Kaalstadfamilien fra Leirsund
Kaalstadfamilien på Marienlyst i Leirsund gjorde seg sterkt gjeldende både før, under og etter andre verdenskrig. Både mor, far og deres fire sønner fikk etter hvert både Norge og resten av verden som virkefelt. Det dramatiske høydepunktet inntraff da hele familien i hui og hast måtte komme seg ut av landet i det siste krigsåret.
Forankring i Gauteidveien
Marienlyst var et romslig og tjenlig hus for den store familien. Huset var oppført av Anton Sigvart Hansen, far til Solveig Elisabeth, som giftet seg med Oscar William Kaalstad i 1925. De fikk etter hvert fire barn, alle gutter – Oscar William, Tore, Rolf Christen og Trond Hans. Brødrene sier de hadde følelsen av å vokse opp i et eldorado: Bondegården Haugli rett ved, flotte akebakker rett utenfor gjerdet, og kort vei til Asak skole. Og av skibakker lå både Brusebakken, Engabakken og Vardebakken rett i nærheten.
Sorgløs oppvekst
Alt lå her til rette for en trygg og god oppvekst, men naturligvis oppsto ett og annet. Rolf forteller at han var glad i å stå på ski – spesielt var han ganske god til å hoppe. Brusebakken og Engabakken ble raskt i minste laget, men som 7-åring prøvde han seg i Vardebakken. Det var en 50-meters bakke med trestillas, et 4-meter høyt trehopp og oppbygget kul. Han gikk i bakken med et brak, og ventet til han var 9 med nye forsøk. Da fikk han det til, og han ble så ivrig at han tok med seg ski og fikk med seg noen treningshopp i det store friminuttet også. Bakken lå rett ved skolen, så det gikk ikke bedre enn at «frøken» Aslaug Fossum Kristiansen oppdaget eskapaden og skrek at han straks måtte komme seg ned. Dette gjorde han i form av et stående hopp på godt over 30 meter, og han var rimelig stolt. Men frøken var slett ikke imponert, og ga Rolf ordre om å sitte igjen og skrive samme setning helt til fire ark var fylt: «Jeg lover at jeg ikke skal være slem mot frøken mer».
Krigen
Fra Marienlyst var det god sikt mot Lillestrømområdet. Om morgenen 9. april både hørte de og så armadaen av fly som kom inn fra Øyeren og slapp sine bomber over Kjeller flyplass. De så ikke nedslagene, men det varte ikke lenge før svarte røyksøler steg mot himmelen.
Etter hvert fikk brødrene hver sine arbeidsoppgaver: De skaffet seg kaniner, og hadde hele 52 på det meste. Kaninene måtte skaffes mat, og bare det alene var en omfattende jobb. Men de fikk seg også arbeid på gårdene med mye forskjellig som gutter kunne utføre. Dessuten måtte de skaffe ved for Marienlyst hadde mange vedovner. Slik gikk dagene i de fire første krigsårene.
Far ble mer og mer intens
Før og under krigen hadde Oscar William Kaalstad en høyt betrodd stilling som innkjøpssjef i firmaet Elektrisk Bureau, et norsk firma grunnlagt 1882. Firmaet hadde nært samarbeid med både svenske Ericsson og nederlandske Philips – også etter krigsutbruddet. Samarbeidet medførte at Kaalstad måtte gjøre hyppige turer til disse landene, unntaksvis også andre land. Merkelig nok ga tyskerne ham lov til å fortsette disse reisene, men etter hvert kom spørsmålet om han underveis kunne utføre oppdrag for britisk etterretning. Kaalstad svarte positivt, dermed begynte snøballen å rulle. Som et eksempel oppdaget han på en av sine reiser noe han forsto måtte være en våpenfabrikk i Nederland. Han avla rapport til England, og få dager senere ble fabrikken bombet av britiske fly.
