Forside:Klinkbygging

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Klinkbygging
Denne tegninga av ei saltdalsspisse viser hvordan bordene overlapper hverandre og klinkes sammen. Tegning av Ulf Mikalsen.
Klinkbygging er en tradisjonsrik og vanlig nordisk byggemåte for småbåter. Bordene er lagt med overlapping og klinket til hverandre. Forbundet KYSTEN jobber for å få den nordiske klinkbyggingstradisjonen innskrevet på UNESCOs liste over vår immaterielle kulturarv.

Den vanligste definisjonen på at en båt er klinkbygd referer til selve konstruksjonsmetoden som beskriver båttypen med at underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene og at bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen kalles også «klinkbygging» fordi de overlappende plankene enten er sammenføyd ved sying eller med tre- jern- eller kobbernagler.

Klinkbygging skiller seg også fra kravellbygging ved at bordlegginga er første byggetrinn. Kjøl og stevner sammenføyes, og deretter bordes skroget helt opp. Først etter at skallet er på plass legges innveden i. Underveis måler man opp med et båtvater, og holder bordene på plass med skorer og klemmer. Når de er ferdig klinka er det bordene som holder båten sammen. Innveden gir ekstra styrke til konstruksjonen, i motsetning til ved kravellbygging hvor man begynner med et «skjelett» som bærende element.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Oselver av moderne type.
Foto: Carl Henrik Lampe
Oselveren er Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens oselvere, fantes også. Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stevnbuen på oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn båtene midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlandsbåtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene.   Les mer …

Tegning av oppmålt saltdalspisse fra 1930-tallet. Utført av Kai Linde, Rognan
Saltdalsspissa er en spissgattet robåt fra Saltdal som tradisjonelt er bygget av furu. Spissa kjennetegnes ved relativt kort kjøl, med bruk av avrundet lot mellom kjøl og stevn. Den kortere kjølen gjør spissa letthåndterlig i farvann med strøm og i havn mellom andre fartøy. Stevner, lot og kjøl er bladskjøtt med vertikal lask. Saltdalsspissa er rund i formene. På spissene som ble bygget ved båtbyggerlinja på Rognan, ble i senere år kjøl, lot og stevn laminert i et stykke. Eldre båter kan være bygget med 5 omfar, senere ble det vanlig med 6 bord. Bordene er felt mot kjøl og stevn uten spunning. Ripekonstruksjonen er enkel og solid. Det ligger en kraftig innvendig tollegang mot ripbordet, over eller felt mot banda og mot halskluter ved stevnene. Halskluten er felt mot stevn og ripebord. På utsiden ligger ei fenderlist/langise. Over det hele ligger et vaterbord med tolleklosser. Utviklingen av denne solide ripekonstruksjonen kan ha sammenheng med bruken av saltdalspisser som lettbåt på større fartøy.   Les mer …

“... Bordene fra Forstevnen løbe skraas opad mod Midten, hvor de alle støde sammen ...” (Frå «Om de forskjellige Slags Baade i Norge» av Carl Frederik Diriks)
Nemninga snidbetning viser til byggjemåten til sunnmørsbåten. Det nedste bordet (på storbåtane dei to nedste borda) blir avskrådd (snida) ned mot kjølen. Dette fører til at borda vidare oppover i båten må skråast ned mot stemne og stamn. Denne skråinga blir gjort ved at kvart bord attanfrå blir skjerva (skøytt) mot to bord framme (renningane).   Les mer …

Gressetgeita er ein fyring av aurgjeldstypen.
Foto: Olve Utne
Ein fyring (med kort y), òg kalla firing, er ein båt med fire par årar. Namnet blir særlig bruka om geitbåtar og åfjordsbåtar. I samband med årfjordsbåter blir namnet (stor)fyreng òg bruka om båter med fem par årar i nyare tid. Fyringen var den minste havbåten og i likheit med femringen vart han tradisjonelt gjerne bruka som linebåt. Han kunne òg fungere som føringsbåt ved behov. Innover på 1900-talet vart åfjordsfyringane ofte bruka til fiskeoppkjøp og salting på Hitra og Frøya. Åfjordsfyringar kunne òg ha løfting, eller avtakbar «hytte». Dei mindre fyringane hadde løftingen midtskips, og så var det rom til sjøbørnar frammi og atti. Storfyringane hadde gjerne løftingen atti.   Les mer …

Gokstadskipet slik det står i VikingskipshusetBygdøy i Oslo i dag.
Foto: Olve Utne
Gokstadskipet er et vikingskip som ble funnet i forbindelse med utgravninga av en stor gravhaug på gården Gokstad i Sandeherred, senere Sandar og nå en del av Sandefjord kommune, i 1880. Skipet er utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.   Les mer …

Sunnmørsåttringen til Sunnmøre museum under segl i juni 2005.
Foto: Andreas Vartdal
Sunnmørsbåt er fellesnemninga for den gamle bruksbåten på Sunnmøre og ytre og sørvestre delar av Romsdal. Som havbåt var han i bruk fram til om lag 1880. Mindre båtar vart bygde inn på 1900-talet. Sunnmørsbåtane er klinkbygde og har både årar og segl. Dei er særleg kjenneteikna av skroget, som er snidbetna, og det asymmetriske råseglet.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Klinkbygging
ingen underkategorier
 
Andre artikler