Hans Gude (1825–1903)
Hans Fredrik Gude (født 13. mars 1825 i Christiania, død 17. august 1903 i Berlin) var en av sin tids fremste norske kunstmalere. Han er særlig kjent for sine landskapsmalerier, hvorav en del ble malt i samarbeid med Adolph Tidemand. Dette gjelder blant annet «Brudeferden i Hardanger», som ble et nasjonalt ikon. Gude var professor ved flere tyske kunstakademier, og læremester for mange av neste generasjons framtredende norske malere.
Slekt og familie
Han tilhørte slekta Gude, og var sønn av skattefogd i Christiania og senere sorenskriver i Hallingdal Ove Christian Gude (1795–1860) og Marie Elisabeth Brandt (1794–1860).
I 1850 ble han gift i Vang kirke med Betsy Juliane Charlotte Anker (1830–1912), som var datter av general Erik Theodor Anker og hoffdame Betsy Sneedorff[1]. Han var svoger av offiser og kammerherre Carl Johan Anker (1835–1903).
Blant parets barn var:
- Ove Gude (1853–1910), diplomat.
- Erik Anker Gude (1855–1940), ingeniør.
- Nils Gude (1859–1908), maler.
- Agnes Charlotte Gude (1863–1929), kunstner. Gift med Richard Scholz.
Liv
Da Hans Gude ble født var faren jurist og skattefogd i Christiania. Han ble i 1842 sorenskriver i Hallingdal, med bosted i Nes kommune. I 1852 ble han så sorenskriver i Sand ved Lillesand.
Hans Gude begynte sin kunsterutdanning med privattimer hos Johannes Flintoe fra han var tolv år gammel. Fra 1838 gikk han på Den kongelige Tegneskole, og fikk korrektur av Flintoe. Etter hvert begynte ha også å kopiere malerier hos Christiania Kunstforening. Læreren var adjunkt Wittrup, som var amatørmaler. De to foretok i 1839 en studiereise til Vestlandet, mens Gude studerte ved Møllers Institut. Johan Sebastian Welhaven så en tegning fra denne turen, og gjenkjente et større talent. Han overtalte faren til å la Hans Gude forlate skolen i Norge, og i stedet reise til Tyskland for å studere malerkunst.
I 1841 reiste han til Düsseldorf for å studere. Planen var å bli historiemaler, men Andreas Achenbach fikk spora Gude over på landskapsmaleri. Han ble avvist ved Akademie der Künste i Düsseldorf, men Achenbach tok ham som privatelev. Fra høsten 1842 studerte han så i et par år på akademiet under professor Johann Wilhelm Schirmer. Han ble etter en tid i Schirmers landskapsklasse hjelpelærer ved Schirmers privatatelier, noe han skal ha vært til 1847.
Schirmer og Achenbach skulle vise seg å være en god kombinasjon for Gude. Fra førstnevnte lærte han om den klassisistiske tradisjonen, med en streng komposisjon og lineære kvaliteter, og fra Achenbach lærte han om den romantiske retning med overveldende natur og aktiv bruk av farger og av lys og skygge. Gude ble lært opp til å basere sine motiver på grundig observasjon, og han brukte somrene til å reise rundt for å tegne og male skisser.
Gude begynte tidlig å male store komposisjoner, og var særlig opptatt av høyfjellsmotiver. Høyfjellslandskap med opptrekkende uvær fra 1848 er et godt eksempel på dette. Han malte da en studie i lite format på stedet, og fullførte så bildet i sitt atelier. Maleriet fikk svært god kritikk i Berlin og Dresden. Han begynte tidlig å stille ut både i Norge og i Tyskland, og landskapsmotivene fra Norge var svært populære. Christiania Kunstforening, som han tidlig i sin læretid hadde fått et godt forhold til, kjøpte inn et betydelig antall bilder – flere enn av noen annen kunstner.
I Düsseldorf arbeida malerne sammen i store saler, noe som gjorde samarbeid naturlig. Gude fikk i denne tida tilnavnet «der Luftdoktor» fordi han var eksepsjonelt dyktig på å male himmel og skyer. Flere malere fikk hjelp av ham til å fylle ut bakgrunnen med en himmel som ikke vare var realistisk, men som også bidro til at lysspillet i bildet ble riktig. Det var i denne perioden at han begynte å samarbeide med Adolph Tidemand. Brudeferden i Hardanger er allerede nevnt; i tillegg til dette malte de mellom 1848 og 1859 også Aften på Krøderen, Lystringen, Likferd på Sognefjorden og Fiskere i havsnød. I disse bildene malte Gude landskap og bakgrunn, mens Tidemand malte figurene. Disse verkene ble toneangivende i den norske nasjonalromantikken. De ble også inspirasjon til flere dikt, som Andreas Munchs «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande». Dette diktet ble så tonesatt av Halfdan Kjerulf. Det ble til og med oppført levende tablåer av hans bilder på teaterscenen, første gang allerede i 1849 under en veldedighetsforestilling på Christiania Theater. I tillegg til de mange maleriene han solgte, ble det også utgitt radermapper og litografier, en del med ledsagende dikt i flerspråklige bøker.
Våren 1848 var det uroligheter flere steder på kontinentet, og Gude valgte å vende hjem til Norge. Han ble leid inn til å utsmykke deler av Oscarshall på Bygdøy, og malte blant annet fire store stemningslandskap med tema fra Fridtjofs saga til kongens private gemakker.
