ofte kalles «flatbotninger» e.l. Akterenden er ikke tverr, men skråner. De kan ha forstevn hvor bordgangene ligger inntil en stilk eller de kan ha en indre stilk hvor bordgangene fra hver side møter hverandre i forkant og sammenføyes. Åfløyer med speil foran er heller ikke uvanlig. Materialbruken varierer akkurat som i kjølbåtene etter hva som er tilgjengelig, men kravene til åfløy-materialene er nok likevel slakere enn til kjølbåter. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer …
Ein krumstemning er ein nordlandsbåt av typen som var vanlig fram til tidlig på 1800-talet, føre dei nye, meir rettstemna nordlandsbåtane vart utvikla og tok over. Krumstemningar har ein relativt runda framstamn som bøyer seg noko innover øvst; medan bakstamnen er noko mindre runda, innoverskrådd mot kjølen og utan framlutande overheng. Dei er oftast relativt langsmale og med vesentlig lågare fribord enn dei nyare nordlandsbåtane. Båtane manglar ofte vaterbord og har oftast keipar av «y-type» som er fastnagla i øvste bordet. Som på nyare nordlandsbåtar og geitbåtar, men i motsetning til åfjordsbåtar, har krumstemningane tydelige lyroddar som gjev ein runda overgang mellom øvste bordgangen og stamnane. Krumstemningane, og då særlig åttringane, fikk ord på seg for å vere utrygge i grov sjø, og den hogde konstruksjonen let seg vanskelig kombinere med industriell produksjon. Dette var to vesentlige grunnar til at den nyare nordlandsbåten med høgare fribord, vaterbord, tollpinnar og hovudsaklig saga bordgangar blei utvikla. Les mer …
 Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer … | 