Ut av landet
En dag fortalte faren at han fra nå av ville overnatte på en gård på andre siden av Leiraelva. Noen dager senere ga han beskjed om at alle måtte pakke ned de viktigste tingene sine fordi de måtte rømme til Sverige. Han fortalte at han hadde fått beskjed om å komme seg ut av landet for å unngå å bli tatt av Gestapo i den sentrale rollen han hadde. Flere hadde allerede blitt arrestert av tyskerne. Etter samråd med sin kone fant han det riktigst at hele familien måtte flykte under ett, for de var kjent med at familiemedlemmer av folk som rømte til Sverige, var blitt utsatt for arrestasjoner og harde forhør. Faren understreket at guttene måtte oppføre seg som om alt var normalt før og under flukten. Ikke et eneste ord måtte bli sagt om det som skulle skje – annet enn at de skulle på vedhogst. Oscar var da blitt 16 år, Tore var 14, Rolf 13 og Trond 11 – alle var store nok til å forstå hvor farlig situasjonen var.
Togreise til Kongsvinger
Mandag 6. november 1944 tok hele familien morgentoget fra Leirsund til Lillestrøm. Der måtte de vente litt på toget til Kongsvinger. Mens de sto der, kom to av barnas venner fra Leirsund forbi dem og mumlet lavt: ”God tur, og lykke til”. Det gjorde inntrykk at de hadde forstått hva som var i ferd med å skje, for de bare fortsatte videre uten å stoppe.
Så kom de seg på toget til Kongsvinger og fant en ledig kupé. Ved Haga stasjon kom det tysk kontroll. Faren hadde pålagt Tore å ta med sin skoleveske og ta ekstra godt vare på den. Den tyske offiseren tok opp vesken og hentet ut en bok og så litt undrende på faren: ”Botanikk?” Faren sa da at selv om de skulle på vedhogst, måtte de ikke glemme skolepliktene. Dette var noe offiseren likte å høre – han hilste til luen og ønsket god reise videre. Alle pustet lettet. Guttene visste ikke akkurat hva som lå i vesken, men de forsto godt at det ikke måtte falle i fiendens hender.
Ved ankomst til Kongsvinger stasjon kom en merkelig fyr i politiuniform og fektet med en revolver. Alle ble beordret ut av toget. Konduktøren forsøkte å holde dem igjen, men politimannen skrek at de hadde tenkt seg til Sverige og var arrestert. Til alt hell traff de på plattformen telegrafbestyreren som viste seg å være en kjenning av familien. Kaalstad fikk gitt ham beskjed om å ta vesken som Tore bar på. Han kom opp på siden av Tore og grep vesken. Tore tviholdt på den slik han hadde fått beskjed om, men faren ga ham et blikk som sa at mannen kunne overta den.
På politistasjonen ble Kaalstad tatt inn i et eget rom, og moren og guttene ble plassert i et annet kontor. Også her kom en mann i politiuniform med et maskingevær som han begynte å pusse på mens han gliste mot sine «fanger». De ble sittende der i tre timer mens opplysningene i familiens papirer ble telefonisk bekreftet av Lillestrøm Politikammer.
Alle ble deretter sluppet fri, og ikke lenge etter ankom en mann som sa han hadde en lastebil utenfor og skulle frakte dem til Åbogen. Vel fremme i Åbogen ble de servert en god middag, men de var nå så anspente og slitne at de ikke klarte å nyte maten i fullt monn. Etter middagen fikk de vite at flukten over grensen skulle skje samme kveld.
To lastebiler sto utenfor. Moren og de to yngste ble satt i den bilen som skulle kjøre først. Faren og de to eldste skulle av sikkerhetsgrunner komme etter. Etter kjøreturen ventet en vandring i mørke fram mot Varaldsjøen hvor de gikk ombord i en robåt som med sine mange passasjerer og deres bagasje ble liggende meget tungt i vannet. Etter en lang rotur i mørke og stillhet (de satte strømper på årene!) fikk de øye på noen lys – der var redningen: Sverige. Det var et ubeskrivelig øyeblikk for guttene, men også foreldrene sendte der og da varme tanker til alle de ukjente menneskene som hadde trosset alle farene ved å få familien trygt ut av Norge.
I Sverige
Den svenske landsfiskalen kom ens ærend fra Charlottenberg for å ta imot familien. Han var både imponert og glad over at hele den store familien hadde lykkes med å komme seg over grensen uten alt for store problemer. De ble først fraktet til Charlottenberg hvor det fantes et flyktningmottak, deretter gikk turen med tog til den norske flyktningleiren ved Kjesæter. Der ble de behandlet for mulig lus (!) og vanlig legekontroll samtidig som de til sin store overraskelse fikk utlevert nye klær. En fjern slektning av moren bosatt i Enebyberg nær Stockholm ble deretter kontaktet på telefon, og dit ble de ønsket hjertelig velkommen. Slektningene hadde også klart å skaffe en leilighet like ved, og dette ble familien Kaalstads svenske hjem fram til sommeren 1945.