I 1854 bare det tilbake til Tyskland, da Gude ble professor i landskapsmaleri i Düsseldorf. Han overtok da Schirmers posisjon. Som den yngste i lærerkollegiet ble han ofte en megler mellom studenter og lærere, og han var en svært populær lærer. Blant de norske elevene i denne perioden var Anders Askevold, Erik Bodom, August Cappelen, Sophus Jacobsen, Morten Müller, Nils Bjørnson Møller, Peder Thurmann og Christian Wexelsen.
Han fortsatte å reise til Norge om somrene, og hadde gjerne Lillesand eller Christiania som base og foretok så studieturer innover i landet. Han reiste også en del i Mellom-Europa. Mot slutten av 1850-åra jobba han mye med å mestre figurframstillinger, og i hans høyfjellsmotiver begynte folk og buskap å gjøre sitt inntog også når han malte alene. Et hovedverk fra denne perioden er Høyfjell fra 1857.
Fra 1862 til 1864 holdt han til i Bettws-y-Coed i Wales, et område som hadde tiltrukket seg flere landskapsmalere. Bakgrunnen for at han havna der var dels personlige konflikter i Düsseldorf, og dels frykt for at det skulle gå rutine i hans arbeid. I Storbritannia lyktes han ikke med å etablere seg slik han hadde gjort i Tyskland. Royal Academy i London antok ikke hans bilder, og det britiske publikum var ikke kjøpevillige. Oppholdet i Wales var allikevel ikke bortkasta, for Gude utvikla seg videre som maler i denne situasjonen hvor han kunne fokusere bare på sitt eget arbeid.
I 1864 fikk så Gude en stilling som professor ved kunstskolen i Karlsruhe. Også her etterfulgte han Schirmer, og han møtte igjen flere kjente fra Düsseldorf. Nå kom ei ny gruppe elever fra Norge, blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Andreas Disen, Eilif Petersen, Christian Krohg, Frits Thaulow, Otto Sinding og sønnen Nils Gude. Han inspirerte Kielland og Ulfsten til å male motiver fra Jæren; Gude malte ikke der selv, men la grunnlaget for jærmalernes arbeid.
Fra 1860 begynte Gude å interessere seg for lysreflekser i vann, og han gjorde mane studier av dette. Han reiste også i Sogn, Lista og Romsdalen, og han malte studier i Skottland i 1877. Denne interessen, kombinert med en økende interesse for kystkultur i samfunnet ellers, førte til at han vendte seg fra innlandet og høyfjellet mot kysten. Bildene varierte fra romantiske skildringer av seilskuter i lett bris til stormbilder som Nødhavn fra 1873. Han hadde også blitt komofortabel med figurmaleri, og viser ofte fiskere, loser og fiskerkoner som arbeider eller som kjemper mot elementene.
I 1880 ble Hans Gude professor ved Det prøyssiske kunstakademi i Berlin. Dette var en av de fremste stillinger man kunne få innen faget, men allikevel ble det færre elever. Årsaken til dette var en dreining i kunsten, der inspirasjonen fra Paris lokka mer enn den tradisjonelle opplæringa. Impresjonismen var i ferd med å ta over. Noen norske elever var det også i denne tida, blant annet Johan Wedel Anker, Thorolf Holmboe og Olaf Fredrik Schou. Gude fortsatte å gjøre sommerturer til Sogn og Romsdalen, og han var også en del i Rügen. I 1898 fikk han seg en villa ved Horten, «Sølvkronen», og mange motiver er henta fra Kristianiafjorden.
Da nasjonalromantikkens periode var over begynte Gude å prøve ut nye veier. Han malte en del akvareller, og prøvde ut nye motiver og farger. Han ble aldri fortrolig med impresjonismen, men erkjente at det nye stemningsmaleriet hadde en kunstnerisk verdi.
I tillegg til å være lærer for mange norske malere, var også Hans og Betsy Gudes hjem i Tyskland et samlingssted for nordmenn. Da han fylte 70 ble det samla inn penger til et legat i deres navn for understøttelse av eldre malere og billedhoggere og deres etterlatte.
Et stort antall malerier ble innkjøpt mens han levde, og han fikk gullmedaljer ved en rekke store utstillinger. Han var også æresmedlem av flere anerkjente kunstakademier. I 1855 fikk han ridderkorset av St. Olavs Orden, i 1887 ble han kommandør av 1. klasse og i 1893 fikk han storkorset.
Gude døde i Berlin, men ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania. Der var han den første som ble lagt i æreslunden. Senere er en rekke andre familiemedlemmer gravlagt ved dette gravstedet, som er blant gravlundens største og mest særegne. Gravminnet prydes blant annet av en portrettmedaljong i bronse av ham og kona.
Etter hans død interesserte kunsthistorikerne seg mindre for Gude, selv om han alltid beholdt sin popularitet i et bredere lag av befolkninga. Først i 1970-åra, da det var store utstilling av düsseldorferskolen i Tyskland og Norden, begynte interessen å øke igjen også i fagmiljøet. Norsk kunsthistorie ble revurdert, og interessen for Gude både som maler og som lærer og inspirator ble vekt igjen.
Referanser
- ↑ Hans Fredrik Gude i Ministerialbok for Vang prestegjeld 1841-1855 fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Haverkamp, Frode Ernst: Hans Gude i Norsk biografisk leksikon.
- Hans Gude i Historisk befolkningsregister.