Guttene begynte i ulike svenske skoler. Oscar ble sendt til det norskspråklige gymnaset i Uppsala, Tore begynte på norsk middelskole i Stockholm, og Rolf og Trond begynte i Enebyberg folkeskole. Dermed oppnådde Rolf å få med seg en svensk folkeskoleeksamen hjem til Norge.
Faren måtte reise videre for å overta en viktig stilling i New York. Dermed ble moren alene med sine fire tenåringer i Enebyberg. Det ga en rekke utfordringer som var belastende, men hun var i det store og hele takknemlig for at de hadde kommet seg i sikkerhet. Det gikk sterkt inn på henne da hun fikk vite skjebnen til noen av dem som hadde hjulpet dem under flukten, ikke på grunn av dem, men under senere oppdrag. En var skutt og en var arrestert, mens selve organisatoren, Einar Kjellerhullet, reddet seg over grensen på mirakuløs måte. Hans kone ble fanget og mishandlet av nazistene, og ble aldri mer den samme.
Videre til London og New York
Etter bare noen uker i Stockholm fikk Oscar Kaalstad beskjed om å komme seg over til London. Her fikk han vite at den norske regjeringen ga ham ansvaret for å lede Statens innkjøpskontor for gjenreising av Norge i New York. Han reiste derfor videre til USA, og kom ikke hjem til Norge før i 1947. Året etter tiltrådte han som jernbanedirektør med ansvar for forrådsavdelingen i NSB. Denne stillingen innehadde han til han gikk av med pensjon, kun avbrutt av noen år i Verdensbankens tjeneste i forbindelse med den persiske 7-års plan, med sete i Teheran.
Freden i Stockholm
Da freden kom 8. mai 1945 dro fru Kaalstad og guttene til Stockholm sentrum. Der møtte de tusener av norske, danske og andre flyktninger som jublet nedover Kungsgatan: Det er over! Det er fred! Vi skal hjem igjen!
Det tok litt tid med hjemreisen for alle flyktningene, det var mye å organisere. Guttene fikk avsluttet sin skolegang, og fikk sine papirer. Omsider fikk de plass på et overfylt flyktningetog som passerte grensen ved Kornsjø i Østfold kl. 3 om natten. Folk veltet ut av toget, og lo og gråt om hverandre. Noen av dem grep sanden på perrongen og jublet: Norsk jord!
Oppsummering
Dagen 6. november 1944 ble aldri glemt, og det skulle gå 20 år før familien Kaalstad igjen kunne være sammen på Marienlyst. Alle brødrene var da gift og hadde barn. Oscar og Trond som bodde i USA kom denne sommeren samtidig på besøk. Da ønsket de en kveld med en enkel grill med bare de seks flyktningene til stede. Denne sommerkvelden ble det snakket ut om alt som hendte den spesielle høstdagen og novembernatten og, ikke minst, om de utrolig modige, hjelpsomme ukjente menneskene som bidro til å få dem trygt ut av landet. Etter frigjøringen gikk de ubemerket tilbake til sitt vanlige liv. Langs den lange grensen mot Sverige var det utallige grenseloser som tok på seg den farefulle oppgaven å hjelpe nordmenn på flukt til Sverige. De fikk vel aldri den oppmerksomhet og takk for jobben som deres innsats fortjente, sier Tore til slutt i sin beretning.
Tore sier han aldri fikk vite hva som hadde vært i skolevesken hans, men slår seg til ro med at det nok kom fram til London. Tore overtok i 1977 barndomshjemmet Marienlyst i Gauteidveien 42 på Leirsund. Rolf bosatte seg på Strømmen. Han er omtalt i egen artikkel.
Oscar og Trond fikk sin utdannelse ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og ble fast bosatt i USA. De er begge døde og gravlagt i amerikansk jord.
Kilder
- Tore Kaalstad: «Det hendte for 70 år siden». Fra Leirsund Velavis nr 2/2014
- Rolf Kaalstad: Min fragmenterte livshistorie. 2018